– Faren er at man ikke tar døden på alvor

Anette Fosse forsker på livets slutt på sykehjem. Hun har tre råd til leger som skal ta samtalen om døden.

– Alle har et forhold til døden, vi vet jo at vi skal dø. Når en person får en fast sykehjemsplass, vet vedkommende at dette er siste stopp. Familien vet også det. Men det er varierende hvor mye de har snakket om det seg imellom.

Anette Fosse er fastlege og sykehjemslege i Mo i Rana. Den kombinerte stillingen som var den eneste ledige jobben da hun flyttet med ektemannen til byen i 1991, skulle vise seg å passe Fosse godt. Sykehjemsmedisinen har gitt variasjon i jobb-hverdagen, samtidig som hun fikk jobbe tett med dem som ofte faller mellom to stoler: skrøpelige gamle med sammensatte lidelser. Eller «helsevesenets pariakaste», som hun også sier. Da hun bestemte seg for å fordype seg i forskning, fant hun like godt en måte å kombinere en utsatt pasientgruppe med et enda mindre prioritert tema innen medisinen: Døden.

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Flere dør på sykehjem

– Mange av de eldre jeg har snakket med sier at de ikke tenker så mye på døden og at de ikke er redde. Døden kommer når den kommer, sier Anette Fosse.

Som sykehjemslege har hun hatt mange samtaler om livets slutt. Hun opplever at hverdagsplagene er viktigere enn tanken på døden for de eldre. Det er likevel viktig å ta opp temaet, mener hun. De siste årene har det skjedd en forskyvning fra at en stor del av befolkningen dør på sykehus, til at halvparten av oss nå dør på sykehjem.

– Døden er på en måte flyttet ut av sykehusene, sier hun. Men at døden er blitt en vanlig gjest på sykehjemmene, er likevel ikke en grunn til at det skal tas lett på av dem som jobber på sykehjemmene presiserer hun: – Døden er en del av hverdagen på sykehjem. Faren er at døden blir så rutinepreget at vi ikke tar på alvor familiene og den det gjelder. Dette er en engangshendelse i livet. Det må sykepleiere og leger være oppmerksomme på.

– Vi må kanskje bli flinkere til å bruke «gyldne øyeblikk», at det ikke nødvendigvis planlegges at på torsdag klokka fire skal vi snakke om døden, sier Anette Fosse.

– Må bruke gylne øyeblikk

Anette Fosse disputerte ved Universitetet i Bergen i mai i fjor. Doktorgradsprosjektet hennes består av tre artikler (1, 2):

  • Gjennomgang og analyse av studier på pasienter og pårørendes erfaringer ved livets slutt i sykehjem

  • Fokusgruppeintervjuer av turnusleger i Nordland

  • Spørreundersøkelse blant leger i Norge og Nederland

– Et gjennomgående trekk er at det er et ønske om at legen skal være tilgjengelig, at det er for dårlig pleiebemanning og kunnskap, og for liten tid til å gjøre dette arbeidet, sier Fosse. Hun mener døden bør tas opp aktivt som et tema, men det betyr ikke nødvendigvis at leger bør utstyres med avkrysningsskjemaer.

– Vi må gjerne bruke huskelister og stikkord, men en mal passer ikke til alle pasienter. Vi må være nysgjerrig på pasienten og ikke på å få fylt ut skjemaet vårt, sier hun.

– Det vi kanskje må bli flinkere til å bruke er «gyldne øyeblikk», at det ikke nødvendigvis planlegges at på torsdag klokka fire skal vi snakke om døden. Temaet kan komme opp, og så må vi benytte sjansen.

– Er det noe spesielt som gjør at legen bør ta denne samtalen? Sykepleierne jobber jo ofte tettere på de eldre?

– Jeg tenker at sykepleierne og hjelpepleierne også må kunne prate om dette. Om man har en formalisert setting der man snakker om det, bør både legen og den pleieren som kjenner pasienten best være til stede. Det kan komme opp spørsmål som bare de kan svare på, sier Fosse, men hun legger til: – Noen ganger blir det spurt om ikke spesialsykepleiere kan ha samtalene. Men både pasienter og pårørende vil ofte ha medisinske spørsmål. Da må legen også være med. Det er ikke enten-eller, men både-og.

Også demente bør tas med på råd

Når det gjelder hvem som er i stand til å snakke om egen framtid, er det kanskje flere enn man skulle tro, ifølge Fosse.

– De aller fleste som bor på sykehjem har en demenssykdom. Derfor tenker man at de ikke kan være med på slike samtaler og forberedelser, og de blir ikke tatt med. Men det viser seg at selv om den eldre har en ganske avansert sykdom, kan man få en fornemmelse av hva de ønsker seg om man snakker med vedkommende på riktig måte.

Men for dem som er demente, er det også viktig å ha velinformerte pårørende: – At mange har en demenssykdom og har vanskelig for å uttrykke seg, gjør at pårørende blir de som skal ta avgjørelser på vegne av pasienten. Det er veldig vanskelig for dem om de ikke har fått informasjon.

Hun mener det er viktig å fortelle de pårørende om hva som kan komme til å skje: – Ofte kan vi gi ulike scenarioer: «det kan skje sånn eller sånn», «det kan ta så lang tid eller så lang tid».

Bør vite hva sykdommen innebærer

Det kan også være viktig å vite hva den konkrete sykdommen innebærer, mener Fosse. Hun trekker fram at demenssykdom ofte gjør at pasienten slutter å ta til seg næring, og at mange pårørende bekymrer seg for om pasienter sulter eller tørster.

– De pårørende trenger å vite at det at kroppen ‘stenger ned’ er en naturlig del av sykdommen. Det er viktig at de pårørende vet at pasientene får mat og drikke om de vil ha. Alle som jobber tett på – sykepleiere, leger og pleiepersonell – må kunne snakke om dette på en trygg måte.

Fosse mener også det er viktig at de pårørende vet at heller ikke legen alltid vet hva som vil skje:

– Vi må forberede dem på at man ikke kan planlegge døden, slik som at man heller ikke kan planlegge en fødsel.

Dette bør sykehjemslegene gjøre

Det viktigste sykehjemsleger kan gjøre, mener Fosse, kan kort oppsummeres slik:

  • bruke tid

  • være tydelig

  • lytte

Anette Fosse mener at legene må «tåle at pasientene trenger tid». Det kan for eksempel komme av at pasienten hører dårlig. Videre er det et mål å være tydelig i møte med pasienten: – Legen må være bevisst på hvilket tilbud pasienten skal få og forklare hvorfor.

Det aller viktigste er å være der for pasientene. Derfor må legen være lydhør, mener Fosse: – Et dødsleie er ikke alltid like vakkert. Både den pårørende, pasienten selv og vi leger må tåle at det er ubehagelig. Men vi må gjøre dem trygge på at vi skal gjøre vårt beste.

Referanser

  1. Fosse A. «Livets slutt i sykehjem – pasientens ønsker og legens rolle». Bergen: Universitetet i Bergen; 2018.

  2. Fosse A. Sykehjemspasienten, legen og døden. Utposten 2018; nr. 5: 30–2.