Den søndagen jeg lærte om legionella

Hovedfoto: Tomas Griger /Scandinavian Stockphoto

Lokalsykehuset ringte meg søndag kveld for å varsle om positiv legionellatest på en pasient fra et av våre sykehjem. Jeg sto som et spørsmålstegn med telefonen i hånda. «Hvor starter jeg dette arbeidet?»

Sortland er en middels stor kommune i Nord-Norge, kjent for sin storslåtte natur og blå gater ved havet. Vårt største sykehjem, Lamarktunet, har 60 plasser. Bygget er bare 17 år gammelt, har god standard og er godt vedlikeholdt. Lokalsykehuset vårt, Stokmarknes sykehus, ligger i nabokommunen Hadsel.

Det var søndag kveld den 30. september da telefonen kom fra vakthavende LIS-lege ved sykehuset. Legionella. Det gikk varmt i mine små grå. Dette hadde jeg ikke kunnskap om, men jeg husket jo selvfølgelig alvorligheten i avisoppslagene noen år tilbake. Vakttelefonen ved Folkehelseinstituttet ble en av mine mange hjelpere. Resten av kvelden gikk med på telefoner til dem, informasjonssøk på nettet, samtaler med kommunalsjef, enhetsleder og avdelingsleder på sykehjemmet. Kontakt med driftspersonell for å få informasjon om vannanlegget og for å organisere prøvetaking. Det var betryggende å se at alt dette lot seg organisere og planlegge en søndag kveld midt i jaktsesongen.

Pasienten hadde bodd på sykehjemmet vårt i bare tre uker da hun ble syk. Jeg fikk opplyst at sykehjemmet hadde vannbåren varme og ikke varmtvannstanker, noe jeg antok var trygt, men at dusjen på pasientrommet hadde stått ubrukt mer enn to måneder. Vi tok derfor vannprøver fra denaktuelle dusjen, byttet dusjhode og tok stikkprøver fra de øvrige avdelingene. Noen dager senere, bare i forbifarta, hørte jeg snakk om at «varmen på vanntankene er skrudd opp». Vanntanker jeg ikke visste vi hadde. Fra å tro at det dreide seg om en enkel dusj på søndag, forsto jeg tirsdag at det var sannsynlig at vi hadde oppvekst av legionella i hele systemet.

Driftspersonellet og de ansatteinnenfor helse jobbet side om side i det som kjentes som kappløp med tida for å forhindre flere syke.

Behandlingen er sjokkoppvarming og gjennomspyling av alle tappepunkt. Dusjhodet og dusjslanger skal også behandles med klor. Varmtvannsanlegget vårt var ikke dimensjonert for å klare en slik gjennomspyling, og løsningen ble derfor å leie inn ekstra utstyr for oppvarming av vannet. Dette utstyret fantes ikke lokalt, så vi måtte til Narvik for å finne dette. Selve prosedyren med gjennomspyling tok 24 timer, og det var ikke annet enn imponerende å se hvordan folk sto på.

Kontrollprøver tatt etter gjennomspyling viser enda en viss aktivitet av legionella i systemet vårt og vi har samarbeidet med Folkehelseinstituttet om veien videre. Vi må gjenta den omfattende gjennomspylingen og ta nye prøver. Deretter skal det tas månedlige prøver det første året for å dokumentere at driftsrutinene vi har lagt opp er i stand til å kontrollere legionellaveksten i systemet.

Dersom det etter utbedringer av varmtvannsanlegget vårt og etter ett år med analyser (dyrking av Legionella) viser at Legionella ikke er til stede, varmtvannstemperaturen er minimum 60 grader etter et minutt tapping på alle tappepunkter og alle tappepunkter/kraner/dusjer jevnlig brukes, kan vi vurdere å redusere prøvetakingen til kvartalsvis.

Hovedårsaken til våre problemer på Lamarktunet viste seg å være for lav temperatur på varmtvannet over en lengre periode. Vannbåren varme med oppvarming via varmeveksling fra vårt interkommunale kraftselskap gir en for lav temperatur, spesielt i sommermånedene. I tillegg var det ingen sirkulasjonspumper på vannanlegget, og sammen skapte dette god grobunn for legionella. Det ble også funnet feil på temperaturmålerne på tankene våre.

Konsekvensen av oppblomstring av legionella i vanninstallasjoner er alvorlig, og vi i Sortland har hatt en bratt læringskurve. Vi var heldige med at pasienten ble riktig diagnostisert, slik at vi raskt fikk satt i verk tiltak. Nå er alle aktuelle kommunale bygg gjennomgått, ROS-analyser utført og drifts- og vedlikeholdsrutiner er utarbeidet. Vi har gjort dette med god hjelp fra Folkhelseinstituttet og i tråd med deres rapport Vannrapport 123 fra 2015. Legionella er vanskelig å bli kvitt, og ofte må man gjenta behandlingen. Kontrollprøvene våre viser at vi må gjenta oppvarmingen og gjennomspylingen.

Pasienten vår døde av legionellasykdommen og i Sortland skulle vi hatt bedre rutiner for forebygging av smitte.

Fakta om legionellose

Legionellose er en bakteriell sykdom som forårsakes av legionellabakterien. Legionellabakterier er vanlig forekommende i naturen og finnes i overflatevann og i jordsmonn. Bakterien overføres ved å puste inn aerosoler fra varmt- eller kaldtvannsystemer. Bakterien vokser best ved temperaturer mellom 20 og 50°C. Innretninger som gir betingelser for oppvekst av Legionella og som sprer aerosol til omgivelsene, innebærer risiko for legionellasmitte. De viktigste smittekildene er kjøletårn, dusjanlegg og boble-bad, men også andre kilder som avgir aerosoler (for eksempel luftskrubbere, sprinkleranlegg, innendørs fontener, høytrykksspylere og befuktningsanlegg) kan spre bakterier. Smitter ikke fra person til person. Vanligvis er høy smittedose nødvendig for å gi sykdom, men ved nedsatt immunforsvar kan smittedosen være lav. De fleste som blir utsatt for legionellabakterien vil ikke utvikle sykdom. Barn og unge uten underliggende sykdom blir svært sjelden syke. Kjente risikofaktorer for utvikling av sykdom er høy alder, røyking, alkoholisme, kronisk lungesykdom, alvorlig underliggende sykdom og immunsvikt. Pontiacfeber, som også skyldes Legionella, gir et mildt sykdomsbilde uten pneumoni og trenger vanligvis ikke behandling.

Inkubasjonstid: To til ti dager, vanligvis fem til seks dager.

Symptomer og forløp : Mange som blir smittet med legionellabakterien utvikler milde eller ingen symptomer. Legionærsykdom: Initialt hodepine, muskelsmerter og slapphet. I løpet av få dager høy feber, tørrhoste og andre pneumonisymptomer. Magesmerter og diaré kan forekomme. Laboratorieprøver kan vise nedsatt nyrefunksjon. Sykdommen kan ha et alvorlig forløp med en til dels betydelig letalitet hos eldre og immunsvekkede (opptil 30 prosent).

Pontiacfeber: Influensaliknende symptomer med feber, hodepine, muskelsmerter og tretthet. Symptomene varer vanligvis to til fem dager.

Diagnostikk: Antigenpåvisning i urinprøve som er spesifikk for Legionella pneumophila serotype 1. Agenspåvisning ved dyrkning fra ekspektorat, transtrachealaspirat eller bronkoalveolarskylling bør alltid utføres ved mistenkt utbrudd for å kunne sammenlikne isolater fra pasienter og miljøprøver. Ved pontiacfeber er det ikke mulig å isolere bakterier fra blod- eller vevsprøver og det finnes heller ikke antigen i urin. Pontiacfeber-diagnosen stilles ved hjelp av serologisk testing.

Kilde: fhn.no