Sunt medisinsk bondevett

Illustrasjonsfoto: Kai Krog Halse

Bonden og fastlegen har mye til felles. Begge tilhører eldgamle profesjoner med stor grad av autonomi. Begge treffer beslutninger hele dagen og må stå til ansvar for sine avgjørelser. Begge har trygghet som varemerke – den ene i form av ren mat, den andre i form av persontilpasset behandling. Mester-svenn-læring med overføring av sunt vett er grunnleggende for begge profesjoner. Praktisk fornuft oppfattes å være karakteristisk for bonden, men fastlegene besitter også en god porsjon av det samme helsebringende bondevettet.

Helse er ikke det samme som fravær av sykdom. Mange pasienter vurderer helsen sin som god på tross av sykdom eller skade, mens friske folk kan oppleve livets utfordringer som så store at helsen påvirkes. Fastlegens sunne medisinske bondevett er med på å trekke opp grensen mellom normalitet og sykdom, og bidrar til å definere forholdet mellom retningslinjene og livet.

Retningslinjeklokskap

Det er trist når den gamle damen med diabetes har så stor respekt for det vi måler at hun sløyfer sjokoladebiten til ettermiddagskaffen, selv om smaken tilfører livet hennes mer enn noen medisin kan gjøre. Det er utfordrende å møte den symptomfrie unge kvinnen som ikke er gammel nok for celleprøven hun etterspør. Det er frustrerende å måtte legge bakre tamponade enda en gang på han som ble syk midt i livet, men som ikke tåler dobbel platehemming. Seponering før tida bryter med kardiologens rutiner, og ØNH-legen vil ikke blande seg inn i en diskusjon om legemiddelbruk. Når retningslinjene er løsrevet fra resten av livet er fastlegens klokskap en nødvendig motvekt.

Fastlegen erkjenner at for den ensomme enkemannen kan selskapet i sigaretten veie tyngre enn frykten for både kols og kreft. Vi vet at et hjertevennlig behandlingsmål ikke alltid er hjernevennlig, og at det hjelper lite å ha blodtrykk som en ungdom hvis man blir svimmel hver gang man reiser seg. Vi maser derfor ikke mer om røykinga før livet gir rom for det, og lar blodtrykket være litt høyere enn retningslinjene sier. Vi gjeninnsetter sjokoladen, tar celleprøven fordi hun debuterte veldig ung, og plukker vekk den ene platehemmeren hvis vi i samråd med pasienten kommer til at fordelene ved dette veier opp ulempene.

Prioriteringsvett

Å kjenne pasientene sine er en forutsetning for å prioritere riktig. Den forsiktige pasienten behøver tid. Den kreative utfordrer vår nysgjerrighet. Den desperate som ingen andre kan hjelpe trenger vår åpenhet. Praktikeren søker konkrete råd uten snikksnakk. Den engstelige har behov for trygghet for å kunne utfordres på sine holdninger til livet. Den krevende må dempes med kløkt. Den som har tendens til å bagatellisere må spørres flere ganger. Fastlegen er tilpasningsdyktig og mestrer å være en litt annerledes versjon av seg selv i møte med alle sine ulike pasienter.

Ingen annen legejobb gir bedre innblikk i hva som rører seg blant folk. Vi vet hva slags sykdommer mange bekymrer seg for, hvilke sykdommer som er mest trendy, hva folk helst ikke vil ha, og hvilke sykdommer enkelte blåser i – selv om vi kanskje synes de burde bry seg mer. Ingen andre leger har så stor frihet til å prioritere mellom sine arbeidsoppgaver som oss. Når noen behøver oss litt mer, tar vi oss tid til dem og lar resten vente litt lenger – uansett hva fastlegeforskriften måtte si. Slik fungerer sunt prioriteringsvett.

Bunnsolid tillit

Flere av oss har opplevd hvordan krisestemningen kan lette når vi kommer. Vår signalgule jakke og vårt kjente ansikt betyr mye for dem som får livet snudd på hodet. Befolkningen stoler på oss. Som ung fastlege kan man takke sine eldre kolleger for det – og gjøre sitt for å bringe tilliten videre. Tillit bygges over tid og krever åpenhet og refleksjon. Derfor er det så viktig at vi har tid nok til å lytte til pasientene våre, og krefter til å dvele ved det som er vanskelig.

Mange situasjoner vi opplever som vanskelige oppstår med utgangspunkt i tillit. Folk tror vi kan gi gamlemor et geografisk begrenset førerkort eller ordne et rom til henne på sykehjemmet. Når ettåringen får heftige raserianfall og tenåringen ikke vil snakke med foreldrene – hvem er vel mer naturlig å henvende seg til enn den allvitende fastlegen? Det er nemlig den samme tilliten som bringer den nybakte moren til kontoret vårt når selvfølelsen har fått seg en knekk. Det er tilliten som setter oss i posisjon til å hjelpe folk med å skille viktig fra mindre viktig. Det er bunnsolid tillit som gjør at folk legger sine små og store bekymringer i våre hender.

Legekunst

Pasientene vet at det er stor takhøyde hos oss. Det er rom for følelser, spørsmål og uenighet. I en tid hvor helt vanlige livsutfordringer blir sykeliggjort og normalitetsbegrepet stadig innsnevres, er det medisinske bondevettet viktigere enn noen gang. Det skaper helse når pasientene får nok tid med legen sin til å fortelle hva som er viktig for dem og hvilken risiko de kan leve med. Slike samtaler krever tillit.

Fastlegens evne til å bruke retningslinjer klokt er tillitvekkende legekunst.