En fantastisk jobb

Illustrasjonsfoto: Knut Selmer

Jeg har verdens beste jobb. Hver dag snakker jeg med mennesker om noe av det som betyr mest for dem. Om livet. Utfordringene. Vanskene. Bekymringene. Plagene. Sykdommene. Om hva den enkelte kan gjøre for å få det bedre. Hver dag har jeg en følelse av faktisk å hjelpe noen. Ikke alle. Men noen.

Hver dag smil, latter, tårer, alvor og skjemt. Hver dag en ny historie og en ny erkjennelse. Det gir en følelse av ydmykhet. En beundring av hvilke belastninger noen lever med og likevel står oppreist. En fascinasjon over livets uendelige variasjon og over alle typer liv som leves. Over all flora og fauna i Vårherres hage.

Hver dag er en safari: hva lurer bak neste sving? Hvordan gikk det med Karis magesmerter? Med Olas forsøk på å stumpe røyken? Med Grethes viktige prat med mannen? Med Joachims møte med NAV? Får vi noe ut av forsøket med tolk når kvinnen fra Bosnia etter mange år kanskje tør snakke om hva som faktisk skjedde under krigen og som var så vondt at det har preget hennes liv hver dag etterpå? Livets uendelighet av skjebner er og blir fascinerende.

Livet går i kroppen på så mange måter, og får så ulike konsekvenser. Jeg kan observere de store og økende sosiale forskjellene i samfunnet, og hvilke følger det får for liv og helse til den enkelte. Og om livets tilfeldigheter. Det setter meg i stand til å prioritere tid til dem jeg mener trenger det mest. Og det gir meg trang og motivasjon til å beskrive dette for storsamfunnet.

En leges oppgave er å diagnostisere og behandle sykdom. Det er viktig å være sensitiv for symptomer og tegn på alvorlig sykdom, å utrede på mistanke og være var for pasientenes bekymringer og årsakene til at de kommer.

I dagens tabloide medieverden skal det godt gjøres ikke å bli bekymret for nær sagt det meste. Forsidene og nettsidene er invaderende. Alt kan være farlig. Det gjør noe med folk. Mange blir gående i en slags konstant beredskapsmodus. Andre lukker øynene i kuleregnet og risikerer kanskje ikke å bry seg om det som virkelig kan være viktige signaler.

I starten av min karriere var jeg mest bekymret for ikke å finne det som var viktig å finne. Nå kan jeg være bekymret for ikke å makte å prioritere dem som trenger det mest. Det er så mange krefter som gjør at vi må bruke mye tid på bekymrede friske.

Jeg opplever en kollektiv helseangst for all verdens små detaljer på kroppen; prikker, flekker og laboratoriekosmetikk med desimaler på blodprøvesvar for å nevne noe, alt båret fram av media og sosiale medier i en farlig symbiose med helsemyndigheter, gren-, kvist- og bladspesialister, samt industrien. Alt selvfølgelig i det såkalte godes tjeneste.

Mange vil tjene penger på at kroppen og livet egentlig aldri blir bra nok. Den kommersielle delen av helsetjenesten tilbyr meningsløs «skulpturering» av unge, friske og flotte kropper, og de spekulerer i at falsk trygghet er lett å selge. Apotekene er styrt av internasjonale finanskjeder med mersalg som et sentralt mål, men politikerne lar seg lure til å tro at ulike helsesjekker og såkalte forebyggende tiltak fremmer folkehelsa.

De siste versjonene av psykiatriske kodeverk gir nye falske epidemier av psykiatriske lidelser og «sykdommer», med bl.a. den følge at normaliteten og diversiteten lider. Det finnes ikke personligheter lenger, bare personlighetsforstyrrelser. Vi må akseptere at det går opp og ned her i livet, og lære oss å leve med det.

Helsemyndighetene fortsetter å produsere retningslinjer som hele tida sier «tidligere» og «mer». De siste eksemplene er retningslinjer for svangerskapsomsorg og svangerskapsdiabetes. Helsedirektoratet synes ikke å ha forstått alvoret og konsekvensene av «too much medicine».

De siste to årene har fastlegeordningen som sådan knaket i sammenføyningene, det har vært sviktende rekruttering blant unge, og økende frafall av erfarne leger. I skrivende stund har Legeforeningen og staten kommet fram til enighet om en nødvendig styrking av ordningen. Jeg ser med stor spenning fram til neste års forhandlinger. Da må det komme tall og penger på bordet.

I en tid med overarbeidede fastleger, knapphet på tid og et hav av retningslinjer som knapt setter noen grenser for vårt ansvar, er jeg bekymret for at kollegene ikke tar seg nødvendig tid til å høre på pasientenes historier, til å lytte, se og forsøke å forstå. Det er lett å bli opptatt av målbare faktorer som blodtrykk, blodprøvesvar og røntgensvar. Det er lett å glemme at pasienter er personer med et levd liv, med historie og kontekst og med behov for å forstå og oppleve mening.

Fastlegen har en helt unik mulighet til å bli kjent med sine pasienter, og hjelpe dem som trenger det mest til å forstå sin egen helse og situasjon, samt til å forsone seg med det som er skjedd for å få et bedre liv framover.

De fastleger som ikke ser dette, ikke måtte interessere seg for eller bry seg om dette, eller som ikke ser seg i stand til dette, mister mye. Og mange av deres pasienter som har det vanskeligst, går glipp av en hjelp som kunne vært til stor nytte.

Men det krever at vi som fastleger aktivt prioriterer. Vi må vise interesse og sette av tid til å lytte. Og det forutsetter at vi fortsatt holder vår faglige fane høyt og ikke reduserer faget og «god praksis» til å være synonymt med å følge retningslinjer for enkeltsykdommer.