Samarbeid og tillit – finnes det alternativer?

Personene på bildet har ingenting med historien å gjøre

Illustrasjonsfoto: Scandinavian Stockphoto

Dagens siste pasient på øyeblikkelig hjelp-time: Johanne på tre år som jeg aldri har møtt før. Hun har hatt vondt i ørene noen dager, særlig om natten, og mor fjernet i går kveld et dren som lå i ytre øregang. Dette fikk hun operert inn i en annen by for seks måneder siden, og fikk da samtidig fjernet både mandler og polypper etter mange ørebetennelser de første årene.

Johanne går foran inn på kontoret og setter seg rolig opp i riktig stol. Mor setter seg ved siden av. Jeg spør hvor gammel hun er, og hun svarer frimodig om både alder og hvilke tall som kommer etter tre. Hun forteller så at hun har hatt vondt i ørene, men er bra nå. Mor supplerer litt om detaljer. Johanne lar meg deretter uten protester eller spørsmål få se en klassisk serøs otitt på begge sider.

Tidligere på dagen ringte en av våre erfarne legesekretærer inn og mente jeg burde se på en pasient som var til planlagt sårskift. På skiftestuen satt en kjent 90 år gammel vital pasient som hadde et traumatisk leggsår i god bedring, men nå med økende ødemer i begge ben. Etter sårskiftet fant vi tid til videre undersøkelse og utredning, og begynnende behandling ble startet der og da.

Disse hendelsene er enkle eksempler på samarbeid: Johanne og mor samarbeider for å finne ut av hva som kan gjøres videre med ørene til Johanne. Deretter samarbeider Johanne med legen med samme mål. Internt på legekontoret samarbeider vi om ganske mye – i dag også om å finne ut hvorfor vår spreke 90-åring hadde hovne ankler.

Ingen dramatikk i dag, kun nokså vanlige problemstillinger i en normal norsk allmennpraksis. Men disse, og de fleste andre vi møter i løpet av en dag, har noe grunnleggende til felles. Noe som gjør at det er mulig å samarbeide. Johanne og hennes mor, 90-åringen og legesekretæren har tillit til at legen kan hjelpe. Legen har tillit til at mor har observert riktig og vil det beste for sin datter. Legene og medarbeiderne på kontoret har tillit til hverandre, deler et felles ønske om å hjelpe, og har nødvendig kunnskap for å kunne gjøre dette.

Denne tilliten er basert på erfaring fra tidligere opplevelser og kjennskap til hverandre. Et barns tillit til sine foreldre, en mors tillit til legen, og en gammel pasients tillit til sine lokale hjelpere på legekontoret.

De fleste tar dette for gitt – det er en selvfølgelighet vi sjelden eller aldri funderer over i hverdagen. Kanskje verdt å ofre en tanke av og til? Kanskje spesielt i disse dager der stadig flere av oss opplever på kroppen hva som har skjedd med samarbeidet og tilliten mellom våre ledende helsepolitikere og helsebyråkrater og landets fastleger.

Er det mulig å tenke seg dette annerledes? Et samarbeid uten gjensidig tillit?

«Tillit er det gudestoffet som holder pasientene og legen sammen.» Sitatet er fra avdøde kollega Per Fugelli. Han kunne tilføyd det samme om de mange som jobber for samme mål i vårt helsevesen. Hvordan ville hverdagen vår vært uten samarbeid og tillit? Per Fugelli hadde et svar:

«Uten tillit ville medisinen være en slagmark invadert av advokater, byråkrater, journalister, kontrollører, konsumenter og spekulanter.»

Fastlegeordningen er nå truet – først og fremst av et mangeårig manglende ønske om samarbeid med fastlegene fra våre sentrale myndigheter, samt deres manglende kunnskaper om virkeligheten i fastlegeordningen. Dette har over lang tid medført en sviktende tillit til disse hos stadig flere av landets fastleger. Vi er dermed på vei mot Per Fugellis dystopi.

For vårt felles solidariske helsevesen er dette alvorlig. For samfunnet vil det bli dyrt. For Johanne, hennes mor og vår spreke 90-åring kan det bli både dyrt og farlig.

For en gangs skyld er svaret på det innledende spørsmålet enkelt: Svaret er nei.