Klokt om sorg

May Sissel Vadla

«Det som sies høyt»

130 sider

Forlagshuset Publica

Sandnes 2019

ISBN 978-82-93-64190-2

Forfatteren av denne boken er kommuneoverlege. Det er ikke en fagbok i vanlig forstand hun har skrevet, men en bok i kategorien saksprosa. Med denne utgivelsen debuterer hun som romanforfatter. Og hvilken debut!

Innholdsmessig fungerer den nok som en fagbok bedre enn noen om nettopp bokens tema: bunnløs sorg og mulige veier ut i livet igjen.

Sakset fra baksideteksten:

«Huset er for stort. Det er for stort for ham og det han bærer med seg. Alene. Huset har mørke kroker der det før var lys. Det finnes mennesker som tangerer livet hans. Hvem er de? Skal han våge å stole på dem? Våge å slippe dem inn? La det sive litt lys inn i mørket?»

Vi følger hovedpersonen, en tilsynelatende veltilpasset person med en ansvarsfull jobb og med trening på fritiden. Men forfatteren lar oss litt etter litt få innblikk i hvordan «mørket er hans etterlengtede gjest. Mørket er trofast og vender tilbake hver dag, hver kveld, uten unntak. Mørket som gjør det lettere å puste, lettere å tenke, lettere å leve.»

Forfatteren gir oss muligheter til å følge mannens balansegang mellom det som kan sies og det som må forbli «innelåst» og helst glemmes. «Alt som sies høyt kan brukes mot ham. Alt som sies høyt kan misforstås. Ingenting som sies høyt kan tas tilbake».

Han jobber noen ganger på natten.

«Vakten glir over som de tidligere nattevaktene. Fredelig. Stille. Nok å gjøre til å forhindre at tankene får eskalere og spinne sine uendelige nett ut i natten.»

Noen få personer både evner og våger å se ham og forsiktig stille spørsmål om hvordan han har det. Forfatteren tar leseren med på en sti blant snublesteiner, stup og høyder, men lar hele veien den som spør framtre med en dyp respekt og innsikt om hvem som må lede an både i tempo og retning. Kanskje viser de en kjærlighet til den sorgtunge mannen, en omsorg som er livgivende, bokstavelig talt.

En klok person sier til hovedpersonen at

«sorgen vil aldri forsvinne. Ikke helt. Den vil følge deg hver dag. Noen dager med stor tyngde, andre dager trippende i bakgrunnen. Den blir en del av livet. Men så lenge du tør å leve sammen med sorgen, fyller den ikke livet. Ikke hele livet.»

Kapittel 13 i boken består av en eneste setning: «Julen kommer og går». Mer står det ikke så side 62. Og nettopp dette menings-mettede i hvert avsnitt i boken er det som gjør at leseren lett suges inn i fortellingen, at det er vanskelig å legge boken til side før den er utlest.

Tilbake sitter nok noen av oss med et langt videre perspektiv på hvor mange muligheter vi har til å nærme oss mennesker som har opplevd mer enn de kan orke å forholde seg til, kanskje noen av våre kolleger inklusive?

Boken anbefales!