Helseopplysningsgruppa
takker for seg

Referansegruppe for helseopplysning 1986–2019

Referansegruppe for helseopplysning var en av de aller første referansegruppene som ble opprettet i Norsk selskap for allmennmedisin på 80-tallet.

Gruppa har bestått av allmennleger med interesse for forfriskning og kommunikasjon om helse og de valg som påvirker summen av fysiske, psykiske og sosiale ressurser frem til nå, men nedlegges med denne artikkelen om gruppas historie. Vi har altså valgt å avslutte vårt engasjement for helseopplysning i allmennpraksis ved å skrive helseopplysningsgruppas nekrolog. Den kommer her:

Bakgrunn

Årene på 1960- og 70-tallet var preget av store medisinske fremskritt og kraftig sykehusutbygging. Derimot var det ikke stor oppmerksomhet på allmennmedisin, og heller ikke forebyggende medisin var særlig høyt prioritert. Fra begynnelsen av 70-tallet kom primærhelsetjenesten mer i fokus. Mange distrikter var uten lege, og gjennomsnittsalderen blant allmennlegene var høy og stigende. Dette medvirket til at man var nødt til å se på primærhelsetjenesten med nye øyne. Per Fugellis bok Tilbake til huslegen (1975) ble godt mottatt av mange, men Fugelli fortalte i ettertid at han fikk en skarp irettesettelse fra helsedirektør Karl Evang fordi han hyllet den gamle anakronismen personlig lege i stedet for å slutte opp om de nye helse- og sosialsentrene. I de medisinske miljøene var det likevel mange som mente at allmennmedisinen burde få økt status og en akademisk grunnmur. Det ble derfor i 1968 opprettet et professorat i allmennmedisin og et allmennmedisinsk institutt i Oslo, hvor Cristian F. Borchgrevink ble første professor. Senere kom et tilsvarende institutt i Bergen med Sigurd Humerfelt som professor. Begge professoratene var i starten lønnet av Legeforeningen.

Olav Rutles bøker Primærlegen ut av skyggen (1981) og Pasienten fram i lyset (1983) ga grundige analyser av situasjonen i primærhelsetjenesten og antydet veien videre. Fagbladet Utposten ble startet i 1972 og var opprinnelig ment som et blad for primærleger. Rammene ble etter hvert utvidet til et organ for hele primærhelsetjenesten. Utposten var i begynnelsen skrevet på skrivemaskin i to spalter, kopiert og sendt ut til abonnentene. Det var lav terskel for å få trykket en artikkel, og kollegene i allmennpraksis skrev flittig. Utposten bidro i stor grad til å gi primærmedisinen en identitet.

I 1983 ble Norsk selskap for allmennmedisin (NSAM) stiftet. Tittelen Allmennpraktiker Dnlf ble etablert i 1973, og i 1985 opprettet Legeforeningen en egen spesialitet i allmennmedisin.

Referansegruppene oppstår

Det var mange ulike interesser og perspektiver på primærhelsetjenesten som ble tatt opp i NSAM. Selskapet besluttet derfor å samle interesserte kolleger i grupper om ulike emner. Disse ble kalt referansegrupper. Blant mange emner ble det opprettet en referansegruppe i helseopplysning i 1986. Kommunelege i Sør-Aurdal, Helge Worren ble kontaktperson og søkte etter flere interesserte leger. Snart var vi fire medlemmer: I tillegg til Helge Worren kom Bård Natvig, kommunelege i Engerdal, Olav Thorsen, allmennlege i Stavanger og Odd Winge, kommunelege i Stord.

Det første vi i gruppa gjorde var å bygge opp et nettverk av folk som hadde erfaring med helseopplysning. Vi fikk etter hvert et nettverk med rådgivere og ressurspersoner: Asbjørn Holm, Marit Christie, Sonja Stenmarck, Pål Kraft, Peter F. Hjort, Petter Hurlen og Odd Vellar. I januar 1987 hadde vi en konferanse sammen med ressurspersonene og fikk mange gode råd og tips. ´Etter råd fra daværende leder i NSAM, Olav Rutle, fastsatte gruppa fire formål:

  1. Holde seg orientert

  2. Gi kunnskapene videre til kolleger

  3. Ta initiativ til, og drive forskning

  4. Utarbeide en handlingsplan

Arbeidet startet med et hefte

Vi begynte med å se på det som var skrevet om helseopplysning. Litteratursøk var mer komplisert den gang enn i dag, men vi samlet sammen en del kjernelitteratur som vi la opp som et slags «pensum» for oss selv. Et slagord som gikk igjen i den «allmennmedisinske bølgen» var Per Fugellis slagord Du skal skrive ditt fag. Vi manglet en lærebok i allmennmedisin. En omfattende lærebok i helseopplysning var kanskje i meste laget. NSAM drøftet mulighetene og ville satse litt mer beskjedent – på hefter innen ulike emner i faget, skrevet av referansegruppene. Disse heftene kunne senere bli et kapittel i en lærebok. Olav Rutle skrev til oss og spurte om vi kunne ta på oss oppdraget, og avsluttet brevet med: «Utfordringen er gitt – jeg håper inderlig dere sier ja». Vi var sterkt i tvil om vi kunne ta på oss et slikt oppdrag, og tvilen økte da Helge Worren i 1988 trakk seg ut av gruppen på grunn av andre oppgaver. Imidlertid fikk gruppen et nytt medlem, Johnny Mjell, allmennpraktiker fra Bodø, og han tilførte gruppen så mye entusiasme at vi besluttet å sette i gang. I begynnelsen av 1988 var vi klare til å begynne arbeidet. Etter innspill fra mange av våre rådgivere hadde vi en innholdsliste, deretter fordelte vi oppgavene mellom oss og begynte å lese oss opp på de ulike emnene. Det ble mye å lese, det ble ti, kanskje hundre ganger så mye som det vi skrev. Vi møttes for å diskutere og informere hverandre. Noen av møtene ble holdt i forbindelse med videreutdanningskurs og noen ble holdt på midler fra NSAM. Vi fikk også støtte fra Ole Olviks fond på Stord, et fond som var opprettet av en naturterapeut, som skulle gå til tiltak som fremmet «den naturlege levemåten».

Hva er egentlig helse og helseopplysning?

Vi skulle skrive om helseopplysning. Da måtte vi definere begrepene. WHO hadde definert helse som en perfekt, i praksis uoppnåelig tilstand, så denne ble forkastet med det samme. Vi hadde mye til overs for Peter F Hjorts definisjon: Helse er overskudd i forhold til hverdagens krav. Vår definisjon ble: Helse er summen av fysiske, psykiske og sosiale ressurser. Også det en nokså vid definisjon, men som viser at man kan ha god helse til tross for sykdommer.

Neste spørsmål var: Hva er helseopplysning? Vi endte opp med denne definisjonen: Helseopplysning er kommunikasjon om helse og de valg som påvirker summen av fysiske, psykiske og sosiale ressurser.

Helseopplysning er en fortsettelse av opplysningstiden på 1700- og 1800 tallet. Den gangen skulle allmuen opplyses av dem som visste best; prester, embetsmenn og leger. Ideen var at dersom folk får vite hva som er sunt og hva som er skadelig, vil de innrette sine liv deretter. Etter som vi gikk gjennom diverse studier om hva som er effektivt, ble det klart at denne modellen er for enkel, og i tillegg lite effektiv. Det ble stadig klarere at for å få folk til å endre helseskadelig atferd, må det dialog og deltakelse til. Vi prøvde å understreke at hvis man som helsearbeider skal arbeide for en bedre helse, er det mer effektivt å legge vekt på de positive sidene ved et sunt levesett. Folk vet at røyking er skadelig, og det skjer ikke nødvendigvis en atferdsendring om legen sier dette en gang til.

Vi lette etter et begrep for å beskrive arbeidet for å gjøre folk friskere – noe tilsvarende health promotion, så vi lanserte begrepet forfriskning, som vi syntes var dekkende – og ikke minst morsomt. Vi liker fortsatt begrepet, selv om det ikke har blitt særlig utbredt.

Etter at vi hadde definert helse og helseopplysning, trengte vi å definere motpolen – uhelse. Da var det vi lanserte Esleh – det stikk motsatte, i form av et esel med dårlige helsevaner.

Vi lanserte Esleh – det stikk motsatte av forfriskning – i form av et esel med dårlige helsevaner.

Helseopplysning i praksis – forfriskningsboka

Våren 1988 ble det travelt. Vi la vekt på at boka skulle være både oversiktlig og lettlest. Vi frisket den opp med en del tegninger, blant annet av ESLEH og hans utvikling fra et nedkjørt vrak til et sunt og optimistisk eselforbilde. Vi satt og skrev hver for oss, sendte manus til hverandre for kommentarer, og arbeidet oss fram mot det som etter hvert så ut til å bli en hel bok. I arbeidet med boka hadde vi flere samlinger med høy motivasjon, effektivitet, mye latter og mye god mat og drikke. Disse skrivesamlingene var viktige høydepunkter i våre faglige liv som vi ikke glemmer.

Til slutt, etter mange samtaler med våre rådgivere, møter med forlegger, og gjentatte og litt frustrerende korreksjonsrunder, var Helseopplysning i praksis – forfriskningsboka klar og kom ut i august 1990 i Allmennpraktikerserien på Tano forlag. Forfriskningsboka var bredt anlagt og beregnet på alle slags helseopplysere. Fra vårt ståsted som allmennpraktikere var vi først og fremst opptatt av hvordan man formidler helseopplysning i konsultasjonen.

Konferanser og nytt hefte om risiko

Helseopplysning var på denne tiden blitt mer etterspurt, både blant medisinsk personell og i allmennheten. Det ble arrangert diverse kurs, hvor vi var med, både som kursdeltakere og som forelesere. Flere nordiske kongresser i helseopplysning ble arrangert, den første var i 1987 i Finland, mens den andre ble holdt i Bergen i 1989, med stor norsk deltakelse på hele 114 personer.

Etter hvert fikk vi ideer til et nytt manus, et hefte som fikk navnet Risiko og motivasjon – den forebyggende helsesamtalen. Her drøftet vi hvordan man ved å tenke seg pasientens helserisiko, kombinert med pasientens motivasjon for endring, kan gjøre helseopplysning så målrettet som mulig. Samtidig diskuterte vi når man har muligheter for suksess, og når det ikke er hensiktsmessig å la samtalen komme inn på forebygging. Vi la frem en del pasienthistorier, og drøftet mulighetene for å påvirke disse i en helsegunstig retning. Heftet rettet seg i første rekke mot leger, selv om vi også mente at sykepleiere og fysioterapeuter kunne ha utbytte av det. Vi prøvde å gjøre teksten stringent og kortfattet, og endte opp med vel 50 sider. Heftet kom ut i 1994. Våre forslag satte vi opp i flytdiagrammet, vist nedenfor

Figur. Flytskjema

Helseopplysning hos fastlegen og på internett

Fastlegeordningen ble innført i 2001. Ordningen medførte en del forandringer i de tilbud helsetjenesten ga til pasientene, og vi mente det kunne være på sin plass å lage en veileder om fastlegeordningen. Vi begynte å skrive igjen, og resultatet kom i 2005 i form av Vær så god neste! – en håndbok for alle på 185 sider om forholdet mellom pasienten og helsevesenet. Vi hadde også tenkt oss en internettversjon av boken, slik at den kunne fornyes etter hvert som det kom nye ordninger til eller endringer av helsevesenets rutiner. Vi oppdaget snart at dette ville bli en temmelig omfattende oppgave. I tillegg fikk de fleste offentlige organer, både sykehus, trygdevesen og primærhelsetjenesten, sine egne hjemmesider med oppdaterte opplysninger. Derfor innså vi at de opplysningene pasienter trenger om helsevesenet nå, er så tilgjengelig og à jour at det var liten hensikt for oss å samle dem i én internettportal. I overgangen til det digitale samfunn var plutselig helseopplysning blitt tilgjengelig i overflod – en stor kontrast til situasjonen da vi startet gruppen.

Gruppas siste akt og teater om Dr. Knock

Nå kom det noen år med relativt liten aktivitet i gruppen. I disse årene ble Johnny Mjell alvorlig syk, og han døde i august 2012. Vi drøftet om vi skulle nedlegge gruppen når vi nå manglet vår mest humørfylte og iderike inspirator, som for øvrig også var en dyktig sjefkokk på våre samlinger. Etter en tid fant vi ut at vi fortsatt hadde noen ideer vi hadde lyst til å forfølge. En av disse ideene gjaldt teaterstykket Dr. Knock (Le success de la medicine moderne), av forfatteren Jules Romains. Stykket handler om en ung lege som etablerer seg i en avsides alpelandsby, og som setter i gang med å gjøre alle innbyggerne til sine betalende pasienter. Etter hvert får alle i landsbyen sine diagnoser og medisiner, og legen blir både populær og rik. Selv om stykket ble skrevet for nesten 100 år siden inneholder det interessante paralleller til dagens situasjon – et tankevekkende bidrag til debatten om overdiagnostikk og overbehandling. Vi oversatte skuespillet og fikk kontakt med Fremskrittsteateret, en teatergruppe av unge studenter. De lagde regi, scenografi, musikk, lyd og lys, og høsten 2014 var det klart for premiere. Under Primærmedisinsk uke i Oslo ble det to utsolgte forestillinger, og teatergruppen gjorde en flott jobb. Vi hadde også tanker om å lage en videoversjon av forestillingen, men det ble det ikke noe av. Men de som så Dr. Knock hadde en morsom opplevelse, og fikk i tillegg litt å fundere på. Og vi hadde stor glede av å få bli med litt inn i teaterverdenen.

Etter dette har vi drøftet om vi skulle gå i gang med nye prosjekter. Det kunne for eksempel være fristende å lage en artikkel om legens rolle i en tid da det flommer over av helseopplysning, både ekte og falsk. Konklusjonen ble at vi nå takker for oss og nedlegger gruppen, etter å ha skrevet denne rapporten om gruppens historie i 33 år. Det har vært lærerikt, og vi har jobbet mye i perioder, lite i andre perioder og ofte ledd mye. Vi håper at vi har bidratt litt i positiv retning for faget vårt. Hvis du lurer på om du skal begynne i en tilsvarende faggruppe, kan vi med vår erfaring anbefale det helhjertet.

Referanser

  • Nordiska hälsovårdshögskolan: Rapport fra Den 2. Nordiske Konferanse om Helseopplysning. Bergen – Göteborg 1989.

  • Mjell J, Natvig B, Thorsen O, Winge O. Helseopplysning i praksis – Forfriskningsboka Tano 1990 ISBN 82-518-2822-8.

  • Mjell J, Natvig B, Thorsen O, Winge O. Risiko og motivasjon – den forebyggende helsesamtalen. Tano 1994. ISBN 82-518- 3213-6.

  • Fugelli P: Tilbake til huslegen 1975 Gyldendal norsk forlag. ISBN 82-050-8219-7.

  • http://www.dnms.no/i/2009/02/Allmennmedisin-som-akademisk-fag.

  • «Tenkekomiteen» innen Aplf og Oll. Tanker om morgendagens medisin. 1978 ISBN 82-990866-0-4.

  • Stenmarck S, Hjort PF: Helseopplysning – hvorfor og hvordan. Nasjonalforeningen for folkehelsen – Aschehoug 1979.

  • Rutle O. Primærlegen ut av skyggen – analyse av situasjonen i dag, tanker om morgendagen. NAVFs gruppe for helsetjenesteforskning nr. 1 – 1981. ISBN82-7216-100-1.

  • Rutle O. Pasienten fram i lyset – analyse av legekontaktar i primærhelsetenesta. Gruppe for helsetjenesteforskning 1983 ISBN 0333-4007.

  • Mjell J, Natvig B, Thorsen O, Winge O. Vær så god neste! Hertervig forlag 2005. ISBN 82-92023-92-5.

  • Romains J. Doctor Knock. A comedy in three acts. Sidgwick & Jackson Ltd. 1935 (originalen var på fransk, fra 1925).

De to artiklene som komme rnå skal stå innholdsmessig under denne innholdsheadingen