Er tarmflorabehandling et aktuelt tilbud for norsk allmennpraksis?

I dette nummeret av Utposten beskrives erfaringer fra et prosjekt med tarmflorabehandling i allmennpraksis. Redaksjonen har bedt om en kort kommentar fra lederen av faggruppe i gastroenterologi i Norsk forening for allmennmedisin (NFA).

Irritabel tarmsyndrom (IBS) er en kronisk og vanlig tilstand. Det er positivt at norske allmennleger deltar i forskning og implementering av kunnskapsbasert behandling for denne pasientgruppen. En oversiktsartikkel fra 2012 konkluderte med en samlet forekomst av IBS på 11 prosent, men det var store variasjoner mellom enkeltstudier. Både alder i studier, hvilke kriterier som ble brukt og hvilken gruppe som var undersøkt hadde betydning for hvor mange som fikk diagnosen (1).

De fleste pasienter med IBS håndteres i allmennpraksis, og fastlegene sitter ofte alene med det medisinske ansvaret. Som fastlege kan man forsøke medikamenter, gi råd om kost og livsstil og bidra til bedre mestring, men de ulike behandlingsformene har begrenset dokumentasjon. Det er flere grunner til dette. Årsaksforhold og sykdomsmekanismer er ikke avklart, og forskning tyder på at flere faktorer kan ha betydning, blant annet genetikk, kosthold, fysisk aktivitet, tarmflora, infeksjoner og andre tilstander (for eksempel angsttilstander). Det er grunn til å anta at diagnosen IBS favner flere tilstander, og at framtidig forskning vil bidra til at pasienter som nå diagnostiseres med IBS får andre diagnoser. De siste årene har vi hatt flere eksempler på dette; mikroskopisk kolitt, gallesyreindusert diare og cøliaki med sein debut. Samtidig antyder overlappende forekomst av IBS, kronisk utmattelse, generelle smertetilstander og andre uspesifikke diagnoser at mer overgripende patofysiologiske mekanismer er sentrale for en del av pasientene.

Det er økende interesse for tarmflorabehandling, noen få studier er gjennomført og flere er på gang, men kunnskapsgrunnlaget er fremdeles begrenset. Placeboeffekten ved IBS er stor i behandlingsstudier (2), og det kreves derfor gode forskningsmetoder for å kunne skille effekten av selve behandlingen og andre forhold. Selv om studier har vist noe effekt ved IBS, er det ikke avklart hvor mye av dette som skyldes placebo, tarmtømmingen eller selve fæcestransplantasjonen. Selv om studier så langt tyder på at behandlingen er trygg, er pasientgrunnlaget fortsatt for lavt til at man kan konkludere hva gjelder sikkerhet.

Dersom tarmflorabehandling viser seg å være en velegnet og god behandling for IBS-pasienter, er spørsmålet om denne kan gjennomføres i allmennpraksis. Det vil være avhengig av at man har nødvendig utstyr, personer som kan donere avføring, tilstrekkelig tid og kompetanse. Frank Hilpusch har gjennomført behandling av en stor gruppe pasienter og beskriver prosedyrer for håndtering av pasienter og donorer. Det kreves en del tilleggsutstyr utover det som er vanlig på et fastlegekontor (vippbar benk, frysemuligheter, klyster), og prosedyrene vil nok for de fleste fastleger oppleves å være krevende å skulle sette seg inn i og å gjennomføre. Det vil kreve et relativt stort antall pasienter for å opparbeide og opprettholde tilfredsstillende kompetanse, og pasientgrunnlaget er neppe tilstrekkelig selv ved store legesentre. Dette illu-streres i artikkelen ved at de fleste pasientene ble henvist fra andre leger eller hadde tatt kontakt direkte. Min konklusjon er at tarmflorabehandling i de aller fleste tilfeller ikke vil være en aktuell behandlingsform i norsk fastlegepraksis.

Referanser

  1. Lovell RM, Ford AC. Global prevalence of and risk factors for irritable bowel syndrome: a meta-analysis. Clin Gastroenterol Hepatol. 2012; 10: 712–721.

  2. Elsenbruch S, Enck P. Placebo effects and their determinants in gastrointestinal disorders. Nat Rev Gastroenterol Hepatol. 2015; 12: 472–85.