Primærhelsetjenesten i koronakrisen

Når denne lederen skrives, er vi to uker inn i nedstengningen av Norge som følge av en pandemi som vil sette helsevesenet på prøve.

Så langt er det primærhelsetjenesten som har tatt den største støyten. Befolkningen er blitt bedt om å kontakte fastlegen eller legevakten ved sykdom eller bekymring. Norske kommuner har kastet seg rundt og har innført nye retningslinjer og utviklet nye rutiner. Helsevesenet viser stor evne til omstilling.

Myndighetenes håndtering av pandemien vil nok med tiden bli gjenstand for en grundig evaluering, men allerede nå ser vi noen trekk. Jeg vil trekke fram fire momenter.

Det første punktet er at samfunnsmedisin er viktig.

De siste ukene har vist hvilken sentral rolle samfunnsmedisin har i helsevesenet. Hele spennet fra kommuneoverleger til leger på Folkehelseinstituttet er nå de viktigste premissleverandørene for hvordan samfunnet på alle nivåer skal møte pandemien. Samfunnsmedisinere løser dette vanskelige oppdraget basert på kjennskap til egen populasjon og ressurser, med en bred medisinsk forståelse i bunn. Befolkningen, politikere og media får øynene opp for at medisin er mer enn piller og sykehus. Det er også hygiene, prioritering og planverk. Vi håper at samfunnsmedisinens rolle blir løftet fram etter denne pandemien, og at faget får økt anerkjennelse.

Det neste punktet jeg vil framheve, er at beredskap må prioriteres.

Det er lett å nedprioritere beredskap i en travel hverdag med trang økonomi. Pandemien er et eksempel på hvor viktig det er å bruke tid og penger på beredskap. Neste gang er det en ulykke på den lokale fabrikken, forurenset vann eller en buss som har kjørt av veien. Vi må ha en plan for de sjeldne, men alvorlige hendelsene.

Mitt tredje poeng er at allmennlegen er første forsvarslinje.

Allmennleger på fastlegekontor og legevakt har tatt unna den første bølgen med koronakontakter. Tilgjengelighet og fleksibilitet er allmennlegenes store styrke: Leger landet over har i løpet av kort tid tatt i bruk nettbaserte tjenester, som for eksempel videokonsultasjon. Det vil bli spennende å se hvordan erfaringene fra pandemien vil forme framtidig praksis. Samtidig ser vi hvor sårbare det enkelte fastlegekontor er i en krise. Det er sviktende inntjening for fastlegene, og legekontorene mangler beskyttelsesutstyr. Det manglende sikkerhetsnettet må på plass før neste krise er et faktum.

Det siste av fire moment som jeg hevder vil bli gjenstand for grundig evaluering, er om det skal være lokal eller sentral styring.

Hvem vet hvor skoen trykker? Er det Helsedirektoratet i Oslo, eller kommuneoverlegen i Loppa? Det er forståelig at det er behov for sentral styring i en nasjonal katastrofe. Samtidig dukker det opp en rekke eksempler på behov for lokal tilpasning. Det gir ikke de sentrale myndighetene rom for i dag. Forholdet mellom sentral og lokal ledelse bør bli et tema når lærdom skal trekkes fra denne pandemien.

«Det eneste vi vet er at det blir verre før det blir bedre», sa statsminister Erna Solberg. La oss håpe at vi i etterkant trekker lærdom, slik at vi er bedre forberedt når neste krise rammer oss.