Karine Nordstrand intervjuet av Marit Tuv

De stemmeløses klare røst

Hun er president i Leger Uten Grenser, men har beina godt planta på en jord hun bryr seg om. Hennes blikk og kloke ord har fenget millioner på sosiale medier. Der nøden er størst, er dragningen sterkest.

Leger Uten Grenser baserer seg på idéen om en felles humanitet: Alle liv er like mye verdt.

Karine Nordstrand viser Utposten rundt i lokalene til Leger Uten Grenser i Oslo. Omgivelsene er enkle, men trivelige. Landskapet er åpent og tonen dempet, men tydelig. Karine er nok én av få presidenter uten eget kontor. Hun er fleksibel og setter seg der det er plass. Samtalen vår finner sted i et rom med vegger av glass. Ferien er nettopp over, og flere spør håpefullt om hun er ledig. Akkurat nå har hun besøk av en journalist, svarer hun og presenterer meg. For en organisasjon som ønsker å skape oppmerksomhet rundt sitt arbeid er slike besøk viktige.

Formidling

Egentlig skulle hun bli kirurg. Planen var å kunne gjøre en forskjell i områder med lav kirurgtetthet, og valget falt på Leger Uten Grenser, fordi de var villige til å jobbe der ingen andre er.

– Vi er en humanitær nødhjelpsorganisasjon. I tillegg til å gi helsehjelp, forteller vi om det vi ser med egne øyne for å løfte frem stemmene til de som rammes. De aller fleste humanitære kriser har politiske årsaker, enten direkte eller indirekte. Derfor må politikerne stilles til ansvar for valgene de tar som gjør at mennesker lider og dør. Å varsle om de menneskelige omkostningene ved slike valg er et viktig aspekt i arbeidet vi gjør – fordi færre dør når flere vet.

I Kongo ble hun satt til å lede akutt- og intensivavdelingen på et distriktssykehus. På Haiti bidro hun til å få kontroll på en koleraepidemi, og i Indonesia skulle det kartlegges behov etter et nylig jordskjelv.

– Under arbeidet med disse prosjektene forstod jeg hvor viktig det var å se helheten. Det er ikke gitt at alt man gjør har god effekt på helsa til folk. Det er viktig at prosjektene er organisert på en fornuftig måte, slik at de effektivt dekker de viktigste behovene. Ofte er det vel så tilfredsstillende å jobbe på systemnivå som på individnivå. Derfor tok jeg en master i internasjonal helse parallelt med spesialiseringsløpet i kirurgi, forteller 41-åringen.

Forandring

Karine forteller at det å drive humanitært arbeid dessverre oppleves vanskeligere og vanskeligere. Det å gi medisinsk hjelp er ikke lenger en nøytral handling, fordi hjelpen tillegges politiske motiver.

– Leger Uten Grenser ble grunnlagt på prinsippet om å være vitne om de lidelsene vi ser, og gjennom dette skape endring. Det har vi gjort hele tiden. Da vi mottok Nobels fredspris i 1999, benyttet daværende internasjonale president James Orbinski muligheten til å kritisere Boris Jeltsin for det som foregikk i Groznyj under sin takketale i Oslo rådhus. Det har vært greit så lenge vår kritikk har vært rettet mot stater langt unna oss, men når konsekvensene av politikken vi kritiserer kommer nærmere oss, blir det straks mer problematisk.

Hun tar en liten pause før hun fortsetter:

– Det humanitære rom innskrenkes mer og mer. På Middelhavet er det blitt kontroversielt å redde liv. Redningsbåter som kommer flyktninger i havsnød til unnsetning kan bli beskyldt for å stå i ledtog med menneskesmuglere, og det kan være vanskelig å få adgang til å anløpe nærmeste trygge havn. I Syria risikerer vi å bli stemplet som en terrororganisasjon fordi vi gir medisinsk hjelp til alle, uansett hvem de er og hva de tror på. Respekten for internasjonal humanitær lov er blitt mindre, slik vi blant annet ser i Jemen, hvor målrettede angrep mot sykehus og helsepersonell nå er dagligdags. Alt dette gjør det utfordrende å drive humanitært arbeid, forteller Karine.

Personlig ble det mer utfordrende for den engasjerte legen å reise ut etter at hun ble mor. Det ble da en naturlig pause fra Leger Uten Grenser. Dette fikk avdeling for tuberkulose, blod- og seksuell smitte ved Folkehelseinstituttet nyte godt av.

– Infeksjonssykdommer er hyppig forekommende i felt, og dybdekunnskap fra en slik faginstans føltes nyttig. Man føler seg tross alt ganske nært på praksis i Folkehelseinstituttet. Vi driver også flere prosjekter innenfor global helse, og førstehåndskunnskap fra felt kan komme godt med i planleggingen av disse.

Feltopphold

Da flyktningene strømmet til Europa høsten og vinteren 2015/2016 satt Karine Nordstrand på Folkehelseinstituttet og jobbet med retningslinjer for hvordan smittevernet skulle ivaretas i ankomstsentrene. Imidlertid visste man lite om hvem disse menneskene var og hva som var deres helseutfordringer.

– Jeg har alltid vært trukket mot å jobbe der ting skjer. Det var utilfredsstillende å sitte bak et skrivebord og synse om dette uten å ha møtt noen av dem. Jeg var kjent med at Leger Uten Grenser jobbet i leirene i Hellas, og jeg visste at jeg hadde en del kompetanse som kunne være nyttig. Jeg ringte kontoret i Norge og spurte om det var mulig å få et kort oppdrag. Det var stort behov for folk, og spesielt leger.

Omkring påsketider i 2016 dro hun til Nord-Hellas for å jobbe i flyktningleiren i Idomeni i én måned, og høstet erfaring som var verdifull i det videre arbeidet ved Folkehelseinstituttet.

– Min identitet som lege ligger i det humanitære arbeidet, men langvarige felt-opphold er vanskeligere å få til når man har barn. Jeg hadde lyst til å fortsette å bidra i organisasjonen, så etter dette oppdraget stilte jeg til valg som styreleder i Leger Uten Grenser.

Finpuss

Karine Nordstrand er nå inne i sin andre treårsperiode som styreleder. For en nøktern kvinne som henne føles det litt rart å inneha en presidenttittel. Hun understreker at det ikke er for å fjonge seg, men fordi organisasjonen internasjonalt er i behov av titler som alle forstår hva innebærer. I tillegg til jobben i Norge, sitter hun i styret til Leger Uten Grensers operasjonelle senter i Brussel. Styremøtene foregår stort sett på kveld og helg, men det ser hun ikke på som noe offer.

– Det store engasjementet blant mine kolleger er inspirerende. Så mange av dem er villige til å gjøre noe ekstra, langt utover det som kan forventes. Jeg har for eksempel sittet med kolleger til klokken fire på morgenkvisten en søndag i fellesferien for å få riktig ordlyd i en pressemelding. Det er ikke mange steder man opplever slik stå-på-vilje!

Fokus

En viktig del av jobben er nettopp kommunikasjonsarbeid. Media er ikke så interessert i de glemte krisene, så man må finne andre måter å sette søkelyset på dem. Leger Uten Grenser bruker sosiale medier aktivt. Karine forteller at kommunikasjonsavdelingen ved det norske kontoret er dyktige. Hun kan egentlig ikke fordra å se seg selv på film, men biter tennene sammen og gir alt for saken.

– Vi fikk faktisk en pris for beste Facebook-side i Norge tidligere i år. Antall følgere på siden nærmer seg 300 000. Der legger vi ut egne videoer og informasjonsmateriell. Vi laget blant annet en lavbudsjettfilm om antibiotikaresistens i lunsjen på et samfunnsmedisinkurs jeg var på, og la på noen animasjoner. Temaet er jo litt sært, så vi tenkte ikke at det ville ta av. Videoen må imidlertid ha truffet en nerve hos folk, for den har nå hatt over ti millioner visninger. Den ble også dubbet på tysk og lagt ut på de internasjonale Facebook-sidene, og er den mest sette filmen til Leger Uten Grenser noensinne!

Leger Uten Grenser jobber etter de humanitære prinsippene: uavhengighet, nøytralitet og upartiskhet.

Fiendebilder

Når man er engasjert i det man forteller om, flyter språket lett. Likevel er de nøye med at manusene er godt gjennomarbeidet sammen med kommunikasjonsavdelingen, fordi vanskelige temaer krever nøyaktige formuleringer.

– Det er en politisk tendens i veldig mange land mot økt polarisering, hvor det skapes fiendebilder heller enn fellesskap. Dette er strømninger man har sett i flere samfunn på ulike steder i verden og til ulike tider, men jeg oppfatter det som mer unisont nå. Jeg synes det er bekymringsfullt, og jeg er redd for hvor vi er på vei, sier intervjuobjektet med alvor i blikket.

Da hjelper det å ha en arena å kjempe på og mange meningsfeller både i Norge og ellers i verden.

– Avmakt er det verste, men det å kunne få være en stemme på vegne av de mange som ikke høres, er noe som gir meg styrke. Man må også huske på alt vi lykkes med – det er jo egentlig ganske imponerende, sier Karine Nordstrand, og viser frem den siste resultatrapporten.

Fremskritt

– Det vi formidler er ofte kriser og elendighet, og det blir folk slitne av å høre om. Derfor er det viktig å fortelle at det nytter å engasjere seg!

Hun fortsetter ivrig: – Vi har tradisjonelt lansert ti glemte kriser hvert år. Et par år tilbake gjorde vi en vri, og begynte i stedet å lansere fem glemte fremskritt sammen med fem kriser. Eksempler på slike fremskritt er tilgang på hiv-medisiner, fordi man har tatt opp kampen med legemiddelindustrien, redusert pris på pneumokokkvaksine, og at den farlige tropiske sykdommen kala-azar er på god vei til å bli utryddet i flere land.

Hver høst arrangerer Leger Uten Grenser «Et grenseløst skoleprosjekt», som handler om å skape oppmerksomhet rundt glemte kriser og glemte fremskritt. Prosjektet er skreddersydd for å nå kompetansemål i ungdomsskolen. Alle skolene som deltar får tilbud om å få besøk av en feltarbeider. En annen strategi som brukes er å lage informasjonspakker til avisene sammen med et intervju med en feltarbeider som har vært involvert i en av de glemte krisene.

Fremover ønsker Karine å sette fokus på helseutfordringer knyttet til klimaendringer.

– Dette er ikke noe som kommer – det er her allerede. Vi ser det tydelig i flere av våre prosjekter. Kall det gjerne en glemt krise. Klimaendringene utgjør etter min mening en neglisjert folkehelsetrussel, men helsekonsekvensene forsvinner litt i alt vi hører om plast i havet og insektdød.

Forskjeller

Fortsatt deler Karine Nordstrand arbeidstiden sin mellom Folkehelseinstituttet og Leger Uten Grenser, og hun opplever ofte at erfaringer fra den ene leia kan komme til nytte i den andre.

– Det vi gjør i Leger Uten Grenser gir et virkelighetsnært perspektiv som er viktig å ta med seg inn der det utformes strategier. Noen ganger utfordrer vi de etablerte sannhetene, som for eksempel Verdens helseorganisasjons anbefaling om direkte observert terapi ved tuberkulose. Leger Uten Grenser er den ikke-statlige aktøren som behandler flest pasienter med tuberkulose. Vi mener det viktige er å skape tillit og legge opp behandlingen på pasientens premisser. Direkte observert terapi faller ikke helt inn i den ligningen der, sier hun ettertenksomt, før hun fortsetter: – Vi kan vise til minst like god etterlevelse når man baserer behandlingsforløpet på tillit som på tvang. Selv om forholdene i Norge ikke er direkte overførbare, hører vi også om lignende erfaringer her hjemme. Perspektivet utenfra er nyttig å ha med seg inn i diskusjonene på Folkehelseinstituttet.

– Betydningen av tillit er også noe vi ser i den pågående ebolaepidemien i Kongo. Sikkerhetssituasjonen brukes gjerne som forklaring på manglende kontroll over epidemien, mens den viktigste årsaken nok heller er at man ikke har klart å etablere den tilliten hos befolkningen som er nødvendig for at de skal søke hjelp når de tror de har fått ebola. Væpnede vakter og tvang vil virke mot sin hensikt. Responsen må tilpasses den lokale konteksten og skikkene for å oppnå aksept. Ebola er jo ikke den eneste sykdommen som rammer disse menneskene. Befolkningen bekymrer seg vel så mye for andre sykdommer som de ikke får behandling for. Derfor er det viktig at det også gis annen helsehjelp parallelt med innsatsen mot ebola, understreker presidenten.

Snart blir det flere prestisjefylte titler på Karine Nordstrand. I september begynner hun som direktør for én av Folkehelseinstituttets tre avdelinger for global helse, som blant annet har universell helsedekning som fokusområde.

– Dette er et prioritert område for Norge og del av FNs bærekraftsmål. Gjennom arbeidet i Leger Uten Grenser, som foregår nettopp der tilgangen til helsehjelp svikter, har jeg fått innsikt i hvordan og hvorfor dette skjer mange steder i verden. Disse erfaringene tror jeg vil komme til nytte i den nye jobben.

Fellesskap

Jordnær president i åpent kontorlandskap.

Mentalt jobber hun litt hele tiden. – Det er ikke så lett å legge fra seg en jobb uten grenser, humrer hun. Ferien tilbrakte hun og datteren på hytta med dårlig telefon- og internettdekning i et forsøk på å koble helt av.

– Jeg tror mange av kollegene mine kjenner seg igjen i at man lett kan bli slukt av arbeidet fordi det er så meningsfylt og byr på så mange sterke opplevelser. Gjennom mine oppdrag for Leger Uten Grenser har jeg virkelig fått erfare hvor like vi mennesker er. Det er mye mer som forener oss enn som skiller oss. Vi gleder oss over de samme tingene og bekymrer oss for de samme tingene. Erkjennelsen av en felles humanitet var mye sterkere enn jeg hadde forventet. Jeg skulle ønske flere hadde erfart dette, for da tror jeg det politiske landskapet ville sett litt annerledes ut. Det er fort gjort å tenke sitt om hvem de der ute er, uten å ha snakket med dem, slik vi blant annet ser i debatten rundt det som skjer på Middelhavet.

– Humanitært arbeid er ikke blitt mer politisk, det er politikken som på noen områder er blitt mindre human, avslutter Karine Nordstrand.