Eugenikkens røtter

Eugenikk som begrep ble lansert av Galton på slutten av 1800-tallet, sammensatt av det greske eu- som betyr god- og genos som betyr fødsel. Eugenes refererer således til det å være av høy byrd eller god avstamning. I denne artikkelen presenteres enkelte impulser fra europeisk åndsliv som etter hvert ble det ideologiske grunnlaget for ‘rasehygienen’. Denne kulminerte under andre verdenskrig, hvor millioner av jøder og sigøynere ble drept.

Ønsket om å kunne dyrke frem menneskehetens beste egenskaper har røtter i oldtiden. Slike tanker kommer tydelig til uttrykk hos både Platon og Aristoteles. I Republikken påpeker Platon samfunnets ansvar for å stimulere til «veloverveid pardannelse», både ved at det føres slektshistorie og ved at man ved ulike arrangement legger til rette for at folk kunne finne en passende partner. De som inngikk «uoffisielle forbindelser», burde straffes. Aristoteles fulgte opp ved å gi leveregler for gravide, og hevdet også at barnedrap var akseptabelt dersom barnet var født med misdannelser – alt for at befolkningen skulle kunne glede seg over den beste oppnåelige helsen.

På slutten av 1800-tallet ble det i det viktorianske England innført en rekke sosiale reformer for å bedre levekårene til samfunnets mest utsatte grupper. Dette skjedde imidlertid ikke uten motstand. Å hjelpe de svakeste ble av mange ansett å være stikk i strid med Darwins lære, hvor kampen for tilværelsen og «survival of the fittest» var selve grunnlaget for menneskehetens fremgang.

Sir Francis Galton (1822–1911), en fremstående vitenskapsmann med viktige bidrag til en rekke kunnskapsfelt, var en av skeptikerne. Galton, som for øvrig var Darwins tremenning, var en dyp beundrer av Darwin – ikke så mye for hans vitenskapelige forklaring på dyrenes utvikling, som for de perspektivene seleksjonsteorien gav på samfunnet og menneskehetens utvikling. I sin bok Inquiries into Human Faculty and Its Development (1883) lanserte Galton så begrepet eugenikk for å betegne «vitenskapen som omhandler alle påvirkninger som forbedrer og utvikler en rases medfødte egenskaper». «Hva naturen gjør blindt, langsomt og hensynsløst kan mennesket utføre fremsynt, raskt og vennlig», hevdet han. Darwin støttet Galtons synspunkter, men likevel med visse reservasjoner. I Descent of Man (1901) skriver han således at vi, som siviliserte mennesker, må hjelpe de svakeste og tåle den negative virkningen av at de overlever og formerer seg.

I Tyskland videreførte Dr. Ernst Haeckel, senere kalt «embryologiens far» (1834–1919), Darwins lære. Han kunne ikke tolerere de svakeste. I Lebenswundern skriver han:

«Hundretusener av uhelbredelig syke, særlig sinnsyke, spedalske, kreftsyke og så videre, blir holdt kunstig i live i våre kulturstater, helt uten at det gavner verken dem selv eller helheten».

Den tyske biologen og legen Alfred Ploetz (1860–1940) var også sterkt påvirket av Darwin, og han gav i 1895 ut boken Grundlinien einer Rassenhygiene, hvor han presenterte et langsiktig program for å forbedre menneskeslekten. Han hevdet bl.a. at leger burde kunne bestemme om et nyfødt barn skulle få leve eller dø.

Plansje fra utstillingen «Livets under» (Das Wunder des Lebens) i Berlin våren 1935 som viser de tyske nazistenes menneskesyn og skrekkpropaganda. Plakaten «Slik vil det ende» anskueliggjør framtidig befolkningsutvikling «hvis mindreverdige får fire barn og høyereverdige får to barn».

Foto: Deutsches Bundesarchiv

Inntil på slutten av 1800-tallet fremstod disse ideene fortsatt som en fjern utopi. Men i løpet av de neste tiårene fikk eugenikken og rasehygienen et kraftig oppsving i både Europa og i Amerika. På 1930-tallet ble Haeckel og Ploetz sine arbeider flittig brukt, blant annet til å begrunne nazistenes utryddelse av jøder, sigøynere og andre før og under andre verdenskrig, grupperinger som nazistene definerte som «laverestående».

Her i Norge var farmasøyten Jon Alfred Mjøen en ivrig talsmann for rasehygiene. Han mente at man må skjelne «… mellom retten til å leve og retten til å gi liv». Det betydde at mennesker med uønskede genetiske egenskaper, ikke burde få lov til å formere seg. Medisinere som Ragnar Vogt, Johan Scharffenberg og flere var talsmenn for denne retningen. Det ble innført lover som muliggjorde internering og tvangssterilisering av ‘åndssvake’, forbrytere og prostituerte – etter hvert også sigøynere, hvilket vedvarte flere tiår etter at andre verdenskrig var avsluttet.

I dag tar de aller fleste sterk avstand fra slike former for «sosialhygiene». Likevel, selv om Menneskerettighetene og kravet om individets autonomi i sterk grad begrenser samfunnets ansvar og muligheter for å gripe inn, er flere av problemstillingene fra slutten av 1800-tallet gjenkjennbare i diskusjoner om bl.a. selektert abort, genmodifisering og genterapi. Ettersom ny teknologi har gjort det mulig å gå fra ønske til handling i bestrebelsene på å erstatte den naturlige seleksjonen med kunstig, kontrollert seleksjon, argumenteres det ikke lenger for å forbedre «menneskehetens gen-basseng», men for å kurere sykdom og forhindre lidelse. Det pågår viktige diskusjoner om hvilke tiltak som kan ansees som etisk forsvarlige i denne sammenhengen.

Kilder

  • Galton, D.J. (1998) Greek theories on eugenics Journal of Medical Ethics Vol. 24, s. 263–267.

  • Galton, D.J. & Galton CJ (1998) Francis Galton: and eugenics today Journal of Medical Ethics Vol. 24, 99–105.

  • Ernst Haeckel Wikipedia https://no.wikipedia.org/wiki/Ernst_Haeckel Lastet ned 31.01.2018.

  • Harris, J. (1993) Is Gene Therapy a Form of Eugenics? Bioethics Vol. 7, No. 2/3 s. 178–187.

  • Gylseth, C.H. (2009) Jon Alfred Mjøen – farmasøyt og rasehygieniker Norsk Biografisk Leksikon https://nbl.snl.no/Jon_Alfred_Mj%C3%B8en. Lastet ned 08.02.2018.