Avicenna ferdigstiller Canon medicinae (Al-Quanum fi’t-Tibb)

Avicenna (Ibn Sina, 980–1037) var født i en landsby et par mil nord for Bukhara i dagens Uzbekistan, på hans tid et kulturelt sentrum på linje med Bagdad. I følge hans selvbiografi kunne han som tiåring resitere hele Koranen utenat, og han hadde allerede da inngående kjennskap til de klassiske arabiske tekstene.

1 Første siden av innledningen i den første boken av Canon medicinae (arabisk manuskript fra 1597). 2 En kopi av Canon medicinae på latin datert fra 1484. 3 En persisk versjon av verket som er utstilt på Avicennas mausoleum i Hamedan i Iran.

Snart fulgte studier av greske filosofer, islamsk rettslære (fiqh), naturvitenskap og logikk. 16 år gammel begynte han å studere medisin, og allerede som 18-åring var han en respektert lege. I sitt omflakkende og omskiftelige liv, hvor han opplevde både sult og krig, anerkjennelse og motgang, var han flere ganger kalt til tjeneste hos herskere og fyrster. Dette gav ham adgang til datidens mest eksklusive bibliotek, hvor han grådig tok for seg av datidens oppsamlede kunnskap. Selv var han en flittig skribent, og da han døde, i sitt 58. år, etterlot han seg flere hundre bøker og artikler på persisk eller arabisk, både innen teologi, astrologi, astronomi, psykologi, kjemi, vitenskapsteori og medisin. Hans mest kjente verk er utvilsomt Canon medicinae, et fembinds leksikon hvor han gir en systematisert oppsummering av all tidligere medisinsk viten etter så vel gresk-romersk som arabisk, jødisk, indisk og kinesisk tradisjon.

Hvilken betydning hadde hendelsen for folkehelsen?

Den første delen av Canon medicinae omhandler hygiene. I likhet med Hippokrates og Galen, er Avicenna opptatt av hvordan man best kan ta vare på helsen, et begrep som han både diskuterer og reviderer. Mens Hippokrates anser helse som et uttrykk for balansen mellom menneskets natur, omgivelser og levemåte, definerer Avicenna helse som en dynamisk tilstand hvor kroppen er av slik beskaffenhet at dens funksjoner kan utføres korrekt og tilfredsstillende. Med andre ord: Helsen kan variere uten at en dermed er å anse som syk, og videre, kroppens tilstand kobles opp mot dens funksjoner. Han tar således avstand fra Galens oppfatning at det finnes en tilstand hvor man er verken frisk eller syk. Videre hevdet han at personens velvære – emosjonelt, fysisk, spirituelt og mentalt – er vesentlig for å kunne håndtere hverdagens stress og påkjenninger.

Videre gir Avicenna en samlet og systematisert fremstilling av tidligere kunnskap om folkehelsen. Han utvidet og oppdaterte så denne kunnskapsbasen med data fra egne observasjoner og eksperimenter, alt med en kritisk holdning som vel kunne være inspirert av Buddhas lære: Ikke aksepter noe bare fordi det er tradisjon. Ikke aksepter noe fordi det stemmer med dine forutinntatte ideer. Ikke aksepter noe bare fordi det ser akseptabelt ut, eller fordi det stemmer med hva du selv har skrevet.

Avicennas brukte mange kilder med relevans for sitt folkehelseperspektiv.

Etter kinesisk tradisjon bør mennesket leve i harmoni med sin natur og sine omgivelser, og det formanes om både å beskytte kropp og sinn mot skadelig påvirkning, og å finne en god balanse mellom aktivitet og hvile (Nei Ching). Confucius hevdet videre at kropp og psyke utgjør en helhet, og at kroppens sunnhet betinges av et åpent sinn. Etter ayurvedisk tradisjon vektlegges bl.a. regelmessig fysisk aktivitet og god søvn (Sushruta), og dessuten at en ikke må motarbeide naturen (Characa). I Mosebøkene fremheves betydningen av ren luft, rent vann, ren føde, ren bolig og ren kropp. Og i Koranen finnes mange kostråd, ikke bare om hvilke matvarer en bør avstå fra, men om et høyt og variert inntak av korn, frukt og grønnsaker. I en Hadith påpekes sågar at en bør dyrke helsen («samle nok helse»), slik at en har noe å gå på i tilfelle man blir syk. Fra Hippokrates og Galenus kommer ideen om at en sunn og nærende kost er viktig, men ikke tilstrekkelig. I likhet med Sushruta hevdet de at mennesket også trenger adekvat fysisk aktivitet.

Avicenna samlet, systematiserte og utdypet altså slike ideer og kondenserte deretter sin viten i syv doktriner for folkehelsen. Her må spesielt nevnes hans vektlegging av rent vann og frisk luft. For å bedre vannkvaliteten, introduserte han destillering, filtrering og koking. Når det gjaldt luftkvaliteten, fremhevet han betydningen av god ventilasjon og at en måtte unngå forurensende «fremmedelementer» som damp og røyk. Han advarte også mot partikler i luften som kunne forårsake sykdom, og at å puste inn for kald luft kunne forverre astma.

Som forløper til renessansen var Canon medicinae det mest berømte og høyest respekterte medisinske bokverket til langt inn på 1700-tallet. Allerede Dante anser i Den guddommelige komedie Avicenna som en av menneskehetens store ånder, på linje med Sokrates og Platon, en oppfatning som ble delt i både Oksidenten og Orienten. Og selv i dag ansees han som en av de største tenkere i medisinens historie. Han er utvilsomt den mest innflytelsesrike forfatter innen islamsk medisin, og det at han maktet å forene Aristoteles filosofi med Galens medisinske innsikter, gjorde ham i mange hundre år også til en av de mest skattede forfattere innen vår vestlige tradisjon.

I Iran, Pakistan, Afghanistan og Tyrkia er en rekke forsknings- og utdanningsinstitusjoner for helsearbeidere oppkalt etter ham, og ved Universitetet i Paris finnes sågar Avicennas medisinske fakultet. UNESCO opprettet i 2003 en pris i forskningsetikk oppkalt etter ham, og i 2008 opprettet WHO Avicenna Directory of Medicine, en database over alle medisinske utdanningssteder i hele verden (Denne ble i 2013 slått sammen med International Medical Education Society (IMED) til World Directory of Medical Schools).

Avicenna krediteres først og fremst for sitt bidrag til å syntetisere østlig og vestlig kunnskap og sin vedvarende innflytelse på utviklingen av medisinen og de andre helsevitenskapene. Det kan være problematisk å lese og fortolke skrifter fra en helt annen tid og andre omstendigheter, og som i sin samtid ganske sikkert gav helt andre konnotasjoner enn de gjør i dag. Selv om våre moderne ord og begreper refererer til kunnskap som på den tiden var uendelig fjernt, og som derfor neppe gir et riktig bilde av Avicennas verk, inspirerer han stadig til nye innsikter og perspektiver, ikke minst når det gjelder å anerkjenne, men også kritisk forholde seg til kunnskap som er utviklet andre steder og i andre tradisjoner. Dette er minst like viktig i dag som det var på Avicennas tid.

Litteratur

  • Khan, M.A. et al (2015) Ibn Sina and the roots of the seven doctrines of preservation of health Acta Med Hist Adriat Vol. 13 (Suppl.2) s. 87–102.

  • Saffari, M. & Pakpour, A.H. (2012) Avicenna’s Canon of Medicine: A Look at Health, Public Health, and Environmental Sanitation Archives of Iranian Medicine Vol. 15, No. 12, s. 785–789.

  • Wikipedia: Avicenna https://en.wikipedia.org/wiki/Avicenna

  • Aboul-Enein, B. (2016) Health-Promoting Verses as mentioned in the Holy Quran J Relig Health Vol. 55, s. 821–829.w