It takes two to tango – men av og til trenger vi noen til å rette på takten

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Mye er skrevet om lege-pasient-forholdet og betydningen av god dialog. Det aller viktigste for god og sikker diagnostikk er den gode dialogen basert på tillit og kjennskap over tid. Over tid kan imidlertid denne tilliten også slites og ende i skuffelse og mistillit – slik det også er i andre tette og nære relasjoner i livet.

Gjennom mine mange år i praksis har jeg hatt en del lange og gode pasientrelasjoner, som en dag har endt i skuffelse for pasienten. Det skjer når jeg har tatt feil, oversett en detalj i anamnesen, og ikke henvist der jeg burde ha gjort det. Stort sett ender ikke slikt i klagesaker, men av og til i brutt tillit og et brutt lege-pasient-forhold. Slik er livet som fastlege. Vi er på mange måter heldige som har et system som lar pasienten velge sin fastlege, med mulighet for å kunne «slå opp» når tilliten halter.

Noen ganger er det andre som redder oss ut av knipen når vi gjør noen tvilsomme diagnostiske vurderinger og ikke lever opp verken til det vi selv forventer av oss, eller det pasienten forventer. Stort sett går det bra, fordi de fleste er sørgelig klar over våre begrensninger og at vi ikke er ufeilbarlige. Da oppsøker de oss gjerne på ny og gir oss en ny sjanse. Kanskje vi snublet litt i dialogen, tok et feiltrinn.

En liten og ikke spesielt original historie illustrerer dette: En kvinne i 50-årene med krevende jobb, ikke-røyker, ingen familiehistorie på koronar hjertesykdom, oppsøkte meg for noen år siden med brystsmerter. Det startet i påsken i forbindelse med et stort og tungt måltid. Hun hadde fått syrehemmer på legevakten, men følte ikke at det hjalp. Symptomer var til stede både i hvile og ved anstrengelse. Det var ikke noe klart mønster når det gjaldt verken anstrengelse eller matinntak. Smertene kunne være klemmende og ganske intense. Hun hadde normalt blodtrykk, normalt EKG og normale lipider.

Dosen med syrehemmer ble økt. Hun ble ikke bedre. Mistanken gikk i retning av hiatushernie. CT thorax var negativt. Hun gjennomgikk en gastroskopi, som var negativ. Mage- og tarmspesialisten mente hun burde henvises videre til kardiolog, noe jeg også sørget for at hun ble, selv om jeg ikke fikk frem at hun hadde klassisk anstrengelsesutløst angina. Epikrisen derfra viste positivt A-EKG, og kardiologen skrev i epikrisen at selv om pasienten ikke hadde vanlige risikofaktorer, hadde hun klassiske symptomer på anstrengelsesutløst angina. Hun ble henvist til hjerteutredning med koronar angiografi, og det ble funnet signifikant stenose i LAD som ble blokket ut og stentet.

Pasienten kom til time hos meg en uke senere, og jeg følte meg ikke så høy i hatten. Jeg var ærlig og sa til henne at jeg hadde bommet, men ble hjulpet av en mage- og tarmspesialist til å ta det riktige valget. Til min lettelse signaliserte hun ingen mistillit mot meg. Hun var svært fornøyd, og fortalte at hun ikke hadde opplevd bedre kondisjon på flere år. Nå kunne hun gå i trapper og motbakker uten å bli så trett og tungpustet som hun hadde vært de siste årene. Dette var noe hun hadde vent seg til og lært seg å leve med – hun tenkte at kondisjonen var dårlig og trodde det skulle være slik. Ved nærmere ettersyn viste det seg også at hun hadde hatt lett forhøyede blodsukkerverdier og en prediabetes-tilstand, og at flere i familien hadde diabetes type 2, slik at dette kunne utgjøre en risikofaktor.

Jeg lærer stadig nye ting om kommunikasjon og fallgruver, selv innenfor helt klassisk medisin som jeg burde beherske. Denne historien er ikke spesielt original, og jeg burde absolutt ha avdekket at hun hadde koronarsuspekte symptomer uten hjelp fra en mage- og tarmspesialist. Av og til kan vi bli litt for raskt forutbestemt, og det gjør at vi kanskje stiller spørsmål på en måte som er med og tildekker i stedet for å avdekke.

Jeg er glad det kan komme noen inn i dansen og korrigere oss når vi har kjørt oss opp i et hjørne og ikke er oss tilstrekkelig bevisst den store blinde flekken. Mage- og tarmspesialistens hint gjorde at denne pasienten slapp å få sitt hjerteinfarkt før korrekt diagnose ble stilt. Dette rådet er jeg svært glad for at jeg fikk. Iblant skal vi være glade for å få noen «utidige» hint fra andre, selv om vi kanskje strengt tatt burde ha sett det selv. Vi må erkjenne at vi er feilbarlige. Stort sett er vi svært flinke til å skille snørr fra bart, men en dose ydmykhet for at vi kan gjøre feilvurderinger er ikke feil.