Hva kan vi mennesker tåle?

Ellen Kristvik

Notat ved avgrunnen

Ei mors forteljing

141 sider

Det Norske Samlaget

Oslo 2020

ISBN 978-82-521-9904-8

Ellen Kristvik er utdannet sykepleier og antropolog og arbeider for tiden som forsker ved Avdeling for helsetjenesteforskning på Akershus Universitetssykehus (Ahus). Dessuten er hun forfatter. I den forrige boken hennes, I kreft og kjærleik, er det tapet av ektemannen som er utgangspunktet. I den aktuelle utgivelsen er det nok et tap som må bearbeides – hennes eneste barn, Johanna, tar sitt eget liv – og det helt uten forvarsler.

Ellen Kristvik kunne bli forventet å være «spesialist» på sorg, i og med at forskningen hennes over lengre tid har kretset rundt nettopp sorg og sorgritualer internasjonalt. For tiden er det ritualene etter dødfødsler i Norge som har vært i fokus. Men hjalp all denne forskningen og kunnskapen henne da datteren døde midt i et aktivt og kreativt liv knapt 25 år gammel?

Boken tar oss med helt tilbake til start – med graviditeten, barndommen og ungdomstiden for Johanna. Det nære forholdet mellom mor og datter er fylt av gjensidig kjærlighet – og respekt. Johanna fikk lov til å fly ut av redet og finne sin egen vei i livet. Det er her en svært kreativ, aktiv og bevisst ungdom trer tydelig fram – en person som etter hvert både må kunne karakteriseres som aktivist og et internasjonalt engasjert menneske. Dette har kanskje vært bakgrunnen for at hun etter hvert meldte seg på sykepleierstudiet.

Johanna og moren hennes har begge tilbrakt lengre perioder under fjerne himmelstrøk. Det har gitt dem et stort nettverk i land som er langt mindre privilegert enn hjemlandet Norge. Dessuten var Johanna ikke minst verdsatt av den store vennegjengen i Norge – en flokk unge, engasjerte mennesker – som ble lamslått ved venninnens selvmord.

Men denne gjengen tok grep midt i fortvilelsen og sjokket på den måten at de ble en hel liten familie for Ellen Kristvik. En redningsplanke som ga Mor Ellen grunn under føttene. Men hvorfor? HVORFOR? Ingen så for seg denne utgangen av det innholdsrike livet Johanna levde. Hva kunne ligge bak beslutningen? Hadde hun gitt noen signaler til omgivelsene? Men nei, ingen fant gode svar. Sjokket var ubeskrivelig og sorgen for stor til å bære alene.

Ellen Kristviks refleksjoner gjennom boken kan kreve en lett tilgang til Kleenex. Det er neppe mulig å lese denne utgivelsen uten å bli grunnleggende rystet – og rørt til tårer. Og det nesten uvirkelige kan skje – at denne tunge problematikken faktisk kan gi håp. Og kanskje var det nettopp det forfatteren ønsket da hun satte seg fore å forsøke å bearbeide det som i første omgang virket umulig å komme videre fra i livet?

Kan så denne utgivelsen være nyttig å lese for leger? Ja, utvilsomt!

God lesning av denne perlen av en bok.