Hva er den gode legegjerningen?

I skrivende stund er det langt fra rosenrødt i den allmennmedisinske leiren. Lange arbeidsdager, ukontrollerte oppgaveoverføringer og rekrutteringsvansker er bare noen stikkord som beskriver tiden vi er inne i. Retorikken har noe dramatisk over seg, vi snakker om opprør og brudd og krise. Og hvis dagliglivets kamp ikke skulle være nok, så kan du alltids spe på med litt dyster lesning om fagets fremtid. Skal vi for eksempel ta Teknologirådet, Aftenposten-journalist Joacim Lund eller historikeren Yuval Harari (forfatteren av bøkene Sapiens og Homo deus) på ordet, så er det bare et tidsspørsmål før allmennlegen er død og begravet – og erstattet med en app eller algoritme. For å si det rett ut: Tanken om å bli forbigått av noen 0-er og 1-ere gir meg ikke akkurat et boost til den faglige selvtilliten.

Allmennmedisinen er under press, men slike kriser vi står i nå, gir oss samtidig en gyllen anledning til å grunne over fagets karakter og verdier. Og ikke rent sjelden er det i denne søken vi ikke bare finner ut hvorfor vi liker noe, men og kanskje enda viktigere: Vi finner en grunn til å fortsette å kjempe for det vi mener er bra. Kanskje finner vi også svaret på hva det vil si å ha kjærlighet til et fag. Jeg vet nemlig ikke det, det er et omfattende og uhåndgripelig spørsmål. Og åpenbart et dypt personlig et. Jeg tror den beste måten å beskrive følelsene mine til allmennmedisin på er gjennom en blanding av faglig egeninteresse, som for meg er knyttet til allmennmedisinens spesielle plass i helsevesenet, og moralsk overbevisning, nemlig det at allmennmedisinens mål er rettferdig fordeling av helsetjenester – i en stadig mer skjevfordelt og urettferdig verden.

Særstillingen i helsevesenet

Jeg trives veldig godt i den allmennmedisinske særstillingen i helsevesenet, det vil si i skjæringspunktet mellom det friske og det syke mennesket. Det er dels av faglige, dels av etisk-normative grunner. Faglig sett er allmennmedisinen intellektuelt stimulerende. Oppgaven med å fortolke menneskets symptomer og sykdommer inn i en kontekst som gir mening for den enkelte, er mildt sagt formidabel. Yuval Harari tar grunnleggende feil i antagelsen sin om at algoritmer kan gjøre jobben vår, fordi det underliggende premisset hans ser ut til å være at mennesket lar seg beskrive og forklare numerisk, og fordi han later til å tro at sykdom er en tinglig, statisk størrelse det er mulig å avgrense. Alle som har jobbet som vi gjør, vet at dette ikke stemmer, menneskene er tvert imot grunnleggende ikke-kontrollerbare og ikke-tellbare, og sykdom arter seg ulikt fra pasient til pasient. Men like viktig – og kanskje viktigere nå enn noen gang før, nå som stadig flere områder av menneskelivet underlegges medisinsk kontroll – er det etisk-normative spørsmålet: Hvem bør plasseres blant de friske og de syke? Hva bør medisinen og legene befatte seg med? Og ikke minst: hva bør de ikke befatte seg med. Hvor går grensene for vårt virke? Og hva er den gode legegjerningen? Hvem hjelper vi og hvem skader vi? Dette moralfilosofiske oppdraget har norske allmennleger historisk sett tatt på veldig alvor og faget har vært en stolt forsvarer av nettopp det friske. Jeg tror en nødvendig forutsetning for å kunne si noe om dette utrolig viktige spørsmålet er vårt særegne utgangspunkt i helsevesenet, med en fot blant de friske og en blant de syke. Det bør i seg selv være et argument i forsvar av allmennlegen og en viktig grunn for oss til å forsvare vår posisjon.

Rettferdighet

Tanken om å være forankret i prinsippet om rettferdig fordeling av helsetjenester har vært viktig for det allmennmedisinske faget. Jeg kan ikke se noen bedre, praktisk gjennomføring av filosofien om «helse som rettighet» enn nettopp i allmennlegen, generalist-spesialisten som kan håndtere alt fra sår og skader til menneskelig eksistensielt kaos på en effektiv og lønnsom måte.

Allmennmedisinen har historisk strevd med å være motstykket til «helse som vare». Vi kommer altså ikke unna at allmennmedisinen er ideologisk begrunnet og at den bør fortsette å være det. Hovedgrunnen er at premisset om en åpen, uselektert og tidsubestemt rett til helsehjelp setter allmennmedisinen i førersetet av mulige klinisk utjevnende tiltak mot en stadig økende urettferdig skjevfordeling av helse og sykdom. At allmennmedisinen, som snart eneste medisinske disiplin (i det minste i Norge) ikke orienterer seg mot kvalitetsindikatorer eller problematiske operasjonelle mål som nytte og kostnadseffektivitet, frigjør den til å drive arbeid slik den bør – nemlig overfor «de som trenger den mest». For helsegapene øker i verden – vi kjenner så altfor godt til de store forskjeller mellom fattige og rikes leveutsikter. Og vi skjønner at med den digitale utviklingen så er det all grunn til å tro at dette gapet skal økes ytterligere. Å forankre en legetjeneste av god kvalitet midt i dette gapet er det normativt riktige å gjøre.

Allmennmedisinens særstilling i helsevesenet og dets rettferdige natur er det som dypest sett drar meg mot allmennmedisinen og som gir meg følelser for faget. Allmennmedisinen er under press og realitetene er kanskje ikke så rosenrøde akkurat nå. Men i disse tider må vi ikke glemme hva vi er og hva vi har, våre verdier og vår ideologi. Og at det er viktig å kjempe for å bevare disse.