Fascinerende lesning

Cecilie Arentz-Hansen

«Kvinder med begavelse for lægevirksomhed»

Norges første kvinnelige leger, og tiden de virket i

444 sider

Cappelen Damm

Oslo 2018

isbn: 978-82-02-50329-1

I Tidsskrift for Den norske legeforening nr. 1/2019 er det et intervju med kollega Cecilie Arentz-Hansen. For mange leger i primærhelsetjenesten er hun kjent for bl.a. å stå som forfatter av Legevakthåndboken (utgitt første gang i 1993) sammen med Kåre Moen. Med Kvinder med begavelse for lægevirksomhed har hun gitt oss en perle av et bokverk. Vi kan ane et enormt arbeid med stoffet, rene «gullgravervirksomheten» i nasjonale og mer lokale arkiver, i aviser og bøker, i legenes forskningsarbeider og i samtaler med en rekke personer over flere år osv. osv.

Dette er en bok man rett og slett suges inn i. Forfatteren skriver svært godt, og stoffet er så fascinerende at det er vanskelig å legge boken til side underveis i lesningen.

Marie Spångberg-prisen (Legeforeningen) er antakelig godt kjent blant kolleger her til lands. Marie Spångberg Holth var den første kvinnelige legen i Norge, uteksaminert fra universitetet i Kristiania i 1893. Men det var 17 kvinner til som ble ferdig med legestudiet her på slutten av 1800-tallet (samt én i København). Disse legene har vi ikke hørt så mye om – ja, kanskje var de i ferd med å bli helt glemt?

Cecilie Arentz-Hansen beskriver levende den kampen kvinner generelt hadde på slutten av 1800-tallet om de ønsket å skaffe seg en utdannelse. Det var svært mye motstand mot at jenter skulle få videre skolegang – for ikke å snakke om høyere utdannelse. Fra menn med makt ble det proklamert med styrke at kvinner hverken hadde psykiske eller fysiske forutsetninger for å kunne studere – for ikke å snakke om å inneha bl.a. offentlige stillinger. Og ikke minst vesentlig: de ville angivelig miste sin kvinnelighet om de ble sluppet fram i yrkeslivet.

En må bare «ta av seg hatten» for det motet og den styrken disse kvinnene på den tiden viste ved ikke å gi seg. En gryende kamp for likestilling var i gang internasjonalt, så også i Norge. Menneskeverdet var et aktuelt tema, noe som de kvinnelige legene som omtales i boken tok på det største alvor. De engasjerte seg for kvinner, barn og fattige, for folkehelse, inklusive for infeksjonssykdommene som herjet og skapte ubeskrivelig lidelse og nød for mange.

De første kvinnelige legene hadde sine kliniske praksiser overfor kvinner og barn – delvis gratis. De holdt foredrag for allmennheten, de tok initiativ til institusjoner for bl.a. fattige/foreldreløse barn, de skrev i aviser og ga ut bøker. Og de gjorde banebrytende forskning, til dels sammen med kolleger i Europa – som f.eks. Marie Curie (!). Kort sagt gjorde de svært mye for en humanisering av helsetjenesten. Men fortsatt var offentlige stillinger forbeholdt menn. Forbigåelser, selv til underordnede stillinger, var regelen.

Cecilie Arentz-Hansens bok er mettet med spennende fortellinger både om hver av disse kvinnelige kollegene våre, samt grundige beskrivelser av tiden de virket i. I tillegg har hun skrevet en oversikt bakerst i boken med fyldige biografiske opplysninger for hver av legene.