Der det gode samarbeidet sitter i veggene

Nesbyen legesenter har i realiteten fungert som et primærhelseteam i en årrekke, skriver forfatteren. Han er nummer 2 fra høyre på bildet.

Foto: privat

Jeg er fastlege i Nes kommune i Buskerud, fra nyttår Nesbyen kommune. For å unngå forveksling med storebror på Romerike når vi ved nyttår trer inn i storfylket Viken, ønsket kommunalminister Mæland et navneskifte av «beredskapsmessige årsaker». Vi nesninger var såpass dynamiske at vi skiftet navn på hele kommunen til det folk vanligvis kaller kommunesenteret vårt: Nesbyen – kanskje best kjent for å være Norges varmeste sted, 35,6 grader i 1970.

Kommunen vår ligger 17 mil fra Oslo i en dal som var nokså avsondret fra omverdenen, i alle fall før den norske stat brukte et helt statsbudsjett og bygde Bergensbanen. Da den åpnet i 1909, ble også dalen åpnet mot omverdenen og førte til at de seks Hallingdal-kommunene ble til en av landets største turistregioner. Faktisk er det i vår kommune flere hytter enn innbyggere: 3417 hytter mot 3314 innbyggere. Når snøen legger seg over bygda og fjellheimen, øker befolkningen så mye som fire ganger!

Å drive fastlegepraksis i en kommune som vår, byr på hektiske, men spennende dager. Ikke bare skal vi ta oss av de fastboende, men også sørge for daglegevakt for både nesninger og turister. Og turistene, de liker å drive med risikoaktiviteter som fort gir skader – gressklipping på hyttetak, rydding av kratt med øks og ikke minst slalåmkjøring. Vår nye «vekstnæring» er utforsykling – en sikker leverandør av kutt- og bruddskader til legekontoret. Den mest trafikkerte veien mellom øst og vest, Rv 7, dundrer også gjennom kommunen. Vi må derfor alltid være forberedt på å rykke ut til trafikkulykker.

Det er et stort ansvar å jobbe som fastlege i et slikt distrikt, men heldigvis er en ikke alene. Noe av det som gjør at jeg hver dag gleder meg til å gå på jobb, er det gode samarbeidet på kontoret – først og fremst med to andre spesialistkolleger, en erfaren utdanningskandidat og stadig nye, lærevillige og toppmotiverte LIS1-leger. Jeg må heller ikke glemme å nevne legestudentene fra UiO som vi har på lån tre ganger i året. I tillegg har vi gjennom en såkalt 8.2-avtale med kommunen ansatt tre sykepleiere i hel- eller deltidsstilling; en med kreftsykepleierutdanning og en hjertesykepleier. En bioingeniør med over 30 års erfaring har ansvaret for laboratoriet. Legesekretæren kjenner befolkningen etter mange tiår i «luka».

Kontoret vårt utgjør i realiteten et primærhelseteam, som har fungert lenge før helsemyndighetene fant på at de skulle pilotere denne «nyskapningen». Sykepleierne våre har gjennom mange års arbeid utviklet seg til å bli avanserte spesialister i klinisk allmennsykepleie lenge før den nye AKS-utdanningen ble påtenkt. De forsterker teamet vårt og avlaster legene i mange oppgaver, men har ingen ønsker om å være selvstendige «mini-leger».

Vi mener vår modell, som har blitt til gjennom mange års prøving og feiling, er verdt å lære av. Nylig hadde kontoret besøk av «trepartssamarbeidet» (Helse- og omsorgsdepartementet, KS og Legeforeningen), som kom for å se hvordan vi samarbeider tverrfaglig på kontoret og med resten av helse- og sosialtjenesten i kommunen. Jeg tror samarbeidet gjør oss alle til bedre yrkesutøvere, til glede for pasienter og pårørende.

Det er ikke bare på kontoret vi tenker samarbeid og tverrfaglighet. Kontoret vårt holder til i den ene enden av et typisk helse- og sosialbygg fra 1980- og -90-tallet. Over gangen sitter et knippe flinke og engasjerte helsesykepleiere, i motsatt ende finner vi to fysioterapeuter og et NAV-kontor med svært kompetente sosionomer. I et tilbygg til helse- og sosialsenteret fikk vi for noen år siden nye, gode naboer i ambulansetjenesten. Bare ti prosent av landets legevaktkontorer er samlokalisert med legevakten; men vi erfarer at dette har åpnet for tett og godt samarbeid med paramedic'en Roger og de ivrige kollegene hans. Ved akutt alvorlig sykdom eller ulykker, kan vi rykke ut sammen. Når alpinistene eller syklistene kommer inn med stygge brudd eller forurensede sårskader, er det godt for legen på alenevakt å kunne hente hjelp på ambulansebasen for å hjelpe til med sårbehandling og gipsing. Sammen kan vi gjøre ting som en vanligvis bare får gjort på sykehus eller en større legevakt. Samarbeid gjør oss bedre.

Av og til må vi bruke telefonen eller pleie- og omsorgsmeldinger (PLO-meldinger) for å finne ut av tingene for pasientene våre. Siden i sommer har vi spart mye tid på å slippe å vente i telefonen ved at vi kan nå våre kolleger på sykehuset elektronisk. Gjennom dialogmeldinger kan vi få kjapp og effektiv kommunikasjon rundt enkle og av og til litt mer sammensatte problemstillinger som ikke trenger konsultasjon på sykehuset for å få sin løsning.

Gjennom 8.2-avtalen med kommunen føler vi oss ekstra knyttet sammen med resten av den kommunale helsetjenesten – også ut over de faste offentlige bistillingene vi har i helsestasjon og sykehjem. På sykehjemmet har vi KAD-senger som vi kan legge inn til fra legekontoret eller fra legevakt. Siden vi kjenner disse pasientene best, stiller fastlegene opp på telefon eller avlegger et besøk også utenom kontortid og vakt. Dette oppleves ikke som noen belastning på legene siden sykepleierne sjelden bruker denne muligheten, med mindre de må ha et råd. Tryggheten for at de har muligheten for å konsultere en som kjenner pasienten godt, ser ut til å gjøre dem sikrere.

På legesenteret har vi lagd en egen «visittturnus» der en av legene ukentlig besøker bokollektivet for demente og boliger for heldøgns omsorg, hvor beboerne er definert som hjemmeboende og dermed har beholdt fastlegen. Beboerne betjenes av sykepleiere og vernepleiere som også trenger «sparring», ikke bare om enkeltpasienter, men om overordnete, faglige problemstillinger. Siden en alltid lærer mer av å høre på andre enn å snakke selv, er disse møtene med flinke demenssykepleiere alltid interessante og faglig stimulerende.

Sykepleier Reidun Haraldseth styrer kommunens hjemmesykepleie-flåte med effektiv og smidig hånd; en viktig samarbeidspartner for fastlegene.

Det som kanskje imponerer meg mest og gir meg følelsen av å være del av et stort apparat som hele tiden jobber for pasientenes beste, er hjemmesykepleien. Dersom jeg har en pasient som trenger ekstra oppfølging under en infeksjon, hjelp til blodsukkermålinger, eller hvor tarmen har gått aldeles tett og et oljeklyster må settes, er det bare å løfte av røret og slå «901 04 166». På dagtid svarer sykepleieren Reidun, som gjennom en mannsalder i kommunen har skaffet seg inngående kunnskap om bygdas innbyggere. Når problemstillingen er forklart og ønsket fremført, sier Reidun alltid «ja» og «det skal vi selvfølgelig ordne». På kveld, natt og i helg blir telefonen besvart av like positive medarbeidere.

Reidun personifiserer det jeg er aller mest stolt av i kommunen min: Ønsket om å ordne opp slik at syke og hjelpetrengende føler seg trygge og ivaretatt, samtidig som de kan være i nærheten av sine kjære – om de er bosatt i bygda eller bare på besøk på ei hytte og har behov for helsehjelp. Gjennom samarbeid og en positiv vilje til å finne løsninger, klarer vi ofte å få oppfylt dette ønsket!