Skreddersøm for Berton

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Berton nærmet seg 50 år. Livet hadde ikke fart fint med ham. Mye var han skyld i selv, men alt var ikke hans egen feil. Som LAR-pasient for fjerde gang, med flere alvorlige somatiske lidelser, ble samarbeidet med alle ulike hjelpere utfordrende. Berton kom også lett på kant med folk. Han var av den oppfatning at både systemer og personer motarbeidet ham. Dette mente han ikke uten grunn, han hadde mange vonde erfaringer med seg i bagasjen. Men det var ikke alltid så lett for ham å te seg slik at han fikk fram det beste i folk. Iblant fikk han fram det verste. Derfor fikk han rett som det var bekreftet sine egne negative forventninger.

Berton var også en mann som en lett fikk omsorg for. Det ga iblant et godt utgangspunkt for oppfølgingen, og de få han stolte på, stolte han fullt og fast på. I lange perioder var dette svært få personer, de første årene var det kun fastlegen og advokaten som fikk hans tillit. Men for hver ny runde i LAR gikk det litt bedre. Han begynte å samle de gode erfaringene, og det ble lettere for ham å tro på at det var noen som ville ham vel. Selv om det ikke alltid gikk slik som han og hjelperne ønsket.

For menn som Berton er det ikke bare livet og hjelperne som lager problemer. Det å bo var også en stor utfordring. Han og katten bodde i leid loftsrom i et stort, gammelt trehus. Hadde huset sett litt mer sjarmerende ut, ville en kalt det et kråkeslott. Nå var huset oftere en del av utfordringene hans enn det var et trygt hjem. Både Berton og huset han bodde i var en utfordring for hjemmesykepleien. Han var heller ikke spesielt enkel rent medisinsk. Etterhvert fikk han økende hjertesvikt, som førte til flere svært langvarige opphold på hjerteavdelingen. Men med god kommunikasjon mellom fastlege, LAR og overlege på sykehuset, fikk Berton etter hvert et doseringsregime som ble lettere å håndtere, med færre bivirkninger og bedre effekt. Sykehusinnleggelsene ble det færre av og viktigst av alt: Berton fikk en bedre hverdag.

Berton fikk etterhvert en kommunal leilighet på en annen kant av byen. Han klarte seg nå uten hjemmesykepleien, men han fikk miljøterapeut i kommunen og en ny fast behandler i LAR. I tillegg fikk han også hjelpeverge. Berton var fornøyd med leiligheten. Han blomstret opp, begynte å gå med hatt, fikk et annet glimt i øyet. Han fikk en god og tillitsfull relasjon til både miljøterapeut og behandler i LAR, men han var sint på hjelpevergen som han følte overstyrte økonomien hans. Men hjelpevergen så hva som trengtes, og på tross av Bertons sinne ble det gradvis ryddet opp i økonomiske forhold.

Berton klarte aldri å kutte helt ut alkohol og cannabis. I tillegg hadde han LAR-medikamenter (to ulike) og sobril. I de gode periodene, og de var flere og lengre enn på mange år, drakk han lite og ting fungerte passelig. Et hovedpoeng i oppfølgingen var derfor å forebygge at alkoholforbruket økte og fange opp raskt når det skjedde. Likevel gikk det galt iblant, men mye sjeldnere enn før. Og når han ble innlagt ved akutte forverringer, kom han seg mye raskere igjen. Berton sa ofte at han hadde det bra, selv om sinnet kunne glimte til iblant hvis han følte seg overkjørt. Ansvarsgruppemøtene var hyppige, men nødvendige for samarbeidet. Berton var oftest med selv, iblant sint, men stort sett var møtene konstruktive.

Berton døde for ikke så lenge siden. Jeg tenker ofte på ham. De siste tre årene hans ble på mange måter gode, mot alle odds. Behandlingen han fikk var skreddersøm. Medikamentregimet hans var ikke etter boken, men ble laget i fellesskap med kardiolog, LAR-lege og fastlege. Ingen kunne være i tvil om at han ble bedre. De siste årene av hans liv ble miljøterapeut og LAR-behandler de viktigste personene for Berton. De to fulgte ham opp til daglig, og hans tillit til dem og deres robuste omsorg for ham, var helt nødvendige forutsetninger for at det gikk så bra som det gjorde. Til det ikke gikk lenger.