Fra Alma Ata til Astana: Palliasjon tilgjengelig for alle, i alle land, for alle sykdommer

Verdens helseorganisasjon har fremhevet palliasjon som et av fem sentrale områder i den nye Astana-erklæringen om primærhelsetjeneste.

Målet er at god palliasjon skal være tilgjengelig for alle, i alle land, for alle sykdommer. Erklæringen, som har fått regjeringens støtte, bør være førende for stortingsmeldingen om palliasjon, både når det gjelder lover og forskrifter, utdanning, videre utvikling av helsetjenester og lettere tilgang til medikamenter som er relevante for bruk hos pasienter med palliative behov.

Alma Ata-erklæringen om primærhelsetjeneste (Helse for alle) har rundet 40 år. Nå har World Health Organization (WHO) sammen med verdens ledere, arbeidet fram og vedtatt en ny erklæring: Astana-erklæringen.

I Utposten i 2018 ble det skrevet om primærhelsetjeneste-erklæringen fra Alma Ata (1) i 1978 og om møtet i Astana#Astana skiftet offisielt navn til Nur-Sultan i mars 2019. (2). I Alma Ata-erklæringen ble fire områder spesielt fremhevet: helsefremmende, forebyggende og kurative tjenester (undersøkelse og behandling), samt rehabilitering. Disse fire områder finnes nå i vår helselovgivning og i helsefaglige utdanningsplaner.

I Astana-erklæringen fra 2018 ble palliasjon som et nytt kjerneområde, tilføyd.

Nå beskrives primærhelsetjenesten slik (3):

«Helsefremmende, forebyggende og kurative tjenester, rehabilitering og palliasjon må være tilgjengelig for alle».

Denne erklæringen er allerede tatt i bruk i WHO sin satsing på «Universal Health Coverage» (tilgjengelige og betalbare helsetjenester for alle), som er et av bærekraftsmålene for 2030 (4, 5).

Hva betyr Astana-erklæringen for oss som jobber i primærhelsetjenesten i Norge? Den norske regjeringen har bestemt seg for å delta aktivt for at universell dekning av helsetjenester kan bli en realitet (4). Helsetjenesten bør utformes slik at gode helsetjenester for alle er mulig innenfor de vedtatte rammer. Med Astana-erklæringen er rammene endret. WHO har formulert tydelig at helsetjenestene skal dekke hele livsløpet, og behovet for palliasjon er løftet frem. Palliasjon (5) har som mål å bidra til best mulig livskvalitet gjennom gode beslutningsprosesser, god symptomlindring og omsorg ved livets slutt. God palliasjon skal være tilgjengelig for alle, i alle land, for alle sykdommer.

Innenfor den europeiske organisasjonen for palliasjon, European Association for Palliative Care (EAPC), er det etablert et nettverk for palliasjon i primærhelsetjenesten (6). Nettverket har utarbeidet verktøy (7), blant annet i samarbeid med World Organization of Family Doctors (WONCA), som kan bidra til å øke kompetansen og forbedre tilbudet i palliasjon i primærhelsetjenesten (8).

De fremhever spesielt fire satsingsområder for at alle som har behov for det, kan få tilgang til god palliasjon på alle nivåer i helsetjenesten:

  1. Lover og forskrifter, som inkluderer palliasjon som et fagområde og en arbeidsmåte i tråd med Astana-deklarasjonen. (I dag er palliasjon ikke en lovpålagt oppgave, mens de andre fire områdene i primærhelsetjenesten er det).

  2. Utdanning, som legger vekt på palliasjon både i grunnutdanning, videre- og etterutdanning, og spesialistutdanning, både i primærhelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten. I dag er palliativ medisin ikke en godkjent spesialitet i Norge, slik det er i blant annet i Storbritannia. Tendensen internasjonalt er at palliativ medisin blir en spesialitet i flere og flere land.

  3. Helsetjenester som tilbyr god palliasjon basert på pasientens behov.

  4. Tilgjengelighet av medikamenter.

På nasjonalt nivå har regjeringen bedt om en stortingsmelding om palliasjon. Denne er i skrivende stund ikke ferdigstilt. Astana-erklæringen, som har fått regjeringens støtte, bør være førende for stortingsmeldingen. Dette gjelder for lover og forskrifter, utdanning, videre utvikling av helsetjeneste og lettere tilgang til medikamenter som er relevante for bruk hos pasienter med palliative behov.

Hva betyr dette i praksis for oss som jobber i primærhelsetjenesten? Hva har vi fått til i vår kommune, på vårt kontor? Hvilke gode erfaringer har vi gjort som vi ønsker å bygge videre på, og på hvilke områder kan vi bli flinkere?

Drøft dette gjerne med lokale ressurspersoner i palliasjon, med palliative team på sykehuset eller med de regionale kompetansesentrene i palliasjon (9).

Dette er også tema på den kommende tverrfaglige landskonferansen i palliasjon i 2020, som organiseres av NFPM (Norsk Forening Palliativ medisin) og NPF (Norsk Palliativ forening).

Velkommen til landskonferansen i palliasjon i Oslo 9.–11.september. http://landskonferansenipalliasjon.no

INTERESSEKONFLIKT: Forfatteren er styremedlem NPF og medlem NFPM, medlem av EAPC nettverksgruppe for palliasjon i primærhelsetjeneste og medlem av EAPC nettverksgruppe for palliasjon for personer med psykisk utviklingshemming.

Referanser

  1. Roksund, G. Utposten nr. 12018

  2. Rønnevik, DH. Utposten nr. 7 2018

  3. Astana declaration PHC: https://www.who.int/docs/default-source/primary-health/declaration/gcphc-declaration.pdf:«Promotive, preventive, curative, rehabilitative services and palliative care must be accessible to all»

  4. https://www.regjeringen.no/en/aktuelt/norges-hovedinnlegg-om-universell-helsedekning/id2669822/

  5. https://www.regjeringen.no/contentassets/a4b45c8f57e741bdbb3bfb32c6b9ef43/rapport_hdir_palliasjonsrapport_160315.pdf

  6. https://www.eapcnet.eu/eapc-groups/reference/primary-care

  7. https://vimeo.com/341988263

  8. https://www.eapcnet.eu/Portals/0/EAPC%20Toolkit%202 019.pdf

  9. https://pallreg.no/