En leksjon i samarbeid på ridebanen

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Utposten utfordret meg til å skrive om samarbeid, kanskje fordi jeg har jobbet som praksiskonsulent og PKO-leder i noen år og har undervist om samarbeid og samhandling på grunnkurs for unge allmennleger. Så da er jeg vel over middels god å samarbeide, da? Nei, dessverre. Som fastlege, PKO-kollega, pårørende, partner og mor består livet av samarbeidsutfordringer på alle kanter!

De siste årene har det dukket opp noen fine ord for samarbeid: Teamwork er populært i andre etater, men i helsetjenesten er det ordet samhandling som gjelder. Det er laget en hel reform basert på dette ordet, og det er skrevet lange og tungleste tjenesteavtaler (et annet fint ord) som definerer hvem som skal gjøre hva. I kommunen har vi fått et samarbeidsutvalg, og i det regionale helseforetaket et samhandlingsutvalg. Det arrangeres samhandlingskonferanser og samhandlingsdager. I 2019 kom det endatil en samhandlingstakst, slik at vi fastleger får noen kroner fra HELFO for å drøfte en pasient med en sykehuskollega.

Så hvorfor klarer vi ikke å samarbeide bedre i helsevesenet? Hvordan oppstår situasjoner der vi lar pasienten lide, mens vi er opptatt av å slå hverandre i hodet med samarbeidsavtaler? Det kan virke litt underlig og kanskje også litt trist at vi er nødt å ha avtaler, veiledere, retningslinjer, konferanser og takster for å få til å samarbeide. Tenk om vi i stedet samarbeidet fordi det var det beste, både for oss og pasienten, ikke bare fordi en reform eller avtale sa vi skulle det?

Det finnes faktisk noen som får til dette med samarbeid, eller samhandling. Jeg er vokst opp på gård, med fire søsken. Fra var jeg var ganske liten fikk jeg og min eldre søster sammen ansvar for våre egne skift i fjøsen. Som søsken flest var vi ganske ofte uenige, men i fjøsen krangla vi aldri. I fjøsgangen krangler man ikke om hvem sin tur det er til å sette på eller ta av melkemaskinen, man gjør jobben. Ellers lider jo kua, det er vondt med melkemaskin på tomme jur, og enda vondere dersom den ikke blir melka. Jeg og søsteren min arbeidet sammen, men selvstendig og gjorde våre oppgaver, til beste for dyrene på gården. Det å alltid sette dyras beste først er verdifull lærdom jeg har fått fra min far bonden.

Et annet eksempel på godt samarbeid er fra ridebanen, der jeg ofte observerer datteren min og de andre rytterne fra sidelinja. Som rytter er du nødt til å samarbeide med hesten, du må gi signaler som den forstår, og selv forstå signalene den gir. Tenk på et sprangstevne med høye hinder på banen, musikk og annen støy. Den forskremte hesten er kanskje ti ganger tyngre og sterkere enn den lille rytteren på ryggen. Noe skjærer seg i samarbeidet. Kanskje har rytteren gitt uklare signaler til hesten? Plutselig blir det bråstopp foran hinderet. Rytteren flyr gjennom lufta. Tårer og neseblod flyter.

Når datteren min får summet seg etter fallet reiser hun seg og går mot hesten. Hun kjefter ikke, men sier noen beroligende ord. Hesten roer seg, den føler seg trygg. Hun får fatt i hesten, klapper og stryker den, og leier den ut av banen. De tapte konkurransen denne gangen fordi samarbeidet skar seg, men går sammen av banen, fortsatt med full tillit til hverandre. Det første hun sier til meg eller ridetreneren etterpå, er som oftest «Jeg vet nøyaktig hva jeg gjorde feil som gjorde at hesten stoppa!». Av og til kan hun spørre: «Mamma, så du hva jeg gjorde feil?» På neste trening jobber hun med å rette opp dette, slik at det skal gå bedre neste gang.

Kanskje bør jeg som lege gjøre som rytterne og spørre meg selv hva jeg gjorde feil, neste gang samarbeidet med en kollega skjærer seg? Var jeg for vag i min muntlige beskrivelse av pasienten? Kom den faktiske problemstillingen godt nok frem i henvisningen? Hadde jeg en forutinntatt oppfatning om at sykehuslegen kom til å stille spørsmål ved behovet for akuttinnleggelse, og endte opp med å være unødig krass fra første setning?

Det nærmer seg jul, sier kalenderen, en tid som kan stille ekstra krav til samarbeid og samhandling på alle livets fronter. På kontoret skal vi få til en rettferdig fordeling av julevakter, og forberede oss på travle dager med redusert åpningstid og bemanning. Hjemme kommer svigermor på middag, og både mine, dine og våre barn har skolefri, og er nødt til å klare å være sammen med hverandre og resten av familien mange dager i strekk.

La oss alle i minst en av våre samhandlingsutfordringer nå rundt jul forsøke å trekke pusten dypt og tenke «Hvordan kan jeg gjøre dette bedre?» i stedet for å irritere oss over hva alle andre burde gjort bedre.