Situasjonsrapport fra Sel, 12. mars 2020

Otta sett fra Pillarguritoppen. I bakgrunnen ses Rondane.

Foto: Wikimedia Commons / Helge Leander B. Jensen / manipulert

Det er allerede tidlig kveld. Telefonen ligger tungt i lomma, kald og taus. Ute i bakgården lyser smitteteltet gult i mørket. Hele huset har roet seg, men stemningen er spent. Vi venter alle på at telefonen skal ringe.

De siste ti dagene flyter sammen.Det føles som om jeg er blitt sugd inn i en malstrøm og bare må holde hodet over vannet. Jeg er alltid på jobb for tiden. Eviglange møter, innboksen full av hundrevis av meldinger hver dag, lange lister med spørsmål som skal besvares. Det summer i hodet. Jeg ringer FHI mange ganger om dagen, for melding av smittede, avklaring og trøst. De hjelper med alt.

Jeg orker ikke se på nyhetene.Der er det bare koronanytt. Nettsidene til FHI og Helsedirektoratet er eneste kontakt med omverdenen, bortsett fra oppmuntrende meldinger fra venner og kollegaer.

Hele verden er snudd på hodet på kort tid. Nå har smitten begynt å spre seg andre steder i landet, men lenge har kommunen lyst opp alene som en rød flekk på VGs koronakart. Som et rødt hjerte midt i Norge. Som en skamplett.

Nabokommuner advarermot å reise hit. Våre innbyggere blir bedt om å ikke komme på jobb i andre kommuner. Kollegaer lurer på hva vi egentlig driver med. Flinke smittevernleger har ikke smitte i sine kommuner.

Alle er klar over at situasjonen er alvorlig. Gatene er tomme. Folk sitter hjemme. Bedrifter permitterer sine ansatte. NAV kneler. Kun Pizzabakeren tjener penger for tiden. Jeg tenker på at det ikke er koronaen som truer folkehelsen, men fortvilelse og høyt kolesterol.

Bakgården er tom, men tidligere i dag var det helt galskap. Etter at vi fant den første smittede for 10 dager siden, har nærkontaktene åpenbart seg som et mycel av sopptråder. Mange har symptomer, i hvert fall når de kjenner godt etter. Kanskje halsen er litt sår, kanskje nesen litt tett. Kanskje er det korona. Alle vil gjerne testes. Heldigvis har ingen vært alvorlig syk – så langt. Vi tester folk i bil for å redusere smittefaren. Bilkøen i dag strakte seg rundt hele kvartalet og en bit bort i neste. Det ble store poser med prøver, så mange at de ikke fikk plass i den vanlige kassen som sendes til sykehuset. Jeg tenker på de ansatte på mikrobiologen som jobber på spreng hver kveld for å analysere prøvene. Maskina må da gå varm. Den trygge, blide stemmen i røret når de ringer for å varsle om positive prøver. Jeg tar opp telefonen for å sjekke at den har strøm og at lyden er på. Fortsatt ingen beskjed.

Plutselig ringer det.Jeg skynder meg å finne penn og papir. Det kommer til å bli en lang natt.