Tenke selv og handle sammen

Alle foto: Olav Gunnar Ballo

I Monty Pythons film Life of Brian lar hovedpersonen seg fortvile av at en voksende hærskare forfølger han, i den tro at han er deres frelser. Flokkens respons på Brians desperate utrop «You are all individuals!», er å gjenta utsagnet, som om det var et svar på livets gåte: «We are all individuals!»

Brian, hakket mer desperat nå: «Dere er alle forskjellige!»

Menneskemengden: «Vi er alle forskjellige!»

Bare én enkeltstemme, bakerst i flokken av stadig mer fanatiske følgere, bryter med hallelujakoret med sin ensomme røst: «I'm not.»

Det er noe paradoksalt fascinerende ved å være denne ene, som ikke følger flokken, men som tar sine egne veier. Man står tidvis ganske sterkt når man står alene. Den eneste som da kan svikte en, er en selv.

Muligvis er dette en forunderlig innledning til Utpostens temanummer om det gode samarbeidet. For er ikke forutsetningen for å få til et godt samarbeid nettopp at man legger sin individualisme til side og evner å dra lasset sammen, løfte i flokk?

Jeg skal prøve å gi et kronglete svar på dette enkle spørsmålet.

Da jeg var elev i niende klasse på ungdomsskolen, hadde vi noe som ble kalt normerte prøver (tilsvarende dagens nasjonale prøver). Vi var radikale den gang, og fant ut at vi hadde liten personlig nytte av å besvare prøver vi aldri selv fikk tilbake. Dermed fant vi, kollektivt i klassen jeg gikk i, ut at vi skulle boikotte prøvene. Hele klassen, 29 elever i alt, skulle stå sammen om dette.

Men da første prøve skulle fylles ut, og læreren truet med at det kunne koste oss vitnemålet for ungdomsskolen om vi ikke gjorde hva vi var pålagt, var det til slutt bare to tilbake som sto på det standpunktet klassen var blitt enige om. Slik endte nesten alle med å være «individuals», som gikk mot en enstemmig beslutning. «We»re not», svarte to, i et forsøk på å stå opp for det kollektivet de opprinnelig hadde vært en del av.

Slike erfaringer har lært meg at det ikke er noen innbyrdes konflikt mellom å være individualist, og å tro på resultatet av en kollektiv innsats. De beste resultatene oppnås ikke ved at mennesker går i flokk. De beste resultatene oppnås ved at meninger brytes, at utsagn møter motstand, at argumenter ikke tas for gitt. De beste resultatene oppnås ved at hver især fortsetter å være seg selv, og ikke lar seg kue av fellesskapets nagende tyranni.

Leger er vant til å stå i situasjoner der svaret ikke er åpenbart, og forholde seg til det. Vi gjør det til daglig ved å anta. Vi antar at vi har en forklaring på den sykes symptomer, men er åpne for at vi kan ta feil. Kan vi ikke alene finne svaret, sender vi pasienten videre til noen som kan hjelpe oss med å finne det ut, og lever godt med at fasiten kan være en annen enn våre første antakelser.

Det gode samarbeidet innenfor helsevesenet handler nesten alltid om summen av enkeltindividers selvstendige handlinger på veien mot et felles mål: Riktig diagnose, etterfulgt av optimal behandling.

Min erfaring er at fagfolk finner sammen, uavhengig av hvordan tjenestene organiseres, så lenge de selv får ta ansvar for sine beslutninger.

Når derimot mennesker forsøksvis skal ensrettes, passes inn i former, fratas beslutningsmyndighet, begynner også samarbeidet å forvitre.

I boken Alice i Eventyrland av Lewis Carroll møter Alice underveis på sin forunderlige ferd Cheshire-katten.

«Kan du være så snill å fortelle meg hvilken vei jeg skal gå?» spør Alice Cheshire-katten.

Til det svarer Cheshire-katten: «Det kommer helt an på hvor du har tenkt deg, det.»

Alice: «...så lenge jeg bare kommer meg et sted.»

Cheshire-katten: «Du kommer nok et sted, bare du går langt nok.»

De beste resultatene, de klokeste veivalg-ene jeg kan huske å ha tatt, blant mange valg som ikke viste seg å være spesielt kloke, kom i møter med andre, og gjennom å finne felles løsninger med andre.

En statsråd alene kan oppnå lite uten støtte fra regjeringskollegiet. Og i stortingssalen står ingen spesielt sterkt når man står alene, i hvert fall ikke hvis det er resultatene som teller.

Selv den dyktigste legen vil ikke kunne gi rare hjelpen til pasientene sine, hvis hun eller han ikke evner å spille på lag med andre innenfor samme vesen, ut fra en forsøksvis felles forståelse av hva som kan hjelpe den syke.

Det er noe befriende ved å være del av et fellesskap som ikke handler om å skulle bevise at man er bedre enn andre, å slippe å love mer enn man kan holde for fortsatt å ha et arbeid å gå til, slik mange politikere må. Man kan tillate seg å innrømme at man ikke vet, men kan sikre hjelp fra noen som kanskje gjør det, uten å tape ansikt av den grunn.

Vi kan søke råd om veien videre fra hvem som helst. Men det er ikke så dumt å ha en selvstendig mening om hvor vi har tenkt oss. Da blir som regel rådene vi får også både bedre og mer målrettede. Også i jakten på det gode samarbeidet skal vi tillate oss å forbli de individualistene vi vitterlig er, ved fortsatt å tenke selv, men handle sammen.

Ha en god jul, i samarbeidets ånd!