Annerledes om epilepsi

Karl Otto Nakken, Mia Tuft
Epilepsi
Et vindu inn i hjernen
146 sider
Universitetsforlaget
Oslo 2019
ISBN 978-82-15-03 214-6

Hvorfor anmelde nok en epilepsibok fra Karl Otto Nakken? Utposten har jo allerede en beskrivelse av en annen av bøkene hans om denne tematikken i nr. 7/2019 (utgitt av Cappelen Damm Akademisk).

Den aktuelle utgivelsen er skrevet sammen med nevropsykolog Mia Tuft. Sammen har de – etter min mening – bidratt til en ytterligere interessant bok om epilepsi, nyttig for både lek og lærd.

Hva er så annerledes i denne utgivelsen sammenlignet med den tidligere anmeldte boken? Det vesentligste er at den fungerer som et solid supplement til den forrige, et ytterligere fokus på hvordan det har vært å leve med epilepsi gjennom historien – inklusive i vårt land. Som forfatterne selv skriver:

«Epilepsiens historie speiler på mange måter vår generelle medisinske historie. Den gir oss innblikk i hvordan våre forfedre så på sykdom, og hvordan de strevde med å finne en kur. Historien hjelper oss å sette dagens praksis i perspektiv og til å stake ut kursen fremover.»

Innledningsvis ser forfatterne inn gjennom «vinduet» til hjernen. De vektlegger at utgangspunktet for de ulike formene for epilepsi kan antyde hvordan hjernen vår fungerer mer generelt. Dette er interessant i seg selv.

Men så går boken over til en vandring gjennom epilepsi-historien som både kan fengsle og ryste en leser. Folkemedisinske og religiøse forklaringer har nok dominert, og dermed behandlingsmetoder av epilepsi som neppe kan kalles humane i dag. Bromsalter, kirurgisk etablerte hull i hodet, bare for å nevne noe. Ille var det også med uhyrlige og diskriminerende holdninger. De beskrevne tiltakene må ha bidratt til at det å leve med epilepsi i tidligere tider sannsynligvis var nær uutholdelig for mange pasienter og familier.

Forfatterne nevner at legen Hippokrates på øya Kos i Hellas (ca. 400 år f.Kr.) kanskje var den eneste kjente personen i historisk tid som anså epilepsi som en organisk lidelse. Åndelige årsaker har dominert fram til langt inn i vår nære fortid. Først på 1900-tallet kan vi se en utvikling som endrer både forståelsen og behandlingen av epilepsi, nærmere bestemt hva epilepsi handler om, og hvordan pasienter og familier kan hjelpes til et meningsfullt liv med lidelsen.

Boken kan ses som et bidrag til folkeopplysning både for epilepsipasienter og deres familier. Og ikke minst kan vi i helsevesenet få et usminket inntrykk av hvordan våre forgjengere søkte å avhjelpe menneskelig lidelse. Boken avrunder presentasjonen med hvordan det er å leve med epilepsi i dag – globalt og i Norge. Her er mange praktiske tips og råd. Men forfatterne er også klare på at det fortsatt er mye vi ikke vet om epilepsi.

Generelt er min vurdering at dette er en uvanlig spennende fagbok, men også en bok til stor ettertanke.

Anbefales – og gjerne som et supplement til Karl Otto Nakkens bok anmeldt i Utposten nr. 7/2019.