Redaksjonsmøte på Røst

Kittelsen, Querini og Fugelli var der før oss, Bremnes og Bye trolig likeså. Lunde bor der mye av året. Det gjør også Helgebostad, og det var han vi dro for å treffe.

Først sa jeg nei. Redaksjonsarbeid blir for krevende. Jeg har fire unger, tiden strekker ikke til. Dessuten kan jeg ikke engang å bruke vanlig retteprogram i Word, det tipper jeg redaktører bør kunne. Så kom spørsmålet igjen. I mellomtiden hadde jeg bestemt meg for å takke ja til flere utfordringer. Slik endte jeg opp på samme fly som resten av gjengen i Utposten, på vei til redaksjonsmøte på Røst en helg i mai.

Øykommunen huser drøyt 500 innbyggere. Én av dem innehar et drosjeløyve. Bilen hans gikk i skytteltrafikk mens vi ventet på tur i ramsalt havluft. Lufta brakte meg med ett tilbake til Sørøya, hvor mitt liv som lege begynte. Sørøyværingene og de grønne klippene som stuper rett i havet vil alltid ha en spesiell plass i hjertet mitt. Røst okkuperte nok et lignende sted hos hele Norges nå avdøde sosialmedisiner Fugelli. Følelsen av å høre til blant øyfolket kom tydelig fram på lerretet i Per Fugelli – siste resept.

Folket på Røst behersker tydeligvis kunsten å beholde leger: Kjell-Arne Helgebostad har nå vært fast inventar på legekontoret i mange år, tross vakt døgnet rundt det meste av året. Han ser forbausende frisk og opplagt ut der han møter oss på flyplassen og overlater vaktradioen til vikaren som skal dekke helgen mens han selv for én gangs skyld skal ha fri.

Nettene er lyse og osen fra fiskehjellene kjennes godt i nesa. Hjellosingen er sløyd og hodekappet torsk som får henge i noen uker mens rester av blodranden gjør at fiskekjøttet syrnes lett. Denne helgen skulle det lokale akevittlaget møtes for å spise hjellosing på Querini pub og restaurant – og i kjent nordnorsk stil ble Utpostens redaksjon invitert med i hyggelig lag.

Den italienske adelsmannen Querini og hans mannskap forliste utenfor Røst i januar 1432, og drev i land på en ubebodd øy hvor de ble funnet og tatt hånd om av lokale fiskere. En håndskrevet versjon av Querinis beretning om opplevelsene i Norge finnes bevart i Vatikanets bibliotek. Historien har gitt inspirasjon til en operaforestilling som hadde urpremiere på Røst i 2012. Den er senere satt opp to ganger til, sist i 2018, og oppsetningen er filmet. Vi fikk se filmen, og vi gjenkjente raskt både kveldens vertinne på restauranten og øyas syngende doktor blant de lokale skuespillerne.

Fuglefjellene og Skomvær fyr sto for tur dagen etter. Lundefuglene og de andre sjøfuglene lot seg knapt affisere av vårt nærvær. På øya Skomvær var det sjeldent lite trøblete å komme i land med RIB denne godværsdagen, selv om enkelte av oss nærmest svømte i overlevelsesdrakten. Fyrtårnet på øya ble reist i 1887, og Theodor Kittelsen bodde her året etter. Hans maleri Ekko ble til i denne perioden. Erik Byes Skomværsvalsen er skrevet til ære for det første norske seilskipet av stål, som bar øyas navn. Sjømannsvisa ble allemannseie gjennom julesendingene Vi går om bord på NRK.

Mens vi speidet utover Norskehavet fra toppen av fyrtårnet som ble reist i 1887, streifet tankene innom hvordan det må føles å se lys når man er til havs i nattens mørke. Det sies at inspirasjonen til Ola Bremnes’ folkekjære låt Har du fyr er hentet fra Skomvær. Første strofe lyder:

«Ytterst i verden, ytterst i vest,

kan hende du seile di skute.

Kan hende du seile tilfeldig som gjest,

kan hende du går her i rute.

Uansett treng du eit punkt som e fast,

der du frakte di skjøre last

Det er nok at det står der og brenn,

– en trofast gammel venn.

Har du fyr, har du løkte langs din vei?

Har du fyr, et signal om riktig lei?

Ei lampe som gløde i mørket

og lose dæ ut og frem,

som tar dæ bort og hjemmefra,

men også tar dæ hjem.»

Uten redaksjonsmøtet på Røst ville jeg vært noen opplevelser og venner fattigere. Det å takke ja til en utfordring kan berike livet!