Klok kombilege i koronakrigen

Ivar Halvorsen intervjuet av Kristina Riis Iden

En av fastlegeordningens faddere har fremdeles tro på ordningen, bare det nå kommer friske midler på bordet. Mens han venter, deltar han aktivt i kampen mot et hårete virus, og når han får anledning til det, manøvrerer han seilbåten i kraftige sidevinder på fjorden. Utposten møtte ham til en dobbelttime for å prate om dette og mye annet.

Brimhestene slår hardt mot land ved Tungenes fyr i Randaberg. Her starter innseilingen til Stavanger. Fra forblåste knauser ved fyret blir landskapet raskt vennligere på vei inn fjorden, med grønne beitemarker på nordsiden og etterhvert tett bebyggelse på sørsiden mot Stavanger.

På Byfjorden er båttrafikken tett. Små fiskeskøyter på vei ut fjorden passerer oljeindustriens forsyningsbåter i hundre millioners klasse, som har ankret opp. I sommerhalvåret vrimler fritidsbåtene, store og små, tre eller plast, motor eller seil. På onsdager gjennom vår og sommer er det seilbåtene fra Stavanger seilforenings regatta som følger vind og bølger i Byfjorden og Gandsfjorden. I én av båtene seiler allmennmedisiner og samfunnsmedisiner Ivar Halvorsen.

Jeg har gjort avtale med ham helgen før påske. På blokka mi hadde jeg notert ned det jeg ville spørre ham om: fastlegeordningen, kombistilling og digitalisering av helsetjenesten. Så kom koronaviruset i rask fart fra Asia til Europa, og i løpet av noen få uker endret hverdagen seg. Jeg kunne ikke gjennomføre portrettintervju med min kommuneoverlege uten at pandemien ble et tema. «Det skjer på vår vakt», skrev president Marit Hermansen i Tidsskriftet. Gode og tydelige ledere i helsetjenesten viser vei i denne uvanlige dugnaden, hvor fastleger og samfunnsmedisinere har brettet opp ermene og vist seg i aller høyeste grad levedyktige, løsningsorienterte og ansvarsbevisste. Den normative legeeden forplikter.

Fra kommuneleger og allmennleger til fastleger

Fastlegeordningen (FLO) ble etablert 1. juni 2001. Utformingen ble gjennomført etter langvarig samarbeid, arbeidsgrupper, høringer og piloteringer, hvor hovedaktørene var departementet, Kommunenes Sentralforbund og Den norske lægeforening (ja, den gangen skrev vi lægeforening). Ivar Halvorsen var en av Legeforeningens delegater i denne prosessen. I et intervju i Stavanger Aftenblad i 2001 sa han dette om fastlegeordningen, som da var helt i startgropen:

Det blir en veldig personlig tjeneste. Det blir lettere å sørge for en riktig mengde leger, slik at det kan bli bedre tid for pasientene og mindre venting på time hos legene. Det blir lettere å styre arbeidsmengden over tid. Samfunnet får utnyttet ressursene på en riktigere måte. Om vi kan forvalte ordningen med fornuft og smidighet, tror jeg dette kan bli bra. Legen kan følge pasienten over flere år, og det hele blir mer oversiktlig.

Ordningen har senere blitt anerkjent av de fleste som en svært vellykket helsereform, hvor tilgjengelighet, legedekning, kontinuitet og effektivitet ble generiske egenskaper ved ordningen. Ordningen ble evaluert i 2006 av Forskningsrådet. Av de ulike parameterne som ble undersøkt, var det spesielt høy måloppnåelse på økt tilfredshet blant pasientene. Fastlegene var også fornøyde (1).

De siste årene har dette snudd.

Utpostens utsendte er overbevist om at fastlegejobb er det beste man kan drive med. Det er en meningsfylt og nær tjeneste. Men dagens fastleger er slitne. Det er vanskelig å se det fine og unike, når du drukner i arbeidsoppgaver. En tidsbruksundersøkelse blant fastleger fra i år, viser at gjennomsnittlig arbeidstid er 55,6 timer pr. uke. Dette gir 150 prosent stillingsbrøk, regnet ut fra en normalarbeidsuke på 37,5 timer. Overarbeidede og frustrerte fastleger søker seg bort fra jobben. Kommuner og byer opplever en rekrutteringskrise.

Utposten: Hva var det som gikk galt?

– FLO som så dagens lys 1. juni 2001, var en strukturreform. Meningen var at den skulle fylles med innhold. Så stoppet det der. Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) antok på et visst tidspunkt at nå er vi ferdige og la ned trepartssamarbeidet. Det var rett og slett en liten tragedie. En har ikke passet på arbeidsmengden. Det var ingen tilfeldighet at det var VG og ikke HOD eller Helsedirektoratet (Hdir) som skjønte at det var blitt en alvorlig rekrutteringskrise i FLO, forteller Ivar.

Han fortsetter: – Det er jo mange muligheter med det at leger har pasientlister, for å se hvordan en kan gjøre arbeidet på mest mulig fornuftig måte. Det har ligget der hele tiden at vi skal ha et befolkningsperspektiv, fulgt mer hva de sju tesene til Norsk forening for allmennmedisin (NFA) sier: gi mest til de svakeste (2). Altså et mer tydelig faglig innhold til tjenesten. Skal du få til det, må du ha ressurser. Det har vi aldri fått. Noe av det fine med fastlegeordningen er jo at du har hånd om din egen arbeidsplass.

Og han utdyper: – Du skal kunne ha muligheten til å redusere listen, og så lenge det fungerte fint, så var det helt utmerket, fordi folk valgte arbeidsmengden og måtte stå til ansvar for det de påtok seg. Det er jo rimelig. Men etter hvert som driftsutgiftene stiger og inntektene synker, så lar en seg presse til å ha en større arbeidsmengde enn det en trives med. De fleste innser at det har skjedd en rask, negativ endring i arbeidsbetingelsene de siste fire til fem årene. Dette kom brått på de fleste av oss.

Fendere på fastlegeskuta som løsnet

Han tenker seg om en god stund, før han holder frem:

– For meg ser det ut som den arbeidsmengden som kom etter at siste pasient har gått hjem, har endret seg. Det er mer logistikk ut og inn. Det er mer avansert behandling i sykehus. Hver eneste gang en pasient møter på sykehusets poliklinikk, sendes et brev til fastlegen. Hvis det er én av sju kurer, er det likevel et brev til fastlegene hver gang, og du må faktisk lese det, for det kan hende at det står noe viktig i notatet. Det er en naturlov som er knyttet til den medisinske utvikling, at det lar seg gjøre å flytte medisinsk diagnostikk og behandling ut av sykehus. Vi ser det samme på sykehus også, som flytter aktivitet fra liggedøgn til poliklinikk. Det er en ønsket utvikling. Mye av det arbeidet fastlegene har fått, har nok delvis økt kvaliteten på arbeidet. Men behandlingen er mye mer avansert, med innviklede forløp. Regnestykket går ikke opp. Alt merarbeidet gjorde at listene ble for lange. Men selve prinsippene i Samhandlingsreformen som kom i 2012 har fastlegene egentlig hele tiden vært enige i, nemlig at vi skal gjøre mest mulig på rett nivå. Hadde vi bare fått ressursene underveis, sukker en av fødselshjelperne til FLO.

– Den økte kvaliteten, som er bra, oppleves negativt, fordi det er så krevende. Legene kjenner bare på den økte arbeidsmengden, som kvalitetshevingen implisitt innebærer. Hvis dette hadde kommet langsommere og vært mer styrt, slik at økonomien forandret seg i takt med oppgavetilføringen, at det var en forståelse av at nå må listene ned for alle, og at vi må få inn nye leger i FLO, så hadde vi ikke vært i denne krisen. Det er nok ikke intensjonen, men strategiene preges dessverre av en top-down- tenkning, og det kan være en av grunnene til at reformene sliter med god implementering.

– Var det dette som gav fastlegeskuta slagside, vil Utpostens bladfyk vite.

Den erfarne samfunnsmedisineren blir ivrig nå: – Jeg vet ikke om samhandlingsreformen egentlig er uttrykk for byråkratisering, dette foregår i stor grad mellom fagfolk. Det er jo våre sykehuskolleger som overlater arbeid til fastlegene. Og det ligger mye tillit i det. Men vi er dårlig organisert. Vi er våre bitte små bedrifter, som er lite samordnet. Litt svake praksiskonsulentordninger (PKO) er nesten det hele vi har. Kommuner finnes ikke på fastlegenes samordningsenhet. Og da sier det seg selv at når til og med HOD og Hdir ikke følger med i timen, så har du ikke kontroll på utviklingen. Jeg mener ikke at det er feil tenkt på noe sted, men man har bare ikke skjønt konsekvensene – altså evnen til å lese av hva som foregår i helsetjenesten og ta de praktiske grepene, påpeker Ivar. Og han legger til: – Jeg kjenner jo dette også fra Legeforeningens side. Og det har vært slik at nesten uansett hva fastlegene har kommet med til myndighetene, så har de svart at dette må vi ta en annen gang.

Utposten: Og nå snakker du om trepartssamarbeidet som ble borte?

– Ja, det ble ensidig nedlagt av staten i 2008. Det var et gedigent feilgrep. Da har du ikke kontroll på utviklingen. Jeg tror HOD tenkte at det et departement gjør, er å lage lover. Fastlegeordningen er en sjelden fugl – en hybrid – som svever mellom alle aktører. FLO tilhører kommunen, men tilhører ikke kommunen samtidig. Og så har helsemyndigheten altså ikke funnet den beste måten å utvikle denne ordningen på.

Utposten: Burde legene vært mer synlige og tydelige øverst i byråkratiet?

– Man skulle i hvert fall ha tatt inn over seg hvilken enorm betydning fastlegeordningen har for at helsetjenesten skal fungere. Det er så mange aspekter av lim i fastlegeordningen. Og så tror jeg nok at det henger litt sammen med at ordningen sett fra utsiden har vært en suksess og why change a winning team? Da lener en seg tilbake og blir passiv. Ivar tenker seg om før han fortsetter:

– Når helseministeren skal vurdere hvorfor vi fikk denne krisen, så må han overveie om han faktisk har den innsikten i staben sin i departementet. Det samme gjelder for Hdir – er det nok folk som kan nok om og forstår fastlegeordningen? Noen i byråkratiet har også ansvar for at FLO ble kjørt i grøfta.

Er håpet fremdeles lysegrønt?

En handlingsplan for fastlegeordningen er varslet. Mange har ventet på den. Så kom koronapandemien, og Hdir og HOD fikk til over pipa i ekstra arbeid: store og omgripende tiltak som å stenge landet ned, med de enorme implikasjonene det fikk. Andre planer måtte nødvendigvis nedprioriteres og handlingsplanen er i skrivende stund ennå ikke kommet. Det er full forståelse for den helt spesielle situasjon hele landet befinner seg i, med uvær og vansker med å spå værmeldingen framover. Men handlingsplanen var varslet lenge før koronakrigen kom. Den erfarne kan seile med vind fra alle kanter, bortsett fra rett forfra. Prøver du det, vil båten rett og slett stoppe opp. Fastlegeskuta trenger alt annet enn motvind nå.

– Er «håpet fremdeles lysegrønt», som Stavangers bysbarn Alexander Kielland skrev, vil Utpostens utsendte medarbeider vite. Kan vi oppi alt det usikre ha positive forventninger til FLO?

– Den gangen vi laget fastlegeordningen, visste vi om noen konstruksjonsfeil som det var meningen skulle rettes i ettertid. Den viktigste konstruksjonsfeilen er at det alltid har vært veldig vanskelig å komme inn i ordningen. Det å starte med null pasienter har vært et svært økonomisk løft, og de unge legene har gjort det fordi de har sett at det er en bedre hverdag i enden av tunnelen. Når dette ikke er så tydelig lenger, så blir løftet åpenbart krevende for den unge legen. Det er innebygd i finansieringen at hele inntjeningen knytter seg til pasienter på listen. Inntekten stiger lineært oppover, mens utgiftene er der fra dag én. Det er ganske opplagt at det er dyrt å ha få pasienter, på samme måte som det er svært kostbart å ha en liste som gir 37,5 timers arbeidsuke. Det kan du faktisk ikke gjøre. Det har nok partene i trepartssamarbeidet innsett. Legeforeningen ønsket seg en mye sterkere finansiering i bunnen – lik for alle – og det hadde en jo løst med et høyere basistilskudd for de første 800 pasientene. Det er mitt inntrykk at alle har forstått nødvendigheten av dette, konstaterer den kunnskapsrike fagforeningsmannen som er nestleder i Allmennlegeforeningen (AF).

Tillitsvalgt med digital utålmodighet

Ivar Halvorsen er AF sin representant i Union of European General Practitioners/Family Physicians (UEMO). Alle land som har samme struktur på primærhelsetjenesten som Norge, opplever en enorm økning i oppgavemengden. Dette blir forsøkt løst på ulikt vis – noen har gått svært langt i å ta inn andre grupper av helsepersonell for å dele på arbeidet.

– De landene som har gjort mest av dette, deriblant Storbritannia og Nederland, advarer oss mot å gå den veien. Derfor har det vært gitt tydelige signaler fra fastlegene til de statlige myndighetene om at dette ikke er noen god måte å løse fastlegekrisen på. Vi mangler ikke leger i Norge, men det må være flere leger i ordningen. Det er budskapet vårt til Hdir og HOD, utdyper Ivar.

Utposten: Det har vært protester fra allmennleger mot primærhelseteam (PHT). Men de som har pilotert ordningen har vært positive. Hva tenker en garvet allmennlege som deg om det?

– Jeg er litt forundret over motstanden mot PHT, forteller Ivar. – Det er en bitte liten sak i Norge. I Nederland og Storbritannia har de gått mye lenger. Der er mange yrkesgrupper ansatt hos fastlegene, som psykologer og farmasøyter – altså grupper som står oss langt fjernere enn sykepleiere. At vi skulle ha glede av å få hjelp av en flink sykepleier for å ta bedre vare på våre svakeste pasienter, det mener jeg er en helt åpenbar kvalitetsheving. Men, legger han til, rapportene konkluderer vel ikke med at det sparer legen for arbeid.

I 2015 la helse- og omsorgsminister Bent Høie frem primærhelsemeldingen hvor budskapet var: «En helhetlig helsetjeneste for hele mennesket.» Den samfunnsengasjerte kombilegen hadde sett fram til Primærhelsemeldingen. Han tenker seg om og sier:

– Jeg kastet meg over den og leste den med en gang. Det var en gedigen skuffelse. Den inneholdt en svært mangelfull analyse av fastlegesystemets betydning og utfordringer. Alt gikk på randsonen. Fastlegene var mest omtalt i negative termer, forbausende nok. Og PHT ble endret på, etter at meldingen ble lagt fram. Det var først når den ble lagt fram, at man begynte å snakke med fastlegene. Det er et tankekors, sier Ivar stille.

I en kronikk i Dagens Medisin skriver Ivar og Allmennlegeforeningens leder, Nils Kristian Klev, at digitaliseringstempoet til myndighetene er på sparebluss (3). De fleste fastlegepraksiser har inntil mars 2020 jobbet med fysiske pasienter inne på kontoret, og telefoner og elektronisk pasientpost på ettermiddagen. Så skjer det, landet stenges ned på en torsdag. Vi må endre praksis. Påfølgende mandag var mange av oss oppe med videokonsultasjoner på våre kontorer. I løpet av noen få dager hadde de fleste fastleger dette på sitt repertoar.

– Fastlegene er veldig , vi har stor grad av endringskompetanse. Vi er pragmatiske, selvstendige og løsningsorienterte. Digitalisering av helsetjenesten har helsemyndighetene vurdert, evaluert og utredet lenge. Vi klarer det i løpet av en helg. Det er klassisk fastlegeatferd, humrer 62-åringen.

– Hvis man som gruppe framstår som litt langsom, så er det alltid grunner til det. Jeg begynte med video, men jeg sluttet etter hvert med det. En vesentlig årsak til det var frustrasjon over måten staten innfører nye tiltak på. Helsedirektoratet anbefalte at alle fastlegene burde tilby videokonsultasjon til sine pasienter, men det følger ingen finansiering med, og da går det veldig, veldig langsomt. Det blir i mellomtiden et drygt og kostbart tiltak for den enkelte fastlege som har fulgt anbefalingene. Da koker det bort i kålen. Men den dagen fastlegene virkelig trenger det, så ordner vi med det selv. Helt typisk!

Ivar forteller at man så en tilsvarende situasjon under svineinfluensaepidemien: De kommunene som virkelig klarte å få høy vaksinasjonsdekning, brukte fastlegene sine til å vaksinere.

– I Stavanger var det fastlegene som vaksinerte nesten alle, i motsetning til andre kommuner som valgte løsninger i idrettshaller, med bakkepersonale av helsesøstre, legevaktleger og sykepleiere i kommunen. Det gikk mye bedre når fastlegene gjorde det. En får ganske enkelt en høy grad av kreativitet og arbeidskraft ved å bruke fastlegene, konstaterer han. Og han vet hva han snakker om som mangeårig kommuneoverlege i en stor kommune.

Halvorsen sitter i Legeforeningens IT-utvalg og i Nasjonalt e-helsestyre. Han har en grunnleggende interesse for og oppmerksomhet mot smarte løsninger. En lang rekke nyvinninger har han vært pilot for. Hva som skjer inni en datamaskin er ikke så viktig for Ivar. Derimot er interessen stor for de mulighetene som ligger i gode digitale verktøy. Engasjert tegner han en trekant for meg, i det ene hjørnet skriver han service, i det neste kvalitet og i det siste hjørnet produktivitet.

– Mye av det vi gjør finnes inne i denne trekanten. Såfremt jeg kan holde kvaliteten god nok, så skal jeg være interessert i service, og jeg er alltid interessert i å få jobben gjort. Vi må bevege oss i retning av én innbygger én journal, sier han, men medgir at det vanskeligste med den prosessen er hvilken vei som er den lureste. Han fortsetter: – For vi ønsker oss bedre løsninger. Vi trenger bedre løsninger. Vi hadde trengt det i går, når vi tenker på fastlegenes arbeidsbyrde om kvelden. Bare det å få pasientens legemiddelliste hadde hjulpet oss veldig, og sykehusene ville spart minst like mye tid på det som oss.

Gevinsten av å være kombilege i vanskelige tider

Da jeg planla intervjuet, var koronaepidemien kommet til Italia. De fleste av oss var forundret over omfanget, og lite ante vi om hva som skulle komme. I løpet av noen få uker tangerte og overskred epidemien det mest spektakulære i apokalyptiske filmer og bøker som finnes hva gjelder usikkerhet, omfang, konsekvens og varighet.

Intervjuet gjennomførte jeg palmelørdag. Da hadde Norge vært stengt ned i to uker. Når dette intervjuet renskrives før deadline i mai, har tiltak og forståelse av epidemien allerede endret seg, siden vår prat på to meters avstand på Ivars fastlegekontor. Det eneste helt sikre om dagen er at det går fort i svingene. Noe er trolig ikke relevant når dette blir lest i juni. Eller kanskje det nettopp er interessant – å lese refleksjonene en kommuneoverlege hadde i pandemiens første fase.

Utpostens utsendte bladfyk setter umåtelig stor pris på de daglige, matnyttige mailene fra Allmennlegenes innsatsgruppe covid-19. Det samme gjelder for mailene fra Stavangerlegenes samarbeidskonto, de fleste signert Ivar Halvorsen, koronavirusbekjemper på vegne av en hardtarbeidende samfunnsmedisinstab. For han var tidlig på ballen: Stavanger var blant de første som fikk luftveislegekontor.

Kolleger av ham forteller at han er sterk faglig, god på strategi, kreativ og veldig flink til å se løsninger. En av kollegene utdyper det og sier: – Hans aller sterkeste side er kanskje evnen til å få ulike folk og systemer til å samarbeide.

Ivar hevder at det er kombilegens unike posisjon som gjør det lett å skape gode prosesser: – Kommuneoverleger som både er samfunnsmedisinere og allmennmedisinere er gull verdt i både alminnelige og ualminnelige tider, for de ser hvilke løsninger som er mest egnet og hvordan dette skal løses.

Stavanger er den eneste storbyen igjen med kombileger, altså fastleger i kommuneoverlegestillinger, og nå tar vi gevinsten ut av denne ordningen. Fordi når du har en sånn jobb, så ser du handlingsmulighetene. Med en gang koronaepidemien hadde festnet grepet, var det veldig tydelig for meg at vi må greie å holde oppe helsetjenesten for de svakeste og sårbare – husk de sju tesene for allmennmedisin! For ellers kommer pasienter til å trekke seg hjem og stå i fare for å bli utilsiktet syke.

Så mitt forsett var at vi må holde legekontorene rene, at det skal kunne gå an å ta pasienter som må møte opp, men da måtte de med luftveissymptomer ut.

Etter at vi hadde bestemt oss for rammeverket, tok det to dager. Den tredje dagen var vi i gang med eget luftveislegemottak, som det andre av sitt slag i landet. Det var et fantastisk gruppearbeid. Helt utrolig, smiler han.

Ivar er en ivrig leser av New York Times. Der har han lest at personell som føler seg beskyttet av arbeidsgiver og har arbeidsgiver i ryggen, stiller opp og bidrar fullt ut. Hvis man derimot føler seg utrygg, kastet til ulvene og ikke sett, er det større sannsynlighet for at arbeidstakerne ikke møter opp. Han er derfor veldig tydelig på at det hele veien må være skikkelig. – Vi må ivareta legene i førstelinjetjenesten, sier han med stor tydelighet.

Likhet i helsetilbudet

Ivar bor og har allmennpraksis i bydelen Hillevåg. Stavanger er sammen med Oslo den byen i Norge med høyest inntektsulikhet i befolkningen. Den åttende levekårsundersøkelsen gjennomført av Stavanger kommune, som ble publisert i 2019, illustrerer hva som skjedde med byens levekår etter oljenedturen i 2014 (4). For Hillevåg bydel ble arbeidsledigheten spesielt høy, det ble et tungt lodd for mange. Heldigvis falt arbeidsledigheten etter hvert. Men oljebonanzaens velmaktsdager med sine ubegrensete muligheter er for lengst over. Vårens nedstenging på grunn av korona-epidemien har gjort mange ekstra sårbare.

Likhet i helsetilbud er en av grunnpilarene i FLO. Det er en forutsetning at fastlegen kjenner sin populasjon og vet hva som rører seg. Det gjør den erfarne fastlegen på Hillevåg. Bumerke på Ivars doktorvirke er norsk allmennmedisins opprinnelige ideologiske mantra KOPF: kontinuerlig, omfattende, personlig og forpliktende.

– Det handler om individene, forklarer han. – Det er jo enkeltmenneskenes liv og skjebne som møter på legekontoret, og jeg synes det er dypt tilfredsstillende å ha kjent folk lenge og ha sett hvordan de håndterer gode og dårlige dager, og å kunne være en viktig person nettopp fordi vi kjenner hverandre. Jeg kan minne om hvordan det har gått før, og mine tanker om hva som skal til for den enkelte.

Ivar er far til tre sønner og farfar til tre barnebarn. – Vi har bodd her i det svarteste, rødmerkede Hillevåg hele veien, og jeg gikk på Nylund barneskole, så jeg har et forhold til å vokse opp i røde bydeler. Jeg husker når barneskolelæreren fikk bank av en medelev. Den andre som var flink på skolen er nå sekretær i kommunen. «E du klar over at me to er de eneste som lever igjen?», sa hun til meg en gang vi møttes. Men her har jeg hatt det godt. Jeg ville ikke byttet oppvekst med noe annet sted. Og mine sønner har det gått utmerket med. De har også hatt den typen oppvekst. Mange tenker at vi må putte våre barn inn i en skole med bare flinke elever. Jeg vil heller snu på det og si at du får med deg veldig mye i livet ved å ha vokst opp med hele bredden av samfunnet.

Seilingens gleder

Ivar er en habil seiler: – Det er helt strålende, du kommer deg ut, uansett vær. Seiling er en naturopplevelse kombinert med kameratskap. Menn er dårlige til å lage seg syforeninger og lignende samlinger som kvinner er fryktelige gode til. Så vi må ramme det inn på en annen måte. Dette er en mannlig innramming, men i foreningen er det alltid kvinnelige seilere også, legger han raskt til.

– Det fascinerende med seiling er at mange personer må handle synkront ut ifra en felles forståelse av hva som foregår. Og det er der alle utfordringene ligger – hvis alle gjør rett hele tiden, er det ikke et problem. Men slik er det jo ikke, påpeker seileren.

Kombilegen er en person som får ting unna i en fart vi andre bare kan drømme om. Det er en gjennomgående kreativ løsningskompetanse i alle deler av hans virke. Han må være gull verdt for helsebyråkratene i kommunen. Overfor fastlegene, kommunalt ansatte leger og merkantilt personale deler han raust av sin kunnskap og sitt arbeid og er derfor en stor ressurs. En nær kollega forteller at han har en enorm arbeidskapasitet og mestrer både å «hive baller opp i luften og å ta dem ned».

– Av alt jeg har holdt på med, er det jeg liker best å komme på smarte ting å gjøre og få gjennomført dem. Så det har blitt kortere vei fra tanke til handling, og det er veldig gøy.

Intervjuet nærmer seg slutten. Det er salt i den regntunge lufta. Vi kan så vidt skimte fjorden fra kontorvinduet. På nordsiden av Byfjorden ligger Rennesøy, en grønn og frodig øykommune (fra 2020 slått sammen med Stavanger), med landbruk og fiske som viktige næringsveier.

– Jeg startet min karriere på Rennesøy. Vi var to leger der, med vann på alle kanter, og der merket jeg at befolkningen hadde en forventning til at legen stilte opp når det røynte på. Slike ting er jo synlige på en øy, så begynte det å gå gale med noen, så kunne du regne med legen. Jeg var ung, men jeg merket at den forventningen ble min forventning til meg selv. Når jeg snakket med leger i byen, så hadde de en helt annen forventning. Forventningene farger nok både befolkningens og legenes syn på hva en fastlege skal være. Min bakgrunnstanke da vi gikk inn i fastlegeordningen, var at noe av det man hadde på bygda også burde eksistere i byen – en slags kontinuerlig tilstedeværelse og at noen tar ansvar.

På søndager i sommerhalvåret er det regatta Utsira eller Kvitsøy rundt. Da har seilbåtene forlatt de trygge fjordene, seilt forbi grønne Rennesøy og Tungenes fyr og ut i det åpne havet. Åpningssetningen i romanen Garman og Worse av det tidligere nevnte Stavangers bysbarn Alexander Kielland, omhandler havet: «Intet er så rummelig som havet, intet så tålmodig».

Det kan også være en beskrivelse av den portretterte fastlegen, kommuneoverlegen, tillitsvalgte og koronavirusbekjemper Ivar Halvorsen – en rommelig og tålmodig mann.

Referanser

  1. Nylenna M, Gulbrandsen P, Forde R, Aasland OG. Job satisfaction among Norwegian general practitioners. Scand J Prim Health Care 2005; 23: 198–202.

  2. Sju teser for allmennmedisin. En oppsummering av NSAMs (Norsk selskap for allmennmedisin) tenkedugnad 2000–2001. Publisert i 2001, utgitt på nytt i 2019.

  3. Halvorsen I, Klev NK. Digitalisering på sparebluss. Dagens Medisin. Publisert: 2019-10-31

  4. Den åttende levekårsundersøkelsen. (Lest 2020-05-12). Tilgjengelig fra: https://www.stavanger.kommune.no/om-stavanger-kommune/stavanger-
    statistikken/Levekaar-i-Stavanger/