Den vanskelige pasienten

Personene på bildet har ingen tilknytning til situasjonen omtalt i artikkelen.

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Den vanskelige pasienten, dette noe udefinerbare begrepet, som vi alle likevel har et forhold til. Et samlebegrep som rommer så mye forskjellig – det er et av våre siste tabuer. Det er noe alle leger er enige om at eksisterer, men som nok har like mange definisjoner som det finnes leger.

JEg husker veldig godt pasienten som kom inn på kontoret mitt med brask og bram på en akuttime. Pasienten hadde skiftet til meg fra en kollega på kontoret, og nå måtte det skje noe! Pasienten hadde vært innom flere av kollegaene på kontoret med sitt tilsynelatende bagatellmessige problem. Flere av mine kollegaer fikk sitt pass påskrevet som inkompetente og elendige leger – kollegaer som jeg kjenner som empatiske, dyktige klinikere og flinke kommunikatorer, og som også er mine venner.

Jeg kjente igjen pasienten, og jeg kjente igjen situasjonen. Jeg kjente igjen følelsene som ble vekket inni meg. Irritasjon. Avmakt. Frykt – både for å mislykkes med denne pasienten, og dermed bli enda en i rekken av inkompetente leger som pasienten referer til i sin omgangskrets. Kanskje ville jeg også bli kritisert overfor neste lege i rekken, som kanskje ikke kjenner meg. I tillegg frykt for at det finnes andre slike pasienter, som ikke lenger er mine, som akkurat nå sitter og forteller om min manglende kompetanse. Et behov for å påpeke urimeligheten i hele situasjonen. Like før hadde jeg lagt inn en veldig dårlig pasient, med det som viste seg å være en akutt nyresvikt. Jeg hadde hatt samtale med en pasient med nyoppdaget kreft. Jeg følte på skam. Ja, ikke minst skam – fordi jeg satt og kjente på disse forbudte følelsene.

Hvor lett hadde DET ikke vært å stenge av følelsene? Hvor lett hadde det ikke vært å ta rollen som den saklige klinikeren – som bare var «to the point»? Jeg kunne tatt en god sykehistorie, undersøkt pasienten, konkludert med nøyaktig samme diagnose som mine kollegaer allerede hadde gjort, skrevet ut samme behandling, gitt skriftlig pasientinformasjon og skrevet et grundig journalnotat. Ingen ville kunne ta meg på det. Den rollen har jeg tatt tusen ganger før.

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg bestemte meg for å gjøre noe annerledes. Jeg bestemte meg for å gjøre noe jeg for lengst har lært, men kanskje for sjelden har brukt i min kliniske, hektiske hverdag: Jeg bare lyttet.

Da pasienten var ferdig, spurte jeg hva hans egne teorier rundt tilstanden var. Et irritert «Det er vel du som er legen?» kom i retur. «Er det noe du er bekymret for, som du er usikker på om er blitt utelukket?» Nå kom det: «The hidden agenda» kalte de det på medisinstudiet i Leeds. Pasientens frykt, som han ikke hadde våget å komme fram med. Kanskje fordi han innerst inne var redd for å få sin frykt bekreftet?

En enkel test – for et problem som slettes ikke var det han hadde presentert hos meg – kunne utelukke det pasienten fryktet. Neste gang jeg så pasienten, var han en helt annen. Han var takknemlig, og den tidligere fiendtligheten som jeg hadde kjent på – var borte. Symptomene hadde sågar bleknet av.

Kanskje er det primært vår egen tilnærming til pasientene som gjør dem vanskelige? Kanskje må vi gå et skritt tilbake og bare lytte?