Marit Hermansen intervjuet av Tom Sundar og Mona Søndenå

Kvinne for sin hatt

Hun er intet mindre enn en president med allmennlegebakgrunn som i et valgår har full støtte fra sykehuslegenes mektige yrkesforening, Overlegeforeningen. Marit Hermansen nyter stor tillit – både i og utenfor Legeforeningen.

Legeforeningen er en komplett profesjonsforening; vi er mye mer enn bare en paraplyorganisasjon.

Foto: Tom Sundar

Da hun tidlig i fjor høst lanserte sitt kandidatur til årets presidentvalg i Legeforeningen, lot ikke responsen vente på seg. Innen medio september hadde Allmennlegeforeningen, som forventet, erklært sin fulle støtte til Marit Hermansen – og likeledes samfunnsmedisinernes yrkesforening, LSA (1, 2). Mer uventet, sett i et forenings-historisk lys, var det at også sykehusoverlegene gav henne uforbeholden støtte (3):

«Hun ledet oss gjennom tidenes lengste sykehusstreik med både klokskap, stødighet og fleksibilitet. Legeforeningen tapte i Rikslønnsnemnden, men vant senere i Arbeidsretten»,

uttalte nestleder Anne-Karin Rime i Norsk overlegeforening til Dagens Medisin, med klar adresse til den viktige seieren i arbeidstidskonflikten med arbeidsgiverforeningen Spekter.

Enkel matematikk tilsier at den kandidaten som får støtte fra minst to av de tre store fraksjonene i landsstyret, det vil si Overlegeforeningen (Of), Yngre legers forening (Ylf) og Allmennlegeforeningen (AF), er soleklar favoritt til å vinne presidentvalget. Tradisjonelt har delegatene fra Of og Ylf stemt lojalt på «sine» kandidater fra sykehusmiljøene. De to yrkesforeningene har således sørget for at valget av president som regel falt på en sykehuslege. Et unntak var valgåret 2001, da allmennlegen Hans Kristian Bakke klarte den bragd å sikre seg Ylfs samlede votum – og dermed bli den første presidenten fra allmennlegenes rekker. I 2015 ble Marit Hermansen den første kvinnelige allmennlege til å bli Legeforeningens øverste leder. Og med både Of og AF i ryggen, er sjansene store for at hun blir gjenvalgt i 2019.

Å se det store bildet

Spørsmålet er om noen vil utfordre den sittende presidenten? Og hvordan har hun kommet dit hen at hun klarer å samle så stor oppslutning innad i Legeforeningens organisasjon? Dette er ting som Utposten ønsker å finne mer ut av når vi oppsøker Marit Hermansen på hennes arbeidsplass i Oslo sentrum. I en årrekke har Legenes hus vært et hjem nummer to for 54-åringen fra Grue i Hedmark.

UTPOSTEN: Verken i 2015 eller 2017 hadde du motkandidater ved presidentvalget. En kan være fristet til å spørre: Hva er det ved deg som skremmer dem bort?

– Det er neppe noe skremmende ved meg, sier presidenten og smiler tilforlatelig. Så fortsetter hun: – Jeg vil heller snu på det og si at jeg opplever å ha stor støtte i hele organisasjonen. Det erfarte jeg både i 2015 og i 2017. Så er det nå en gang slik at ting kan bli annerledes enn det man tenker. Det er fortsatt en mulighet for at noen vil stille mot meg – og det er bare en styrke i en demokratisk organisasjon!

UTPOSTEN: Overlegeforeningen har historisk sett ikke stemt på kandidater utenfor sykehusmiljøene, men det var før du entret Legeforeningens podier. Hvordan har du klart å kapre Of’ernes stemmer?

– Jeg mener de siste årene har vist at det handler mer om hvordan du jobber og hva slags leder du er, enn om hvilken del av helsetjenesten eller organisasjonen du kommer fra. Som president representerer jeg hele foreningen. Jeg gikk rett ut i en krevende arbeidskonflikt på sykehusområdet, og som jeg – uten selv å komme fra den sektoren – opplevde at jeg var i stand til å håndtere. Det var mye takket være godt teamarbeid og god støtte fra dyktige tillitsvalgte i Of og Ylf.

UTPOSTEN: Det at du kom ‘utenfra’, men likevel klarte å håndtere konflikten så bra – gav det deg en ekstra dytt, slik at du ble enda mer akseptert i sykehusmiljøene?

– Ja, det kan man nok si. Legeforeningens styrke er at vi representerer alle de yrkesaktive legene. Vi har tett kontakt med medlemmene via yrkesforeningene. Vi har solide organisasjonsledd og ansvarslinjer. Så er det min oppgave å omsette vedtak og prinsipper til handling og politikk. Men jeg må se hele bildet; få øye på hele foreningen. På sykehusområdet handler det om å forhandle for sykehuslegene, men ikke bare det – det handler også om å se Legeforeningens rolle i et større og lengre perspektiv.

UTPOSTEN: Folk sier du ikke er prototypen på en doktor. Du er lett å omgås og behandler andre med respekt. Det kommer sikkert godt med når du skal forhandle oppover i de politiske systemene?

– Aller først vil jeg si at det er en myte jeg vil bekjempe. Jeg opplever dagens leger som interesserte og omgjengelige. Som president er jeg først og fremst en lagleder. Jeg liker å jobbe i team og omgi meg med folk som har kunnskap og kompetanse. Det gir kraft og skyts til å jobbe videre. Når det gjelder å håndtere en sykehuskonflikt, må man kanalisere all kunnskapen og alle rådene man får fra tillitsvalgte og medarbeidere; fra folkene man har rundt seg som tenker smart. Jeg liker å få ting til, men det er mange sterke personligheter og foreningsledd i Legeforeningen som må hensyntas. Jeg må ha deres tillit. Mangfoldet er også en viktig del av Legeforeningens styrke.

«We can do it!», står det på det innrammede kortet på presidentens bord – et fyndord hun neppe overser når hun kommer på kontoret om morgenen.

Foto: Tom Sundar

Stupte i det

En kan lure på hvilke mentale øvelser en person som Marit Hermansen går gjennom når hun våkner opp ‘dagen derpå’, etter å ha blitt valgt som president, og skal ta inn over seg at hun skal lede en organisasjon bestående av sju yrkesforeninger, 45 fagmedisinske foreningen og en lang rekke med interesseforeninger? Og så dette med de mange sterke personlighetene, da?

Intervjuobjektet trekker på smilebåndet av vårt spørsmål, men hun responderer med et veloverveid svar: – I denne foreningen tar det forholdsvis lang ventetid fra du blir valgt og til du tiltrer. Det syntes jeg var ganske vanskelig. Jeg ble valgt i mai og begynte 1. september. I mange foreninger skjer det over natten eller i løpet av veldig kort tid; og det tror jeg hadde vært en fordel her også. Uansett er det en stor overgang å bli president og du blir satt på prøve. Du må sørge for at foreningen klarer å følge det lange perspektivet; klarer å prioritere riktig. Det betyr også at du ikke kan ivareta alle hensyn til enhver tid. Legeforeningen er en helhet, ikke bare en samling av organisasjonsledd. Vi er en komplett profesjonsforening som gjør oss til noe langt mer enn bare en paraplyorganisasjon, understreker hun.

Hun utdyper: – Dette er tydelig i vår formålsparagraf; Legeforeningen tar ansvar for hele lege-livet; rammebetingelsene, faget, utdanning og forskning, etikk samt helsemessige og sosiale forhold. At vi har med oss fagets stemme gir oss styrke og troverdighet. Vi kan fronte debatten rundt fastlegeordningen fra sykehussiden så vel som fra allmennlegesiden. Eller vi kan ta til orde for 200 nye LIS-stillinger – med støtte fra hele fagfeltet. Jeg tror vi taper noe hvis vi bare opptrer som et konglomerat av sju yrkesforeninger og 45 fagmedisinske foreninger. En slagkraftig legeforening avhenger av at vi er i stand til å mobilisere kreftene og dra i samme retning. Da får vi til mye mer enn om vi bare legger sammen foreningene!

Samtalen vår penser over på president-rollen. Det må ha vært spesielt å entre Legenes hus den første dagen i ny jobb – og vite at ‘nå er det min vakt’, undrer vi oss på? Marit nikker bekreftende og nøler ikke med å svare: – Jeg husker det som det var i går!

Hun minnes især den ærbødigheten hun kjente på, da hun 1. september 2015 tok stegene fra pendlerleiligheten rett over gata og over til Legenes hus. Huset var på ingen som helst måte nytt for henne. I de fire foregående årene hadde hun vært fulltids leder for Norsk forening for allmennmedisin (NFA). Nå var det rollen som Legeforeningens øverste tillitsvalgte som skulle bekles; en rolle som fordrer en kvinne for sin hatt. Marit forteller at hun var ute i god tid den morgenen. Hun ble tatt hjertelig imot av generalsekretær Geir Riise og stabssjef Anne Torill Nordli – med både velvilje og blomster. Så stupte hun i det!

Men hun var ikke uforberedt. Gjennom sommeren hadde hun satt seg inn i saker og ting sammen med avtroppende president Hege Gjessing.

– Hege gav meg både plass og rom, sier Marit. Hun tar en kort tenkepause før hun hever stemmen for å understreke et poeng: – Saken er at du er ikke president før du faktisk er det! Og når det skjer, så er det en brå overgang. Noen oppgaver og gjøremål gir seg selv, men en trenger tid til å utvikle ens egen rolle og ens egen ledestil. En ting jeg har brukt mye tid på er å bygge allianser, blant annet til Akademikerne – men også til fagforeninger utenfor Akademikerne, i første rekke Sykepleierforbundet og Fagforbundet. Det gir grunnlag for samarbeid som vi både har nytte og glede av.

Presidenten leder et møte i sentralstyret, hennes nærmeste arbeidsfellesskap i Legeforeningen.

Foto: Legeforeningen

Byggmester Hermansen

Presidenten snakker om å bygge allianser omtrent som entreprenører snakker om å bygge hus. Det er en grunnleggende aktivitet for henne, og viktig for å utvikle gode relasjoner til hennes – og Legeforeningens – samarbeids- og forhandlingsparter. Da blir det også lettere å være motparter i forhandlingsprosesser, medgir hun. På samme måte som hun legger vinn på å skape allianser med andre foreninger, jobber hun med å få gode relasjoner til politikere og helsemyndigheter; til departement og direktorat.

– Det er noe som tar tid, fordi du skal vise deg som en seriøs aktør, en å stole på, samtidig som du skal være en standhaftig og sterk motpart. Fremfor alt skal du være redelig og pålitelig, enten Legeforeningen er i forhandlinger eller i konflikt. Det tar tid å bygge tillit og lære motparten å kjenne. Og så skal vi ha litt uformell kontakt – og utnytte det. Det oppnår man bare ved å investere tid. Men dette er noe av det som er spennende med denne jobben! sier hun med glimt i øyet.

Til spørsmålet om hva hun er mest tilfreds med å ha fått til i sin presidenttid, kommer responsen umiddelbart: – At vi klarte å lande en avtale med Spekter etter seieren i arbeidsretten!

Hun presiserer sitt svar: – Det handler om at vi gjennomførte en konflikt på en bra måte. Når jeg sier det, blir jeg ofte konfrontert med spørsmålet: «Kan man si at konflikt er bra?» Men mitt poeng er at det å gå til streik er et legitimt redskap i en arbeidskamp. Det skal man kunne gjøre hvis det er helt nødvendig. Men det er et alvorlig steg å ta og derfor skal man gjøre grundige overveielser. Jeg mener vi gjorde det på en ryddig og ordentlig måte. Vi klarte å mobilisere og handle strategisk, det var et felles løft fra tillitsvalgte, medlemmer og sekretariatet – og med støtte i fagbevegelsen. Vi vant en viktig seier i arbeidsretten. Etter rettssaken gikk vi i en ny dialog med Spekter. Vi klarte å slutte en avtale i januar i fjor – og ut på våren gjennomføre et normalt hovedoppgjør. Det er dette jeg mener å si, når jeg snakker om det å være en seriøs aktør.

UTPOSTEN: Hva har skuffet deg mest?

– Jeg er ikke så flink til å bli skuffa. Jeg vil ikke bruke for mye energi på ting jeg ikke får gjort noe med. Det er bedre å se fremover og lete etter nye muligheter. Vi har hatt utfordringer med ny spesialistutdanning og fastlegeordningen, men på disse områdene har vi fått til gode prosesser. Arbeidet med læringsmål har vist at våre fagmedisinske foreninger og spesialitetskomitéer leverer når det gjelder. Mye av dette er ren dugnadsinnsats, og det står det stor respekt av. Det er så viktig at vi i Legeforeningen – som en myndighets- og driftsuavhengig organisasjon – påtar oss denne faglige rollen, sier Marit Hermansen med ettertrykk; – Det kommer både legene og pasientene til gode!

Imidlertid legger hun ikke skjul på skuffelsen over manglende satsing på fastlegeordningen i statsbudsjettene for 2018 og ‘19: – Det er blitt for mange ord og for lite handling fra myndighetenes side, sier hun beklagende. Likevel mener hun å registrere at Legeforeningen nå opplever å få gjennomslag i forhandlingsprosessene.

– Noe er i ferd med å skje. Stadig flere kommuner tar innover seg alvoret i fastlegekrisen. Det er ikke lenger bare små kommuner og utkantkommuner som sliter. Store byer melder om rekrutteringsproblemer. Dette fører til en helt annen politisk oppmerksomhet og satsingsvilje enn for bare noen år siden, slår hun fast.

– Det har ikke brent før, men det gjør det nå, sier Marit Hermansen når hun beskriver stemningen i fastlegekorpset.

Foto: Tom Sundar

Strategisk samarbeid for fastlegeordningen

Fastlegekrisen kom på hennes vakt, men i over ti år har vi kunnet høre varskoropene om en stadig forvitring av fastlegeordningen. Da er det nærliggende å spørre hvorfor det har gått så lang tid fra de første faresignalene kom for ca. ti år siden og til at ting – først nå – begynner å skje? Har Legeforeningen sovet i timen?

– Nei, helt siden 2007 har Legeforeningen krevd en styrking av fastlegeordningen. Derimot har myndighetene sovet i timen! Det har vært vanskelig å få gjennomslag – og det har faktisk også tatt tid for fastlegene selv å erkjenne alvoret i situasjonen. De har spadd unna oppgavene som kom til dem, men det har ført til mer slitasje. Jeg tror den virkelig store endringen i arbeidsbelastningen har kommet de siste fire–fem årene som et resultat av samhandlingsreformen. Tidligere var det som oftest kolleger i distriktene som snakket om slitasje og høy vaktbelastning, men nå hører vi om fastleger over hele landet som er overarbeidet. Det nye er at slitasjen har rammet den store massen av fastlegene, konstaterer Hermansen.

– Det har ikke brent før, men det gjør det nå, legger hun ettertenksomt til. Samtidig kan hun melde om et stort engasjement blant Legeforeningens medlemmer, både i og utenfor sykehus: – I denne saken har vi hele foreningen i ryggen. Vi må kjempe for å få mer penger inn i fastlegeordningen, men ikke bare det. Vi må også gjøre noe med den ukontrollerte oppgaveoverføringen fra spesialist- til primærhelsetjenesten. Det har også helseforetakene begynt å skjønne. Hvis fastlegeordningen rakner, vil sykehusene få disse oppgaver i retur. Jeg opplever at departementet og RHF-direktørene er blitt mer lydhøre for vår kritikk av samhandlingsreformen, som jo egentlig bare har gått én vei – og det med én stor motor! Kommunene har verken fått ressurser eller kompetanse til å håndtere de nye oppgavene.

UTPOSTEN: Du har sagt at du tar gjenvalg for å redde fastlegeordningen. Hvilke hovedgrep vil du ta?

– Økonomien i fastlegeordningen må definitivt styrkes, slik at arbeidsbelastningen for hver enkelt lege går ned. Derfor var avtalen med regjeringen i høst så viktig. Vi er enige om at oppgavemengden for fastlegene har blitt for stor, at pasientlistene må ned, og at nedgang i listelengde skal kompenseres økonomisk. Dette er viktig for å beholde dagens fastleger og for å legge til rette for økt rekruttering.

UTPOSTEN: Og det betyr at per capita-tilskuddet må gå opp?

– Det må gjøres noe med finansieringen, men vi bør ikke låse oss til én modell i utgangspunktet. Kompleksiteten i pasientbehandlingen har økt og vi trenger en finansieringsmodell som ivaretar det hensynet. Fordelen med dagens modell er at den stimulerer til aktivitet – og det skal vi fortsatt ha. Men vi må ha en finansiering som er så solid at den enkelte lege kan dra på kurs; at man kan ha student og drive med veiledning; at man kan ha gode sosiale ordninger og spare til pensjon. SOP har allerede vedtatt å styrke avbruddsytelsene – og vi ser på ulike finansieringsmodeller i trepartssamarbeidet mellom staten, KS og Legeforeningen. Dette er et viktig strategisk samarbeid som gir partene eierskap til utfordringene og som bidrar til å få frem konstruktive utredninger og prosesser som setter fastlegeordningen på dagsorden på en helt ny måte, poengterer Marit Hermansen.

Spontant deler hun noen av sine tanker om hvordan fremtidens fastlegeordning og det enkelte legekontor vil se ut: – Fremtidens legekontor er i snitt større enn dagens, med flere leger, andre profesjoner og med en mer etablert og profesjonell ledelse. Det er kontor til både en student og en LIS, og legene deltar i et forskningsnettverk eller et kvalitetsnettverk. Tjenesteinnovasjon og teknologiutvikling stimuleres ved at det er tilgjengelig prosjektøkonomi til både å prøve ut og ta i bruk ny teknologi i ordningen. Alt dette er mulig å oppnå innen ganske få år, hvis regjeringen tar politisk ansvar, mener hun.

«Hel ved fra Grue», lyder en av karakteristikkene av intervjuobjektet – og det er en sann hedersbetegelse.

Foto: Legeforeningen

Kloke veivalg

Marit Hermansen har tatt noen store sprang for å komme dit hun er i dag. I perioden 1998–2015 var hun fastlege og kommuneoverlege i Grue kommune og legevaktvaktsjef i Solør. Kollegene der gir henne gode skussmål. Som leder omtales hun som tydelig og samlende; en som har overblikk og gjennomføringsevne og som tør å stå i stormkastene. Noen fremhever at hun er nøktern og jordnær. Simpelthen «hel ved», er det en som sier når han blir bedt om å komme med en karakteristikk. Sant å si er det en genuin hedersbetegnelse når det blir sagt av en hedmarking.

Men ikke bare hennes strategiske evner blir høyt aktet. I Solør snakker man fortsatt om den oppmerksomme legevaktsjefen som to ganger i året, til jul og til sommerferien, sendte en personlig hilsen til alle sine medarbeidere og takket hver især for innsatsen. Hun blir også husket for å ha delt markens grøde med sine medarbeidere; og det går gjetord om «landets beste tomater» dyrket i kjøkkenhagen ved Glommas bredder på Namnå, hvor hun og familien har sitt hjemsted.

UTPOSTEN: Når du ser tilbake, hvilke ledererfaringer fikk du som legevaktsjef, kommuneoverlege og fastlege – som du drar nytte av nå?

– Å være kommuneoverlege og fastlege er en god skole for å bli president. Man er vant til å håndtere ting på strak arm. Daglig møter man nye problemstillinger og overraskelser, ikke minst blir man kjent med hele helsetjenesten. Som primærlege får man også erfaring med å drive forhandlinger, bygge allianser og forholde seg til forvaltning og politisk ledelse.

UTPOSTEN: Noen lurer på hvordan du som president velger dine kampsaker. I hvilken grad setter du agendaen selv og i hvilken grad gjør andre det?

– Legeforeningen er «politikerstyrt» og det er bra. Politikerne – det vil si de tillitsvalgte – er aktive gjennom de mange foreningene og organisasjonsleddene. Tank bare på at det er over 5000 ulike verv i Legeforeningen! Sentralstyret er et arbeidsfellesskap og en viktig premissleverandør for meg. Sekretariatet leverer saksgrunnlaget slik at vi kan ta gode beslutninger. Så skal jeg og sentralstyret rapportere til landsstyret, og derfor trenger vi gode landsstyremøter med kloke veivalg og fornuftige retninger. Det er mange aktører som virker sammen for å få frem gode saker og skape gode resultater, sier Marit.

Til slutt understreker hun sitt fagideologiske credo, det hun kaller en ‘overbygning’ som preger og gjennomsyrer alt hun gjør: – Det er at jeg er takknemlig for å bo i et land som har en sterk offentlig helsetjeneste. Blir man alvorlig syk, så får man den beste behandlingen. Det er ingen selvfølge at det er slik, og det finnes kommersielle krefter som utfordrer dette – og det gjør meg bekymret. For hvis folk mister troen på helsevesenet, så rakner det. Det offentlige Norge må fortsette med å levere gode tjenester, men da må vi også være villige til å betale for dem! avslutter Legeforeningens president.

Referanser

  1. Hafstad A. Allmennlegene: støtter Hermansen. Dagens Medisin 12.9.2018.

  2. https://legeforeningen.no/yf/Leger-i-samfunnsmedisinsk-arbeid/Nyheter/LSA-stotter-Marit-Hermansen-videre/ (18.12.2018)

  3. Hafstad A. Overlegeforeningen har full tillit til Hermansen. Dagens Medisin 12.9.2018.