Hva leser Tove Rutle?

Hva leser du nå Tove Rutle, redaksjonssekretær i Utposten?

– Jeg leser som vanlig minst to bøker samtidig. Av praktiske grunner, fordi det er så greit å ha en fast på nattbordet, og så er det fint å ha en bok som kan tas med på tog, ut på terrassen, på reise og ellers til steder jeg vet det kan bli en mulighet for å lese litt.

Dessuten er det ofte viktig for meg å fordøye, eller «lagre», det jeg leser. Ved å lese flere samtidig så får jeg lagringspause på innholdet når jeg alternerer bøkene.

Nå er det Audur Ava Olafsdottirs bok AR som fengsler meg. Forfatteren er fra Island, men boken er oversatt til dansk, og hun mottok i 2018 Nordisk råds litteraturpris for den.

Boken handler om Jonas Ebeneser, en mann som nærmer seg 50 år, og som etter en vond skilsmisse bestemmer seg for å ta sitt liv. Men siden han ikke vil at noen av de nærmeste skal finne ham død, så reiser han utenlands for å gjøre det. Han havner i et land som nylig har vært i krig, der er det kaos og mangel på det meste. Menneskene han møter er svært preget av krigen. Jonas er handyman som har med seg en boremaskin fordi han tenkte han skulle skru opp en krok i taket som han skulle henge seg i. Istedenfor ble han til stor hjelp for lokalbefolkningen, og livet fikk mening igjen.

I tillegg leser jeg Torill Brekkes bok Kobrahjerte . Torill Brekkes fortellerevne har alltid gledet meg. Kobrahjerte er en frittstående fortsettelse av romanen Alle elsket moren din som kom i 2017.

Den handler om Agathe og hennes utradisjonelle familie. Agathe er 16 år i 1965 og lengter etter å bli voksen, det er så mye hun gjerne vil forstå. Agathe tror, ikke minst fordi hennes kusine Madeleine nærmest oppfordrer henne, at når hun mister dyden så vil hun forstå det hun lengter etter og nå synes er vanskelig.

Hvorfor valgte du denne boka?

AR valgte jeg egentlig ikke selv, jeg kjente ikke denne forfatteren. Jeg fikk boken i gave av min svigerinne, med dedikasjon til meg fra forfatteren, det forplikter, og ikke minst pirret den min nysgjerrighet. Islandske forfattere har alltid fasinert meg, det islandske språk og islandsk litteratur har jeg alltid likt, og jeg ble ikke skuffet denne gangen heller. Når det gjelder Kobrahjerte så hadde boken ligget i min «ventebunke» en stund, så den hadde jeg gledet meg til. Torill Brekke er etter min mening en av våre dyktige norske forfattere, jeg beundrer hennes enkle og direkte språkbruk, selv når hun beskriver vanskelige ting og problemstillingene er utfordrende. Torill Brekke har også skrevet flere historiske og spennende romaner.

Hvor leser du?

– Jeg har ingen faste lese-steder eller lesetider. Det blir når jeg har tiden, og dessverre blir tiden litt for knapp.

Hvilke bøker vil du helst lese?

– Jeg leser helst skjønnlitterære bøker og lyrikk. Historiske romaner er jeg også veldig glad i, og historier hvor det er lett og identifisere seg med rollefigurene og lære av disse. Det er spennende å leve seg inn i historier fortalt fra for eksempel forrige århundre. Hvilke forutsetninger man hadde for å overleve den gang, hva livet bestod av, hvilke tanker ble tenkt og ikke minst hvilke drømmer hadde menneskene. Men det er også mange flotte nåtidsromaner, og mange talentfulle forfattere. Livet blir aldri kjedelig for «ventebunken» med uleste bøker bare vokser. Når det gjelder lyrikk er jeg rett og slett altetende.

Har du en bokanbefaling til Utpostens lesere?

– Det er vanskelig å velge en bok, for jeg synes det er så mye jeg da må velge fra. Jeg er begeistret over så mye jeg leser, det er mange dyktige og spennende forfattere. For eksempel Per Pettersons siste; Menn i min situasjon , Levi Henriksens Her hos de levende, eller hans Bare mjuke pakker under treet , Ketil Bjørnstads serie Ve rden som var min , Trude Marsteins Så mye hadde jeg eller Zeshan Shakar Tante Ulrikkes vei . Listen er lang, så det blir umulig å velge en som jeg vil anbefale fremfor en annen.

Men når jeg likevel velger meg en bok, så blir det klassikeren Markens grøde av Knut Hamsun. Boken kom ut i 1917, og Hamsun fikk Nobelprisen i litteratur for den i 1920. Boken var pensum på gymnaset, og den fasinerte meg allerede da. Men den rørte meg enda mer inderlig da jeg leste den for annen gang for noen år siden (Jeg leser sjelden bøker to ganger, til det har jeg for mye ulest).

Isak fra Sellanraa, som bygget sin gård opp fra intet, med egne hender. Jeg ser hvordan denne hardhausen av en mann sliter og arbeider for å kunne leve, og drømmen han hadde om en kvinne ved sin side, og hvordan de sammen skulle stifte familie. Inger kom til ham, hun var sjenert og hemmet på grunn av sitt hareskår, men de to jobbet videre på Isaks livsverk. Til tross for store endringer i verden utenfor Sellanraa, påvirket det ikke deres situasjon. Helt til Inger etter å ha født to gutter, fikk en pike som ble født med hareskår. Inger var overtroisk og trodde at det hadde sammenheng med at hun hadde sett en hare i svangerskapet. Inger ønsket ikke pikebarnet og tok livet av det. Hun ble dømt til tukthus, og ble sendt til byen for å sone sin straff. På tukthuset fikk hun sydd sammen hareskåret, og hun lærte å sy. Hun hadde forandret seg da Isak gikk for å hente henne hjem til Sellanraa. Isak hadde gledet seg til hun skulle komme hjem igjen, hadde sågar klippet både hår og skjegg på vei til kaia. Nettopp dette gjorde inntrykk på meg, den store tause arbeidskaren pyntet seg, og speilet seg i en vannpytt på vei for å møte sin kjære. Livet ble ikke helt det samme for de to etter dette. Inger er preget av bylivet, og av at hun får oppmerksomhet fra gruvearbeidere som leilighetsvis er der. Hun svikter Isak, kanskje som et slags opprør. Men deres samliv kommer på rett kjøl igjen, og etter hvert opplever de livets høst i harmoni. Mange av utfordringene beskrevet i boken er fortsatt tidsaktuelle, og jeg kjenner på lysten til å lese den enda en gang… men det skal jeg ikke.