Mikroplast – farlig for mennesker?

Det produseres enorme mengder plast hvert år. Mikro- og nanoplast er små plastpartikler på mindre enn 5 millimeter, og det har blitt funnet slike små plastpartikler i havet, drikkevannet vårt og i flere ulike matvarer. Laboratorieforsøk har vist indikasjoner på at plastavfall og små plastpartikler er skadelige for akvatiske organismer. Plastpartiklene kan absorbere helseskadelige miljøgifter og er grobunn for bakterier. Det er fortsatt store kunnskapshull om hvordan plastpartikler påvirker livet over og under havflaten, og det er usikkert om de utgjør en helserisiko for mennesker.

Mikroplastavfall.

Illustasjonsfoto: Colourbox

Hva er mikro- og nanoplast?

Mikroplast er små plastpartikler og blir ofte definert som plastpartikler i størrelsen 5 millimeter (mm) og ned til 0,1 mikrometer (m). Nanoplast er plastpartikler som er mindre enn 0,1 m, mens plastbiter større enn 5 mm blir kalt makroplast (1).

Mikroplast kan deles inn i to hovedtyper; primær og sekundær mikroplast. Primær mikroplast er plastpartikler som er laget for å være mikroplastpartikler. Ulike kosmetiske produkter tilsettes små mikroplastbiter, såkalt «microbeads». Eksempler er tannkremer med slipeeffekt og skrubbekremer. Sekundær mikroplast brytes eller slites ned fra større plastprodukter, som for eksempel bildekk, plastposer og skosåler (2).

Hvor kommer plastpartiklene fra?

Skrubbekrem med mikroplast.

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Vi bruker enormt mye plast og det har blitt produsert over 8 milliarder tonn plast, siden 1950-tallet (3). Plast vil over tid brytes ned til mindre og mindre plastbiter, og ifølge en ny rapport fra Miljødirektoratet, oppstår det cirka 8000 tonn mikroplast i Norge hvert år. Slitasje av bildekk er oppgitt til å være den desidert største kilden og estimert til å stå for 4500 tonn mikroplast hvert år, altså over halvparten av de totale utslippene (4).

Den nest største kilden til mikroplast er gummigranulat fra kunstgressbaner. Gummigranulat er små gummibiter fremstilt av kasserte bildekk. Kunstgressbaner består av plastfibre festet til en teppebunn, hvorav gummigranulat fylles på i store mengder, både for å gi et mykt underlag og for gi bedre feste. I Norge har vi rundt 1500 kunstgressbaner, av ulik størrelse. En fotballbane har mellom 10 og 15 kilo gummikuler pr. kvadratmeter, noe som tilsvarer over hundre tonn gummigranulat per bane. Det er estimert at cirka 5 prosent av gummibitene, tilsvarende tre til fem tonn, forsvinner fra hver enkelt bane hvert år (4).

Andre store kilder til utslipp av mikroplast er maling og vedlikehold av skip og fritidsbåter og vask av tekstiler. For eksempel er fleeceprodukter laget av resirkulert plast, og både ved bruk og ved vask vil mange små plastpartikler løsne. Kosmetikk som er tilsatt mikroplast, utgjør bare en liten del av utslippet av mikroplast med rundt 40 tonn årlig. Det er estimert at rundt 4 tonn av dette fraktes helt ut til sjøen. Hvor mye av mikroplasten som havner i ferskvann og havet er vanskelig å fastslå sikkert, da dette vil variere avhengig av kilder, avstand til vannkilden og sjøen, og i hvilken grad det blir renset før det slippes ut i naturen. En undersøkelse av tre norske avløpsrenseanlegg viste at avløpsrenseanleggene renser ut mellom 87 og 97 prosent av plastpartiklene (4).

Marin plastforsøpling, altså plastavfall som dumpes i havet, er ikke medberegnet i tallene over, men antas å være en betydelig kilde til mikro- og nanoplaspartikler. Plastavfallet vil over tid brytes ned til mindre og mindre biter, men det finnes lite informasjon på hvor lang tid det tar før plastavfall har blitt brutt ned til mikro- og nanoplast (4).

Vi blir eksponert for mikroplast gjennom luft, mat og drikke

Mennesker blir eksponert for nano- og mikroplast både gjennom maten vi spiser og luften vi puster inn. Det er på nåværende tidspunkt ingen tilgjengelig metode for å påvise nanoplastpartikler, men mikroplast har blitt identifisert i både innendørs- og utendørsluft. I tillegg har mikroplast blitt funnet i matvarer som fisk og sjømat, øl, honning, bordsalt, sukker, flaskevann, kranvann. Fisk og sjømat er de matkildene som inneholder mest mikroplast, men fisk bidrar likevel lite til inntak av mikroplast da mesteparten av disse partiklene vil sitte i fordøyelseskanalen som blir renset bort. Ved inntak av skjell, som blåskjell og østers, blir derimot ikke fordøyelseskanalen fjernet og kan derfor inneholde større mengder av plastpartikler sammenlignet med renset sjømat og fisk (1, 2, 5).

Lave nivåer av mikroplast i norsk drikkevann

Høsten 2017 kom det en rekke medieoppslag om mikroplast i drikkevann. Vannbransjen tok derfor initiativ til å kartlegge forekomst av mikroplast i drikkevannet i Norge. Totalt 24 vannverk deltok i studien, og det ble tatt prøver både av råvannet (urenset vann), behandlet vann (renset vann) og vann ute på ledningsnettet.

Analysemetoden kunne detektere mikroplastpartikler i størrelsesområde 60–5000 m. Kartleggingsstudien viste at det var lave nivåer av mikroplast i norske drikkevannskilder, både før og etter vannbehandling (6).

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Plastavfall og plastpartikler er skadelig for miljøet

Det har vært stort fokus på skadelige effekter av plastforurensning i havet. Blant annet har det vært en rekke nyhetsoppslag om funn av plast i hval og fisk (7–9). I ett av tilfellene ble det funnet 80 plastposer i magen til en død hval.

Dyr i havet kan tro mikroplast er mat, og det har blitt vist at en rekke arter i havet får i seg mikroplast, deriblant ulike skjell, reker, hummer, ansjos, sardiner, ørret, torsk og flere andre. Dyr kan også indirekte eksponeres for plastpartikler ved å spise andre organismer som fått i seg mikroplast, og på denne måten kan plastpartikler akkumuleres oppover i næringskjeden. Det er fortsatt lite informasjon om effekter av plastavfall og små plastpartikler på økosystemet og akvatiske organismer. Laboratorieforsøk på akvatiske organismer har vist at mikroplast kan føre til falsk metthetsfølelse og dermed redusert matinntak og energinivå. Det er viktig å merke seg at i laboratorieforsøkene brukes det høye nivåer av mikroplast, mye høyere enn det som finnes i havet, og disse effektene kan derfor ikke direkte overføres til effekter på organismer ute i naturen (2). Det er fortsatt behov for mer forskning på effekter av plastpartikler både på livet over og under havflaten.

Mesteparten av mikroplastpartiklene tas ikke opp i kroppen

Det er lite studier på opptak av plastpartikler, men eksisterende kunnskap fra dyreforsøk viser at mesteparten av mikroplastpartiklene går rett igjennom fordøyelsessystemet uten å bli tatt opp i kroppen. Det er partikkelstørrelsen som er den viktigste faktoren som avgjør om plastpartikkelen vil tas opp eller ikke, hvorav partikler som er større enn 150 m ikke tas opp. Nåværende kunnskap viser at av selv for partikler som er mindre enn 150 m vil kun en brøkdel bli tatt opp. I en nylig publisert artikkel, ble det funnet mikroplast i feces fra mennesker (10), noe som ikke er overraskende ettersom mikroplast har blitt funnet i en rekke matvarer.

Mikroplast kan inneholde helseskadelige stoffer og patogene bakterier

Potensielle helseskadelige effekter hos mennesker forårsaket av mikro- og nanoplast har blitt diskutert. Det finnes en rekke ulike plasttyper, og plast blir tilsatt ulike kjemikalier for å gi plasten ønskede egenskaper. Kjemikaliene er blant annet flammehemmere, antioksidanter og fargestoffer. I tillegg, er plast hydrofobt og kan derfor absorbere stoffer i vannet. Det har blitt vist at mikroplast inneholder forholdsvis høye konsentrasjoner av persistente og helseskadelige miljøgifter, som blant annet polyklorerte bifenyler. Beregninger har vist at selv en stor porsjon blåskjell bidrar kun med en liten prosentandel av det totale inntaket av disse stoffene og er ansett til å ikke utgjøre noen helsemessig risiko (1, 2).

I tillegg, har det blitt vist at plastbiter, inkludert mikroplast, kan fungere som grobunn for bakterier, også patogene bakterier (11).

Det er usikkert i hvilken grad mikroplast utgjør en helserisiko for mennesker

I 2016, publiserte den europeiske myndighet for næringsmiddeltrygghet, European Food Safety Authority (EFSA), en rapport om mikro- og nanoplast i mat, med spesielt fokus på sjømat. EFSA konkluderer med at det ikke er tilstrekkelig kunnskap om opptak, omsetning og mulige helsevirkninger av mikro- og nanoplast for å kunne gjøre en fullstendig vurdering av risiko knyttet til inntak av mat som inneholder disse (1).

Hva nå?

Det er fortsatt behov for mikroplastforskning, både når det gjelder helse og miljø og ikke minst når det gjelder metodeutvikling for påvisning av små plastpartikler. Siden publiseringen av EFSA-rapporten har det kommet mange nye publikasjoner på området. I løpet av 2019 vil Vitenskapskomitéen for mat og miljø komme med en oppsummering av kunnskap på både forekomst og helse- og miljøeffekter av mikro- og nanoplast.

Referanser

  1. EFSA. 2016. Presence of microplastics and nanoplastics in food, with particular focus on seafood

  2. Lusher ALH, P.C.H.; Mendoza-Hill, J.J. 2017. Microplastics in fisheries and aquaculture - Status of knowledge on their occurrence and implications for aquatic organisms and food safety. FAO Fisheries and Aquaculture Technical Paper. No. 615. Rome, Italy.

  3. Geyer R, Jambeck JR, Law KL. 2017. Production, use, and fate of all plastics ever made. Science Advances 3:e1700782.

  4. Norwegian Environment Agency. Report: Sources of microplastic pollution to the marine environment.

  5. Gasperi J, Wright SL, Dris R, Collard F, Mandin C, et al. 2018. Microplastics in air: Are we breathing it in? Current Opinion in Environmental Science & Health 1: 1–5.

  6. Uhl W, Eftekhardadkhah M, Svendsen C. 2018. Mapping microplastic in Norwegian drinking water, Norwegian Water.

  7. NRK. 2018. Hval døde med 80 plastposer i magen. (nettside). Tilgjengelig fra: https://www.nrk.no/urix/hval-dode-med-80-plastposer-i-magen-1.14066830. (Lest 2. februar 2019).

  8. VG. 2018. Død hval hadde 1000 plastbiter i magen. (nettside). Tilgjengelig fra: https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/xR0w1l/doed-hval-hadde-1000-plastbiter-i-magen. (Lest 2. februar 2019).

  9. VG. 2018. Siv fisket 11-kilos torsk: - Fisken var full av plast. (nettside). Tilgjengelig fra: https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/wEmEe5/siv-fisket-11-kilos-torsk-fisken-var-full-av-plast. (Lest 2. februar 2019).

  10. Schwabl P. 2018. Assessment of microplastic concentrations in human stool – Preliminary results of a prospective study, Presented at UEG Week 2018 Vienna, October 24, 2018. (nettside). Tilgjengelig fra: http://www.umweltbundesamt.at/fileadmin/site/presse/news_2018/UEG_Week_2018_-_Philipp_Schwabl_Microplastics_Web.pdf. (Lest 2. februar 2019).

  11. Frère L, Maignien L, Chalopin M, Huvet A, Rinnert E, et al. 2018. Microplastic bacterial communities in the Bay of Brest: Influence of polymer type and size. Environmental Pollution 242: 614–25.