Oss og de andre spesialistene

Sannsynligheten er stor for at du som leser dette identifiserer deg som allmennlege eller samfunnsmedisiner, da dette er hovedmålgruppene for Utposten. Hvis dette ikke gjelder deg, tror vi i redaksjonen likevel at du kan finne noe du synes er interessant her i bladet, da både allmenn- og samfunnsmedisinere er engasjerte generalister med bredt interessefelt og sans for å se saker og ting i helhet og sammenheng.

Det finnes totalt 46 ulike legespesialiteter i Norge og like mange faglige underforeninger i Legeforeningen. I dette nummeret etablerer Utposten en ny spalte hvor vi inviterer representanter for andre spesialiteter enn de to primærmedisinske til å presentere seg selv og hva de er opptatt av. Redaksjonen var innom mange kreative forslag til navn på den nye spalten før vi endte opp med Kollegahjørnet som vårt førstevalg. For det er nettopp det vi er: kolleger.

«Tilbake til huslegen!» formante Per Fugelli i 1975, og satte den helhetstenkende familielegen opp mot spesialistene ved universitetsklinikkene – som han mente kun var opptatt av det syke organet og så på resten av pasienten som «uinteressant innpakning» (1). Allmennleger kan like å underholde hverandre med historier om slike stereotype, sneversynte sykehusleger, og denne typen spissformulert systemkritikk kan innimellom være både nødvendig og hensiktsmessig. Imidlertid skal man være varsom med å se på seg selv som eneste forvalter av ‘helsevesenets gull’. Også innenfor andre spesialiteter finnes det kolleger som er oppriktig interessert i pasientene og deres liv, og poliklinikker og andre tjenester som er organisert og tilpasset slik at pasienter og brukere kan få et best mulig helsetilbud.

En moderne allmennlege som kommer i en faglig tvil kan med noen få tasteklikk slå opp i fantastiske elektroniske oppslagsverk eller spørre om råd fra tusenvis av stort sett velvillige fastleger. Allikevel er det ikke sjelden behov for å konferere med en sykehuskollega for å finne en god lokal løsning eller drøfte et klinisk problem. På det beste er slike tilfeldige telefonmøter hyggelige og lærerike avbrekk som gjør at man føler seg tryggere og mindre alene.

Fra 1. juli 2019 får fastlegene endelig betalt for denne delen av jobben gjennom en egen samhandlingstakst. Dette er et gledelig tegn på at Legeforeningen og myndighetene anerkjenner noe av det som har vært omtalt som medisinsk husarbeid (2). Forhåpentligvis blir det etter hvert mulig å bruke denne taksten også på legevakt, der saksavklaring, koordinering og tilrettelegging for smidige pasientforløp er en viktig del av arbeidet – kanskje særlig i distriktskommuner.

Medisinens mange fag er alle i stadig utvikling. Eksempelvis kan vi i dag tilby langt mer til pasienter med akutt hjerteinfarkt enn morfin og «legemlig og åndelig avlastning» (3). Særlig innen kreftomsorgen har vi sett store fremskritt, men også for andre grupper, som for eksempel pasienter med hepatitt C eller personlighetsforstyrrelser har det kommet gode behandlingstilbud som ikke eksisterte for bare få år siden. Slik ny spesialisert behandling krever ofte samarbeid og samhandling på nye måter. Samtidig må vi være oppmerksomme på at nye tilbud og tjenester kan øke faren for overdiagnostikk og overforbruk av ressurser. Legeforeningens pågående kampanje mot overdiagnostikk kan forhåpentligvis føre til at vi – på tross av spesialitetsgrensene – sammen kan finne fram til nettopp det kampanjen har valgt som tittel: Kloke valg.

Helsepersonell har en selvstendig plikt til å holde seg faglig oppdatert. De siste årenes revisjoner av de sentrale avtalene som regulerer legetjenesten i kommunene gir permisjonsrettigheter knyttet til kompetanse- og utdanningsformål. For både allmennleger og samfunnsmedisinere er det også viktig å være klar over at den nye spesialistforskriften gir kommunene et stort ansvar som utdanningsvirksomheter (4). Etter helse- og omsorgstjenesteloven har kommunene allerede plikt til å bidra til at helsepersonell får nødvendig videre- og etterutdanning. Dette kommunale ansvaret omfatter delvis også fastlegene (5).

Faglig gode og klokt tilpassede løsninger for pasientene krever samarbeid mellom helsepersonell, pårørende, andre gode hjelpere – og ikke minst må de involvere brukerne selv. Og da kan vi i redaksjonen allerede nå røpe at temaet for årets julenummer skal være «Det gode samarbeidet». Vi gleder oss til å lese gode samarbeidshistorier fra kolleger i hele landet. Har du en historie om et samarbeid som fungerte spesielt godt, vil vi gjerne høre fra deg!

Referanser

  1. Fugelli, P., Tilbake til huslegen – Søkelys på norsk medisin. 1975, Oslo: Gyldendal.

  2. Tuv, M., Helsevesenets husmødre og de Høie herrer, in Dagsavisen. 2018.

  3. Gjesdal, K., Hjerteinfarkt før og nå – et 50 års perspektiv. Tidsskr Nor Laegeforen, 2016. 136(9): p. 833–6.

  4. Forskrift om spesialistutdanning og spesialistgodkjenning for leger og tannleger (spesialistforskriften). 2017.

  5. Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven). 2011.