Rustesting – helsehjelp eller sakkyndighetsarbeid?

Kommunehelsetjenesten, herunder fastlegene, tar en rekke «rusprøver» i sin tjenesteutøvelse. Det er da viktig å være bevisst på om prøvetakingen er et ledd i ytelse av helsehjelp eller om det er i forbindelse med sakkyndighetsarbeid.

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Rustesting har både økonomiske og «administrative» konsekvenser for så vel personen det tas prøver av som for tjenesteyter.

Der rustestingen er en del av helsehjelpen til pasienten, gjelder de vanlige reglene for taushetsplikt og pasientbetaling. I realiteten er det «gratis» for pasienten, med unntak av at de utgiftene som pasienten skal betale etter forskrift om dekning av utgifter hos lege – det vil si det pasienten betaler av egenandel etter normaltariffen. Øvrige utgifter dekkes av Helfo med grunnlag i folketrygdlovens bestemmelser.

Pålagte vs. selvvalgte oppdrag

Fastlegene utfører imidlertid en rekke sakkyndighetsoppdrag hvor det sentrale ved prøvetakningen er å avdekke eventuelt rusmiddelbruk. Dette er gjerne sakkyndighetsoppdrag på vegne av arbeidsgiver, barnevernstjenesten, politiet, vegmyndigheten eller rettsapparatet. Majoriteten av disse sakkyndighetsoppdragene er, etter min mening, ikke en fastlegeoppgave, jf. fastlegeforskriften. Dette innebærer i så tilfelle at fastlegen ikke kan pålegges et slikt oppdrag med henvisning til fastlegeforskriften. Likevel er det ofte slik at fastlegene påtar seg slike oppdrag. Derfor er det særlig viktig å være seg bevisst hvilken «hatt» man har på hodet.

Sakkyndighetsoppdrag som beskrevet forutsetter at fastlegen ønsker å påta seg oppdraget. Et unntak er leges plikt til å foreta blodprøve eller lignende undersøkelser på anmodning av politiet eller kriminalomsorgen, jf. helsepersonelloven § 12 første og tredje ledd som lyder:

Lege, sykepleier, helsesekretær eller bioingeniør skal etter anmodning fra politiet ta blodprøve eller foreta lignende undersøkelse av personer som er mistenkt for straffbart forhold under påvirkning av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel når dette er hjemlet i lov og kan skje uten fare. [...]

Ved anmodning om rusprøve fra politiet, ved vilkår for påtaleunnlatelse, fra kriminalomsorgen, ved vilkår for betinget dom, og fra ungdomskoordinator, ved gjennomføring av ungdomsstraff og ungdomsoppfølging, skal lege, sykepleier, helsesekretær og bioingeniør ta blodprøve eller lignende rusprøve av personer som var under 18 år på handlingstidspunket. Plikten inntrer når personen møter opp til prøvetaking.

Prøvetaking eller undersøkelse etter første ledd («første avsnitt») krever en eksplisitt lovhjemmel. Dette vil eksempelvis kunne være vegtrafikkloven § 22 a som gir politiet adgang til undersøkelse av motorvognførere som mistenkes for ruspåvirket kjøring.

Tredje ledd (andre ledd i bestemmelsen er ikke sitert) pålegger lege å ta «rusprøver» av unge personer som er dømt eller fått påtaleunnlatelse betinget i rusprøver.

Hvem skal betale?

Helfo yter som angitt tidligere stønad til dekning av undersøkelse og behandling til sykdom eller mistanke om sykdom. Helfo gir ikke stønad til forebyggende tiltak eller til tiltak som har klare «kontrollformål». Stønad gis kun der det er medisinske grunner for prøvetakningen. Der undersøkelsene gjøres av kontrollformål, dekker Helfo verken konsultasjon hos lege eller selve ana-lysekostnadene. Prøvetakning med klare kontrollformål vil eksempelvis være rustesting i forbindelse med utstedelse av helseattest for førerkort, sjømannsattester og andre «skikkethetserklæringer». I tillegg gjelder det oftest prøvetakning i saker hvor barnevernstjenesten, politi, kriminalomsorgen og rettsapparatet er involvert.

Kostnader med slik prøvetaking, analyse og vurdering må følgelig dekkes av andre enn Helfo, vanligvis vil dette måtte bli oppdragsgiveren. Eksempelvis vil dette i førerkortsaker være den personen som ber om helseattesten. Om kostnader forbundet med politiets ordning om «ruskontrakt» skriver Helsedirektoratet følgende i brev av 9. april 2018:

Dersom hensikten med rustestingen er kontrollformål og/eller av forebyggende karakter, vil utgiftene til testing ikke falle inn under folketrygdloven. Ordningen med ruskontrakt synes å ha et helt annet formål enn medisinsk behandling, og vi kan ikke se at Helfo har hjemmel i gjeldende regelverk til å dekke disse utgiftene. Etter Helsedirektoratets vurdering kan/skal Helfo ikke dekke disse utgiftene.

Det eneste unntaket fra det som fremgår over, er stønad til testing i forbindelse med LAR. Denne ordningen er særskilt hjemlet i regelverket.

Helsedirektoratet kan ikke uttale seg om hvor finansieringsansvaret naturlig bør ligge dersom folketrygden ikke dekker utgiftene. Vi mener at dette må vurderes av kommunen og politiet, eller at problemstillingen løftes til KS og Politidirektoratet.

I lys av overstående er det viktig at fastlegene er bevisste på at deres ordinære rekvirentnummer ikke skal benyttes der ruskontroller tas i sakkyndighetssammenheng. Dersom dette gjøres, vil analysekostnaden automatisk bli fakturert til Helfo. Dette er det altså ikke adgang til. Konsekvensen av dette er at eksempelvis barnevernstjenesten må ha et eget rekvirentnummer. Prøvene vil da bli fakturert barnevernstjenesten og prøvesvarene blir også sendt direkte til dem, eventuelt med kopi til lege om dette angis i rekvisisjonen.

I samtaler med representanter for blant andre barnevernstjeneste og politi har det blitt uttrykt bekymring for de konsekvenser slike kostnader vil ha for både virksomhetene og enkeltpersonene som testes. Det er ikke vanskelig å forstå denne bekymringen, samtidig er det likevel ikke noe fastlegene kan «bufre» ved å bruke eget rekvirentnummer.

Som kommuneoverlege har jeg oppfordret disse instansene til å ta denne bekymringen opp med sine overordnede instanser. Dette er etter min oppfatning noe som må løses på overordnet nivå, og ikke hos hver enkelt fastlege eller i hver enkelt kommune. Men slik regelverket er nå, er det bestilleren av sakkyndighetsoppdraget som skal betale for «gildet».