Sammen – ikke hver for oss

I 2016 vedtok Stortinget Nasjonal helse- og sykehusplan (2016–2019). Dette var en milepæl i norsk helsetjeneste. Alle helseforetak og sykehus har siden laget egne utviklingsplaner med utgangspunkt i den nasjonale planen.

Illustrasjon: Colourbox

De lokale planene er i neste runde lagt til grunn når helseregionene har utarbeidet regionale utviklingsplaner. Arbeid med slike planer bidrar til refleksjon om utfordringer og muligheter og legger et grunnlag for å peke ut retningen for utviklingen av helsetjenesten.

Utfordringene

Utfordringsbildet er velkjent. Vi blir (heldigvis) flere eldre, samtidig som det fødes færre barn. Flere unge flytter til tettstedene, og det blir færre yngre til å ta seg av de eldre. Samtidig vokser oppgavene både i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og i spesialisthelsetjenesten.

Forskyving av oppgaver mellom nivåene kan ikke være løsningen alene. Ingen sitter og venter på nye oppgaver; ikke på sykehusene, og ei heller i kommunene. Vi er avhengig av hverandre for å kunne løse oppgavene bedre – sammen. Hørt den før? Dette var en bærende ide i samhandlingsreformen. Tanken er like gyldig i dag. Noen mener vi trenger en samhandlingsreform 2.0. Men – kanskje er det bedre samhandling på klinisk nivå vi trenger mer av?

Helse Sør-Øst RHF har nylig ferdigstilt sin regionale utviklingsplan. Vi vil peke på noen av de viktigste innsatsområdene i planen.

Brukerstyrt poliklinikk og avstandsoppfølging

Noen ganger er det avgjørende at pasienten møter på poliklinikken. Andre ganger møter pasienten uten at det strengt tatt er nødvendig. Dette gjelder både kontroller og oppfølging av pasienter med kroniske sykdommer. I Danmark har man tatt dette inn over seg. Der har helsetjenesten lagt til rette for at det er pasientens behov som skal avgjøre om fysisk frammøte er nødvendig. Pasienter med sykdommer som epilepsi og diabetes settes ikke opp til rutinekontroller, men tilbys avstandsoppfølging. Pasientens svar på et spørreskjema avgjør hvilken type oppfølging det er behov for.

Resultatet er at antall poliklinikkbesøk for disse pasientene er redusert med 25 prosent. Nye arbeidsformer skaper rom i en travel hverdag på poliklinikkene. Denne formen for oppfølging passer selvfølgelig ikke alle. Men evalueringer i Danmark har vist at for dem som benytter den, er det regelmessig mer fornøyde pasienter og bedre utfall på kvalitets- og overlevelsesmålinger. Teknologien for å overføre et slikt spørreskjema er ikke spesielt avansert, og helsenorge.no er en god kanal. Mange arbeider for å få dette på plass, og vi må bidra med å prioritere dette fra helseregionenes side.

Flere sykehus har etter hvert fått gode erfaringer med «sykehus hjemme», både for barn og voksne. Slik avstandsoppfølging, kombinert med besøk i hjemmet, gjør at pasienter ikke trenger å være innlagt i sykehus, men kan være i kjente omgivelser og tett på familien.

E-poliklinikk og bruk av videokonferanser

Videokonferanser er moden teknologi. Infrastrukturen finnes mange steder, men er for sporadisk brukt. Norsk helsenett kan tilby sikker kommunikasjon, og alt vi trenger av funksjonalitet ligger i dag i mobiltelefonen vi har i lomma. Helsetjenesten ligger her en aning etter andre sektorer i bruken av slik teknologi. Det er også bekymringsfullt å se at private aktører tar i bruk nye kommunikasjonsløsninger i større grad enn den offentlige helsetjenesten.

Den perfekte løsning kommer aldri. Vi må bruke sikker teknologi som er tilgjengelig i dag og se på muligheten for å organisere e-poliklinikker på sykehusene. Også en virtuell e-poliklinikk trenger en fysisk forankring og fast ansatte. I første omgang tror vi pasienten skal møte til konsultasjon på fastlegekontoret der det brukes løsninger for telekommunikasjon. Da kan pasient, fastlege og spesialist arbeide sammen. Dette vil gi kunnskapsoverføring mellom alle. For å få til dette må vi samarbeide mellom nivåene. På regionalt nivå må vi samarbeide med Helsedirektoratet og politiske myndigheter for å finne måter å finansiere slik samhandling på – arbeidet er i full gang.

En e-poliklinikk vil ha planlagte og akutte avtaler akkurat som en fysisk poliklinikk. De kan brukes til å vurdere behov for innleggelse og til kontroller der pasienten ellers måtte reise langt, for eksempel etter en operasjon. Det må også etableres stabil billedbasert kommunikasjon med sykestuer og lokalmedisinske sentra. God organisering gir mulighet for beslutningsstøtte og samarbeid på tvers.

Samarbeid om de som trenger det mest

Fem prosent av pasientene bruker om lag 50 prosent av ressursene i spesialisthelsetjenesten. Dette forholdet er overraskende stabilt, på tvers av sykehus, regioner og land. Denne gruppen pasienter har flere sykdommer og tilstander. Det kan typisk være hjertesvikt og diabetes eller KOLS, eller utfordringer med psykiske lidelser eller rusavhengighet, i kombinasjon med kroniske somatiske sykdommer. Pasientgruppen bør få et bedre tilbud i spesialisthelsetjenesten enn i dag. Den funksjonsbaserte tenkingen, som brukes i primærhelsetjenesten, må trolig også brukes på sykehuset. Spørsmålet «Hva er viktig for deg?» bør stilles oftere og kan være et godt utgangspunkt. Svaret fra dem som bruker og trenger helsetjenesten mest, vil ofte innebære elementer av skreddersøm, tuftet på system med rutine for samarbeid om gode behandlingsforløp.

Hvordan skreddersy oppfølgingen? Ved Universitetssykehuset i Nord-Norge er «Pasientsentrert helsetjenesteteam» et eksempel til inspirasjon. Teamet har ansatte både fra sykehuset og fra kommunene Tromsø og Harstad. Slik samles kunnskap fra hele behandlingskjeden om en enkelt pasient. Dette bidrar til færre (unødvendige) innleggelser, og til at tilbudet etter utskrivelse blir godt planlagt og omforent. Arbeidsmåten fungerer også opp mot små kommuner, og videokommunikasjon kompenserer for lange avstander.

Denne formen for samarbeid gir også opplæring og utveksling av erfaring og kompetanse mellom de som skal behandle den enkelte pasienten. Noen steder i utlandet er pasienten innlagt på sykehus første døgnet etter utskriving. Så brukes tiden til møte mellom behandlere. På tvers av nivåene, men hjemme hos pasienten.

Arbeid fremover

Det er på tide at spesialisthelsetjenesten blir mer utadvendt. Vi må erkjenne at spesialisthelsetjenester kan ytes på nye måter, også utenfor sykehusenes vegger. Det vil være viktig å rette oppmerksomheten mot hva vi kan få til her og nå, med dagens teknologi og basert på det vi kan lære av andre og hverandre. Sammen og ikke hver for oss, gjelder for både for regioner og på tvers av nivåene i helsetjenesten.

I Helse Sør-Øst startes prosjekter og piloter slik at vi kan lære. Det er nylig tildelt midler til prosjekter innen bruk av videokommunikasjon prehospitalt og til etterkontroller, veiledning knyttet til autistiske barn via nett og utvikling av system for avstandsoppfølging på poliklinikkene. Lignende prosjekter foregår også i Helse Nord, Helse Midt og Helse Vest. Diakonhjemmet sykehus og Flekkefjord sykehus er to av sykehusene som i 2018 har mottatt innovasjonsmidler fra Helse Sør-Øst for å videreutvikle nye arbeidsformer sammen med sine brukere. I Helse Sør-Øst kan vi bygge videre på erfaringene fra vellykkede eksempler på tjenesteinnovasjon i egen og andre regioner, for å bre løsningene til de andre helseforetak og sykehus. Vårt bidrag fra regionalt nivå er at vi vil følge disse nøye og bidra til å identifisere og fjerne noen av hindringene som gjør samarbeid vanskelig. Her ligger felles muligheter for å skape en ny og bedre helsetjeneste og for å kunne bruke ressursene på en bedre måte.