1849 Kolerasmitte i London

Panoramabilde av Londons West End, publisert 1849

Hva skjedde?

John Snow (1813–1858) var en engelsk lege som er kjent for sine arbeider med eter og kloroform i anestesiens tidligste dager – og sitt arbeid med kolera. I 1849 beskrev han hvordan kolera smittet gjennom drikkevann.

Da et koleraangrep kom i Soho, London, mot slutten av 1854, kartla han vannforsyningen i Broad Street, og fant en sammenheng mellom vannpumpen der og de sykdomstilfeller som ble registrert. Han overbeviste myndighetene om at vann fra denne pumpen var en kilde til kolera, og håndtaket ble fjernet så pumpen ikke kunne brukes. Forekomst av nye tilfeller falt.

Snow fant også at de som fikk vann fra vannverk med inntak nedenfor der hvor tidevannet i Themsen gikk opp, hvor vannet var mer forurenset, hadde flere dødsfall enn der hvor vanninntaket var høyere opp i elva. Forekomsten av sykdommen varierte altså med hvor folk bodde og den vannforsyning de hadde.

John Snow (1813–1858) var en engelsk lege som var kjent for sitt arbeid med kolera. Til venstre replika av vannpost i Broad Street, Soho, London. I 1854 fant Snow en sammenheng mellom vannforsyningen fra denne og sykdomstilfeller som ble registrert.

Hvilken betydning dette hadde for folkehelsa

Snows forskning har ført til bedre drikkevann over hele verden, fordi man ble klar over smittefaren ved infisert vann. Men også Snows metodiske arbeid ved å systematisk telle og notere tall på syke og friske, og ikke minst en effektiv intervensjon ved å fjerne pumpehåndtaket, er et eksempel på folkehelsearbeid som har hatt uvurderlig betydning.

John Snow er senere kalt epidemiologiens far. Han påviste spesifikke ytre årsaker til en bestemt sykdom. Epidemiologi er læren om sykdommers utbredelse.

Kolerasykehuset i Dhaka ble grunnlagt i 1960. I dag arbeider 88 leger her for å behandle pasienter rammet av kolera.

Foto: Wikimedia Commons

Mitt møte med kolera i Bangladesh 1974

Kolera er en svært smittsom sykdom som de fleste lesere av Utposten ikke har sett, og ikke kommer til å se. Det er vannbåren smitte som gir profus diare. Den behandles med væsketilførsel og eventuelt tetrasykliner.

I 1974 arbeidet jeg i Bangladesh, på et helsesenter i Jaydepur. Helsesenteret ble oppsøkt av kolerapasienter, eller rettere sagt av pårørende som bar de svekkede pasientene til oss. Vi kjørte dem en time til Kolerasykehuset i Dhaka.

Dette er også en del av historien. Sykehuset er etablert med støtte fra vestlige land, men drives av lokale krefter. Da jeg kom til sykehuset med en nesten bevisstløs mor ble hun raskt og profesjonelt tatt hånd om på en av de store salene. Hun ble lagt på et bord med hull midt i. Under det sto en bøtte. Hun fikk intravenøst i begge armer og bein, samt antibiotika. Og kom seg i løpet av 24 timer. Letaliteten ved dette sykehuset er mindre enn én prosent.

Behandlingen av kolera utenfor sykehus er som ved andre alvorlige diaréer, ORS, oral rehydration salt: en klype salt, en teskje sukker i et glass vann som gis kontinuerlig peroralt med en spiseskje. Er drypp tilgjengelig, er det selvsagt fint.