1754: Skjørbuk

Skjørbuk var fryktet av sjømenn som ofte var ute på langvarige seilaser. Gradvis ble de slappe, slimhinnene ble blødende, tenner falt ut, de fikk gulsott, smerter og blødninger. Dødeligheten av sykdommen var høy.

Sykdommen skyldes mangel på C-vitamin, som er viktig i dannelsen av bindevevsproteinet kollagen. Skjørbuk er dermed en bindevevssykdom som gir blødningstendens med mange symptomer, blant annet anemi og hjertesvikt. Ubehandlet er skjørbuk dødelig. 

Den skotske marinelegen James Lind (1716–1794) (maleriet over) fikk mistanke om at sitrusfrukter kunne forebygge skjørbuk, og gjennomførte det som må ha vært det første kontrollerte kliniske forsøk i verden: Han tok for seg tolv sjømenn og testet ut sitroner og appelsiner mot fem andre tilskudd som var i bruk mot skjørbuk, blant annet eddik og sider. De som fikk frukt, ble friske. Lind publiserte sine resultater i 1754 (A Treatise on Scurvy), hvor han anbefalte sitrusfrukten lime eller sitronsaft mot skjørbuk.

Hvilken betydning hadde dette for folkehelsa

Dessverre gikk det femti år før marinen anerkjente James Linds funn og begynte å gi sjømenn limesaft. «Limey» ble et amerikansk slangord for britiske sjømenn som sugde på sitroner.

I Norge var skjørbuk heller ikke uvanlig på ettervinteren. Men etter at den C-vitaminrike poteten ble en del av hverdagskosten i Norge på slutten av 1700-tallet, forsvant også skjørbuken her (se Utposten nr. 1/2019).