Livets slutt i sykehjem – pasientens ønsker og legens rolle

Avhandlingens tittel: «Livets slutt i sykehjem – pasientens ønsker og legens rolle»

Bakgrunn

Bortimot halvparten av alle dødsfall i Norge skjer i sykehjem. Sykehjemslegen skal sammen med pleiepersonalet bidra til at pasientens verdighet ivaretas når døden er i sikte. Jeg har undersøkt vilkår for legens arbeid med dette. Avhandlingen er basert på tre delstudier som belyser følgende problemstillinger: Hva sier forskningslitteraturen om pasienters og pårørendes forventninger og erfaringer om sykehjemslegers bidrag til god kvalitet på omsorgen ved livets slutt? Hvilke læringserfaringer får nyutdannede leger fra arbeidet med livets slutt i sykehjem? Hvordan vurderer sykehjemsleger i Norge og Nederland barrierer og strategier for legearbeid ved livets slutt?

Metode

Første delstudie var en kvalitativ metasyntese. Vi brukte Noblit og Hares syvtrinns prosedyre for metaetnografi i analysen av de 14 inkluderte studiene. Vi så spesielt etter pasienters og pårørendes forventninger til og erfaringer med sykehjemslegens arbeid med livets slutt. I andre delstudie brukte vi materiale fra tre fokusgruppeintervjuer med 16 turnusleger for å undersøke deres læringserfaringer med livets slutt i sykehjem. Analysen ble foretatt med systematisk tekstkondensering, med teoretisk støtte av Lave og Wengers teori om situert læring og legitim perifer deltakelse. Den tredje delstudien var en spørreskjemastudie der 435 norske og 244 nederlandske sykehjemsleger deltok. Svarene ble analysert med SPSS. Sammenligning mellom Norge og Nederland ble gjort med khi-kvadrat-test og t-test.

Resultater

Metasyntesen viste at pasienter og pårørende forventer sykehjemspersonell som gjenkjenner sykdomsforløp og er i forkant av behov for symptomkontroll og informasjon. Et gjennomgående funn var pårørendes bekymring for mangelfull pleierbemanning, kompetanse og legetilgjengelighet. Pasientens samtykkekompetanse ble ofte undervurdert. I fokusgruppestudien fant vi at turnuslegene lærte nye sider ved legerollen i tverrfaglig fellesskap i møte med døden. Spørreskjemastudien viste større likheter enn forskjeller mellom norske og nederlandske sykehjemsleger. Viktige barrierer var lav pleierbemanning, mangelfull kompetanse og legens tidsnød. Foretrukne forbedringsstrategier var rutiner for involvering av familie, forhåndssamtaler, monitorering av symptomer, og målrettet utdanning.

Konklusjon

Avhandlingen viser hvordan legen kan motvirke verdighetskrenkelser ved at samtaler ved livets slutt er pasientfokusert framfor prosedyrestyrt. Tid, kompetanse og interesse er nøkkelelementer i forbedring av arbeidet med livets slutt i sykehjem. Legeutdanningen bør legge større vekt på refleksjon rundt døden, og sette leger i stand til å tåle eksistensielle og faglige dilemma i livets sluttfase. Sykehjem som læringsarena kan gi mer nyansert innsikt i legerollen og erfaring med tverrfaglig praksisfellesskap. I avhandlingen har jeg undersøkt sykehjemslegens rolle, men analysene av legers forhold til døden og arbeid med mennesker i livets siste fase har relevans for alle leger.