Birgit Abelsen intervjuet av Kjell-Arne Helgebostad og Mona Søndenå

Statistiker med signfikans

Lurer du på noe om fastlegeordningen? Spør Birgit Abelsen! Få personer kan så mye om fastleger og primærhelsetjenesten som henne. Forskningslederen ved Nasjonalt senter for distriktsmedisin følger nøye med, og over flere år har hun samlet og formidlet verdifull tallkunnskap.

I over 15 år har Abelsen forsket på norsk primærhelsetjeneste, og i to ferske rapporter har hun vært med å dokumentere utfordringene for fastlegeordningen i Nord-Norge og foreslå løsninger. Hun er kjent som en usedvanlig grundig fagperson med stor bredde- og dybdekunnskap og en engasjerende evne til å formidle komplekse saker så klart og konsist at folk forstår hva det egentlig handler om.

Selv om hun synes skyskraperne i New York er vakre vil hun helst bo i Alta. Men Utpostens møte med forskningslederen og statistikeren ved Nasjonalt senter for distriktsmedisin (NSDM) i Tromsø, finner sted langt sør for polarsirkelen – nærmere bestemt på konferansen Vi tror på fastlegeordningen i Bergen i slutten av august.

Hva sier tallene?

Konferansen i Bergen markerer at det er to år siden oppstarten av prosjektet ALIS-Vest, der allmennleger i spesialisering (ALIS) har fått muligheten til å starte i allmennpraksis med fast lønn og ekstra tett oppfølging av erfarne veiledere. Tidligere på dagen har Abelsen holdt en presentasjon med tittelen Hva koster en ALIS? Det første hun sa var at det ikke finnes noe enkelt svar på akkurat det spørsmålet, og at det blir nesten meningsløst å komme med et gjennomsnittstall.

– Det er kanskje en ‘forskergreie’, men det finnes alltid nyanser og svakheter. Det vil alltid være variasjon og usikkerhet knyttet til det man presenterer. Da må man få fram hvor den variasjonen og usikkerheten ligger, så man gir folk et godt grunnlag for å vurdere og ta beslutninger. Hva slags verdi skal man legge på dette funnet? Skal vi tillegge det vekt, eller er det så uklart og upresist at det ikke bør telle med? Det tenker jeg er en viktig oppgave for en forsker: Ikke bare å presentere tall, men å presentere konteksten rundt tallene og si at «dette må forstås sånn og sånn». Jeg hadde sikkert vært en dårlig journalist med alle de forbeholdene, men med forskningsfaget er det annerledes! understreker hun

I Bergen fikk konferansedeltagerne høre at både kostnadene og inntektene for en ALIS varierer mye med kontekst og kommune, og at de kan være vanskelige å forutse.

Utposten: Du er god på å forklare kompliserte ting på en lettfattelig måte. Hvordan jobber du med formidling?

– Det er kanskje det jeg bruker mest tid på: Å prøve å formidle så forståelig som mulig. Ofte går rullegardinen ned med en gang folk ser et tall, men jeg tenker: Hvordan kan jeg forklare dette sånn at folk skjønner essensen og ikke detter av lasset fordi det kommer noen tall? Jeg tror det handler om å koke ned, og plukke vekk ting. Det gjelde å rydde vekk detaljene som ikke trenger å være der for å få fram budskapet – ellers må man bruke mye tid på å forklare. Selvfølgelig bør du jo også ha fokus på dem som hører på, og prøve å sette deg inn i deres sted og ha respekt for at ikke alle er 100 prosent fokusert på det du skal si.

Forskning på reiseliv og helse

På 90-tallet jobbet Birgit Abelsen for høyskolen i Finnmark i Alta. Der underviste hun i metodefag for studenter i økonomi og reiseliv og forsket, blant annet på tyske turister og attraktiviteten til Alta museum.

– Når du er statistiker kan du velge å konsentrere deg om det matematiske og bare holde på med tall. Men jeg har brukt statistikk som et metodisk verktøy for å gå inn i mange ulike problemstillinger. Jeg synes det er gøy å samarbeide med folk, gjerne folk som ikke har peiling på statistikk, men som har en interessant problemstilling som de trenger hjelp til å utforske. Det å bidra på den måten har jeg alltid gjort, og det gjør at jeg har sett ting fra ulike perspektiver og kjenner igjen ting.

Interessen for helse og helsetjenesten har vært der helt fra oppveksten, selv om hun ganske tidlig bestemte seg for at hun i hver fall ikke skulle bli sykepleier. Begge foreldrene jobbet nemlig som sykepleiere i psykiatrien.

– Fram til jeg var ni år var faktisk adressen vår 9010 Åsgård sykehus, tilstår hun og ler godt.

Det var tilfeldigheter som gjorde at hun første gang begynte å forske på helsetjenesten. Mannen hennes fikk en ny kollega som var gift med en jordmor.

– Nina Schmidt hadde jobbet på St. Olavs hospital i Trondheim og kom til ei lita jordmorddrevet fødestue i Alta med forestillinger om at «her vil man stå i krise hele tiden» og at det ville være kjempeskummelt. Det hun observerte på egen hånd var at på den jordmordrevne fødestua i Alta var de ganske gode til å selektere ut risikofødsler, men det fantes ikke noe forskning på dette. Tilfeldigvis kom vi i snakk og det kom fram at hun hadde en problemstilling, og at jeg hadde kompetanse på å telle og regne. Hun lagde et prosjekt hvor hun registrerte fødsler i Alta og etterhvert alle fødslene ved alle de ti fødestuene som fantes i Norge på den tiden.

Fødestueprosjektet ble blant annet til en artikkel i Tidsskriftet (1) og interessen for helsetjenesteforskning var for alvor vekket. Etter hvert tok hun både mastergrad og doktorgrad i helsevitenskap ved Universitetet i Tromsø. Det at hun tidligere har studert helt andre områder av samfunnet, kan være en styrke for å forstå helsetjenesten, mener statistikeren:

– Det er en del paralleller, for eksempel til fastlegeordningen. Det å forstå at noe er ‘business’, altså at det er næringsdrift, det var ikke fremmed for meg. Om det er snakk om helse kan jeg ofte kjenne igjen ting fra en annen setting som ligner. Kanskje kan en teori fra et helt annet felt brukes til å forklare dette? Forståelsen for kvalitet og hva kvalitet er teoretisk sett, er også viktig. Det er mange måter å vurdere hva som er godt og dårlig og mye er subjektivt.

Birgit bor i Alta, men er mye på reise.

Forskningslederen

Forskningen hennes har tidligere dokumentert at en spesialistpoliklinikk i distrikt kan være lønnsom for samfunnet som helhet, selv om det hovedsakelig er pasienter, ledsagere, trygdeetaten og arbeidsgivere som sparer tid og penger (2). Hun har også forsket på blant annet konsekvensene av samhandlingsreformen, varighet av fastlegeavtaler, vikarbruk i fastlegeordningen og ulikheter i legers preferanser for avlønningssystemer. Siden 2013 har hun vært forskningsleder ved NSDM og vært med på å systematisk bygge kunnskap og et fagmiljø. En viktig samarbeidspartner er Margrete Gaski, som hun allerede kjente fra tiden som direktør for forskningsselskapet NORUT i Alta.

– Veldig mye av forskningen jeg har gjort på NSDM har vært samarbeid i med Margrete. Vi har jobbet sammen sikkert i 20 år, til og fra, og vi utfyller hverandre veldig godt. Hun er statsviter og har også doktorgrad i helsevitenskap.

– I all beskjedenhet var NORUT et ganske veldrevet institutt, sier hun med et lurt smil; – Vi hadde erfaring, både Margrete og jeg, med å lage strategier for det vi holder på med. Det er mange som ikke skjønner vitsen med dette, men det å ha en klar strategi som er tydelig på retningen er viktig. Det var noen av de grepene vi tok på NSDM i fellesskap under Helen Brandstorps ledelse. Vi gjorde arbeidet med å definere hvor vi skal være. Hva skal vi kunne noe om? Hva er vårt område? – Jeg har satt veldig stor pris på det nære og tette samarbeidet med Helen. Det blir rart å jobbe på NSDM når hun går over i ny jobb i Helsedirektoratet.

Abelsen trekker fram at det er en stor fordel at hun og de andre på NSDM har fått bruke tid på å sette seg inn i norsk distriktshelsetjeneste, og dermed opparbeidet seg spesialkompetanse og innsikt. Man tar alltid med seg det man vet fra før inn i en analyse for å prøve å forstå hva noe handler om. Fastlegeordningen og kommunal legetjeneste er kompliserte saker, og det brukes mange ulike begreper

– En fastlege kan for eksempel være både primærlege og allmennlege og LIS og ja, en ditt og en datt, ramser hun opp med en lun latter.

– Slike ting er ikke noe som er intuitivt, eller noe man bare vet, man må jo sette seg inn i det. Det jeg observerer i settinger hvor leger snakker om legetjenesten, er at det er så mye som tas for gitt at man forstår. Jeg tror kanskje at noe av utfordringa ved å formidle fastlegekrisen sånn at den glir inn hos folk flest, handler om at man ikke tar seg bryet med å forklare hva dette egentlig handler om.

Utposten: Opplever du at du kommer utenfra, siden du ikke er lege?

– Ja, helt klart. Det er mye sånn: Vi leger, og dere legene snakker om hverandre som kolleger.

Selv bruker hun ordet kollega om de hun jobber sammen med til daglig, men hun har observert at for eksempel Helen Brandstorp, lederen ved NSDM, kan snakke om alle leger i Norge som sine kolleger. Slike ting synes hun er veldig rart.

– Det er noen veldig sterke bånd mellom dere leger som er ganske spesielt å observere, og som blir nokså tydelig i mange sammenhenger der det ikke er plass til noen andre enn dem som er leger. Jeg har aldri vært borti dette andre steder, bortsett kanskje fra tannleger. Jeg vet ikke helt om jeg klarer å formidle dette, men det er en sterk følelse jeg får innimellom som gjøre det veldig tydelig at jeg er utafor. Det gjør meg ingenting, jeg blir jo aldri innafor. Jeg er jo ikke lege og kommer aldri til å bli det.

For den som leser det hun har skrevet, kan det imidlertid ofte oppleves som om hun virkelig forstår legenes virkelighet og hverdag. En tidligere veileder har sagt om henne at hun er en sjelden fugl fordi hun både kan regne og skrive. I en artikkel basert på intervjuer med unge leger og studenter skriver hun:

«The doctor’s role in health care is changing. From being the curing star, the doctor is increasingly becoming an integrated team member alongside other skilled health care professionals» (3)

I mai 2018 skrev Gaski og Abelsen ved NSDM en rapport om fastlegetjenesten i Nord-Norge med konklusjonen:

«Nøkkelen til å redusere rekrutteringsbehovet i fastlegetjenesten i Nord-Norge er å øke stabiliteten blant fastlegene, da det ikke er «forgubbing», men turnover blant yngre leger som er den store utfordringen.» (4)

Utposten: Hvordan jobber du med å finne konsise språklige formuleringer?

– Det er vel en treningssak. Jeg jobber mye med tekst, og jeg liker det. Jeg synes det er gøy å formulere ting så presist som mulig. Jeg leser gjennom ting mange ganger og får andre folk til å gi tilbakemeldinger på det jeg skriver. Jeg er opptatt av at folk skal skjønne hva det handler om. Det at dere kjenner dere igjen, handler nok om at jeg har snakket med mange som er som dere og spurt veldig grundig om de tingene jeg skriver om. Jeg tror at jeg veldig sjelden driver og synser om ting som handler om dere leger, sier 53-åringen.

Etterforskning og følgeforskning

Som forskningsleder på NSDM har hun blitt involvert i mange ulike prosjekter og blant annet drevet med følgeforskning og intervjustudier. Dette gjør at hun har fått utvidet sitt metodiske repertoar:

– Vanligvis driver ikke en statistiker og gjør intervjuer og samler inn data, men det har jeg gjort veldig mye. Jeg har gjort mange intervjuer med leger, og har brukt mye tid på å lete fram hvem i kommunen som kan svare på det jeg lurer på. Dette har jeg gjort for å ikke ende opp med 20 prosent svarprosent og data som vi ikke kan si noe sikkert om. Jeg tror nok jeg er ganske grundig. Når jeg skriver noe eller sier noe, må det ha belegg i virkeligheten. Jeg vet at et tall i seg selv gir lite informasjon, så da må man spørre litt rundt, spørre folk som vet hvordan dette registreres og som sitter midt oppi det. Hvis du skal bruke data, må du vite litt mer enn å bare ta dem for «god fisk».

De siste månedene har hun arbeidet mye med en rapport om de spesielle utfordringene for fastlegetjenesten i Nord-Norge. Rapporten er skrevet i en arbeidsgruppe som Finn Henry Hansen, direktør i Helse Nord, har tatt initiativ til (5).

Utposten: Hva er hovedforskjellene på rapporten deres og evalueringen som helseministeren har bestilt fra konsulentselskapet EY?

– Hele poenget med Finn Henrys engasjement handler om historisk bevissthet: Når ting skjer nasjonalt, handler det mye om byene og Sør-Norge og i veldig liten grad om Nord-Norge og distrikt. Utgangspunktet var et ønske om å være godt forberedt på at det nå skal skje noe med fastlegeordningen, og si fra om at det som skal skje også må være til nytte for de nordnorske kommunene. Vi har analysert oss gjennom hva som er utfordringene i Nord-Norge, så nå må folk i nord insistere litt på at det må komme noe som bedrer situasjonen også her.

Rapporten inneholder blant annet en kartlegging av innholdet i fastlegeavtalene i alle kommunene i Nord-Norge. Er det næringsdrift etter hovedmodellen? Ligger det andre goder inne som permisjonsrettigheter eller ferie? Har legene fastlønn? Er det i så fall ren fastlønn eller med bonus? Hvordan ser i så fall bonusordningen ut? Fast-legeforskeren poengterer at det er viktig å få fram at det finnes svært mange varianter der ute.

– I den nasjonale bevisstheten, og når det skrives om fastlegeordningen finnes det bare næringsdrift og fastlønn. Men det finnes enormt mye i det mellomrommet der som er viktig, og som genererer store kostnader for kommunene. Dette velger man å ikke se så nøye på fra de nasjonale myndighetene sin side. I Finnmark er det ingen kommuner som har samme type avtale.

Rapporten dokumenterer at det finnes store individuelle forskjeller, noen steder også innad i samme kommune. Det finnes kommuner der legene har tre ulike avtalevarianter.

– Det ser ut til at veldig mange av disse avtalene er skreddersydd for den enkelte lege. Det kan godt tenkes at det er lurt og at det bør være sånn, men det er slettes ikke sikkert. I en del av kommunene kan man lure på hva slags maktforhold som spiller seg ut gjennom disse avtalene. Jeg tenker at det er en del steder hvor det kommer noen leger som kanskje har litt urimelige krav, som de får gjennom fordi de som sitter på den andre siden ikke helt skjønner hva dette dreier seg om.

Rapporten inneholder også en mobilitetsanalyse basert på fastlegeregisteret og andre kilder:

– Vi har sett på de fastlegene som slutter. Hvor blir det av dem? I perioden fra oktober 2017 til mars 2019 var det 90 leger som sluttet som fastleger i Nord-Norge, og vi har etterforsket og sporet opp hvor alle disse legene befinner seg våren 2019. Det er interessante tall. Nå kan vi si med større tyngde at vi i Nord-Norge produserer spesialister som eksporteres sørover, og at fastleger synes det er mer attraktivt å være vikar sørpå enn fastlege nordpå. Omtrent halvparten av de fastlegene som slutter forblir i Nord-Norge. Veldig mange av dem går inn i sykehus. Dette har man sagt og trodd, men nå har vi vist at det er sånn.

Forsker fra Finnmark

Kolleger og familie beskriver henne som nøyaktig og sjeldent grundig i arbeidet. Personlig beskjeden, men faglig sterk. Folkelig og usnobbete. Hun porsjonerer ut egne meninger, og sparer dem gjerne til en anledning som passer. Negative tilbakemeldinger er hun forsiktig med hvis de ikke kan være konstruktive. Kolleger forteller at hun selv gjør mye av det arbeidet som andre setter bort til administrativt personell eller studenter, og at hun skaper gode forhold på arbeidsplassen. I Alta har hun kontor på det som før var høyskolen, men som i dag er blitt en del av UiT, Norges arktiske universitet. Internt på NSDM har de ofte digitale møter, og hun snakker med forskerkollega Margrete Gaski nesten hver dag. Også mye intervjujobbing gjøres på Skype. Det betyr mye å sitte i et arbeidsfellesskap i Alta, forteller hun:

– Den første tiden jeg jobbet i NSDM fikk jeg et kontor i en gang hvor det var bare jeg som satt, helt mutters aleine. Nesten et halvt år. Bare det å ha noen å si hei til på morgenen betyr utrolig mye, selv om de jobber med helt andre ting enn meg.

Utenom forskerjobben er hun aktiv med korsang og sykkelturer. Hun liker å reise, og forteller at favorittbyen er New York:

– Jeg synes skyskrapere er så vakre, jeg liker bare å gå rundt der. Det er en fascinerende by.

Allikevel er hun er glad for at det er mulig å jobbe i Tromsø og bo i Alta:

– Det er der jeg har livet mitt og mannen min. Han betyr veldig mye for meg. Jeg trives veldig godt med å bo i Alta. Det er mye reising, men det går helt fint an å organisere seg sånn at det er mulig. Det er ingen som løfter på et øyebryn over at Cecilie Daae, uten sammenlikning for øvrig, som skal bli administrerende direktør i Helse Nord skal drive og pendle fra Oslo til Bodø. Det er helt normalt. Men at jeg kan bo i Alta er sånn: Wow, går det an? Hva er det som feiler deg? Jeg tenker at det egentlig er helt uproblematisk. Fra utkanten får man et annet perspektiv. Jeg har faktisk tenkt at hvis det ikke er mulig å jobbe som forsker og bo i Alta, så får jeg finne på noe annet, ler hun.

Referanser

  1. Schmidt N; Abelsen B, E.B.Ø.P., Fødestuer i Norge. Tidsskr Nor Lægeforen 1997.

  2. Abelsen, B.G., Margrete; Pedersen, Eva Håheim; Skipperud, Mette, Er desentralisering av spesialisthelsetjenester lønnsomt? Tidsskr Nor Lægeforen, 2004.

  3. Abelsen, B. and J.A. Olsen, Young doctors’ preferences for payment systems: the influence of gender and personality traits. Human Resources for Health, 2015. 13(1): p. 69.

  4. Gaski, M.A., Birgit, Fastlegetjenesten i Nord-Norge. 2018, Nasjonalt senter for distriktsmedisin / Boaittobealmedisiinna našunála guovddáš UiT Norges arktiske universitet.

  5. Helse Nord, Fastlegetjenesten i Nord-Norge – status, utfordringer og tiltak, 2019.