En vakker og vond bok om å være flyktning

Christy Lefteri
The Beekeeper of Aleppo
Zaffra
London 2019
378 sider
ISBN 978-1-78576-893-4

Skjønnlitteratur er en viktig kilde til innsikt og forståelse. Dessverre har vi lite god skjønnlitteratur fra Norge om migranter. Da må vi ty til utenlandsk litteratur. Et fint eksempel er denne boken til en britisk forfatter, som selv er datter av en kypriotisk flyktning. Hun har arbeidet for UNICEF i flyktningsenter i Athen. Basert på mennesker og familier hun møtte, har hun konstruert bokens fortelling om en syrisk familie.

Mange millioner personer har flyktet fra Syria. Det er mange millioner enkeltskjebner, barn og voksne med håp og håpløshet, og svært ulike måter å takle savn og håp på.

Et ektepar som flykter, gjennomlever mange av de forferdeligheter vi kan lese om i media. Jeg-personen er ektemannen, Nuri. Når de mister deres eneste sønn i et bombeangrep i hjembyen Aleppo, blir hans kone blind. Hun vil ikke forlate stedet der hennes sønn er begravet, men Nuri står i akutt fare for selv å bli drept, og klarer til slutt å få henne med seg. De må bruke menneskesmuglere og gjennomgår store farer på sin ytterst kompliserte reise gjennom Europa. De gjennomlever ekstreme påkjenninger, før de langt om lenge ender i England der de søker asyl.

Underveis får de et nært forhold til en liten gutt som kommer bort fra sin familie. Han blir et slags substitutt for deres døde sønn. De utgir ham noen ganger for å være deres for å tilfredsstille de formelle kravene som myndigheter stiller for at de skal få være sammen. Det er likevel ikke nok i lengden, og de mister kontakten.

Selv om ektefellene har et sterkt og nært forhold til hverandre, gjør påkjenningene at også kjærligheten visner. Etter deres møysommelige reise gjennom Europa, må de også foreta en indre reise for på finne tilbake til hverandre.

I bombeeksplosjonen da sønnen ble drept, blir Nuris kone altså blind. Etterhvert begynner vi å lure på om hun virkelig er blind, eller om verden har blitt for vond å se for henne. Men boken har mange lag. Er det kanskje også vår egen blindhet det dreier seg om, at det som skjer i Europa nå har blitt så vondt at vi blir blinde?

Hva gjør en så fryktelig historie så verdt å lese? For det første har den en usedvanlig vakker språkføring. For det andre går det en stripe av håp gjennom hele historien. Før flukten har Nuri vært birøkter sammen med sin fetter. Istedenfor å ta over farens stoffbutikk i et mørkt kjellerlokale, har han valgt å bytte ut med arbeid i den frie luft. Med ujevne mellomrom får Nuri kontakt ved e-post med sin fetter som han har drevet bikubene sammen med, og som før dem har kommet til England. Mot alle odds blir de endelig forent. Så møter de det britiske mottakssystemet for flyktninger. Den beskrivelsen er også lærerik, også om hvordan medisinske vurderinger blir behandlet i asylsaken. Og fetterne har et håp om å begynne å jobbe med bier i England, biene som blir symbolet på det frie livet og forbindelseslinjen til deres tidligere liv i Aleppo.

Hva kan vi som leger lære av historien? Som god skjønnlitteratur gir den en fin mulighet til å komme på innsiden av livsløp vi ellers står utenfor. Og den viser oss hvor viktig det er å holde håpet oppe, også i fryktelige situasjoner. Det kan være nøkkelen til et levelig liv etter svære påkjenninger.