– Vær så god, neste!
– Hei, og takk for sist!

Jeg var en gang på et kurs der åpningsspørsmålet var: «Er du lege eller jobber du som lege?». Det kom tydelig fram at jo mindre kommunen var, desto større var følelsen av å være lege – kanskje fordi hyppig legevakt blir en livsstil hvor man alltid bærer rollen med seg.

Befolkningen på slike små steder bommer sjelden i dette godt innøvde, automatiserte og elegante «rollespillet»: Det å være vár for de glidende, sømløse overgangene i rollene – og respektere hvilken hatt sambygdingen har på seg – ligger i ryggmargen hos folk. Trua på at man kommer langt med folkeskikk og vennlighet eksisterer fremdeles i distriktene, og hver og én må fylle flere funksjoner for at man skal kunne få maks ut av samfunnets potensial. «Her betyr du mer» sier rekrutteringskampanjen til Finnmarkssykehuset. I små Finnmarkskommuner ville tilsvarende slag-ord vært: «Her betyr du enda mer for relativt flere av de du deler bygd med».

I høst rettet Rådet for legeetikk pekefingeren mot å leve og interagere på vanlig bygdevis med noen som hadde sveipet innom deg på legekontoret eller på legevakt. Rådets medlemmer bor ikke i Berlevåg, Loppa, Kautokeino eller i Finnmarks fylkeshovedstad Vadsø, men de er hjertelig velkomne for et lynkurs i legeliv og samfunnsliv på små steder.

Min pasient på formiddagen er læreren til min sønn. Vi møtes samme ettermiddag til en foreldresamtale. Da er hun lærer – og jeg er mor. En lørdag står vi på samme dugnadspost, ettersom døtrene våre spiller på samme fotballag – og om kvelden er vi kanskje invitert i et felles 40-årslag. Vi er venner på Facebook – aldri med lege-pasient-forholdet i bunnen, men fordi vi er forbundet på så mange andre vis.

Kontrasten er stor mellom det at noen leger kjenner seg ukomfortable ved å være på restaurant dersom det sitter en pasient ved et av bordene, og det selvsagte i dette ved et restaurantbesøk i egen bygd. Forskjellen er at jeg ikke opplever dette som krevende, men tillater meg selv å nyte en kveld ute. Jeg er godt trent i å ikke se pasienter, men heller restaurantgjester – for det er jo det de er denne kvelden ute.

Det er ikke alltid lutter harmoni å ha mange hatter – det kan være krevende å gi palliativ behandling til sin nabo, ta imot en skadet pasient fra egen svigerfamilie, melde bekymring for omsorgsevnen hos en bekjent, eller å bli klaget på av den som jobber på butikken der man handler flere ganger i uka.

På mindre steder stilles det samme krav til profesjonalitet som i større samfunn, men det forventes også nærhet og deltagelse i livet ved siden av jobben. Jeg tror at disse to hensynene godt kan kombineres – og at vi da ender opp som bedre leger for pasientene i det samfunnet vi ikke bare jobber i, men også er en del av.