Legeliv med skjemt og alvor

For meg kom utdanning i en eller anna helseprofesjon inn med morsmelka. Hele slekta på begge sider var involvert i helsearbeid på noe vis. Uten at noen syns det var noe veldig spesielt. Det var en jobb, og selv om den var krevende, var den ikke så mye mer spesiell enn andre krevende jobber. Når jeg etter påbegynt yrkeskarriere møtte de første utbrente leger og helsearbeidere, gjorde det stort inntrykk på meg. Jeg har alltid hatt interesse for psykososiale problemstillinger, og dette temaet har jeg jobbet mye med.

Hva er det som gjør at vi topper de fleste statistikker som går på at jobben blir for mye for oss? En av faktorene tror jeg, sørgelig nok, er for STOR kjærlighet til jobben. Kjærligheten blir et tveegget sverd. Mange årsaker kan ligge bak, men slik kjærlighet kan bli en trussel mot liv og helse, både for helsearbeider og pasienter. Like tragisk kan det bli når leger ikke har annen identitet enn legeidentiteten, og ikke vil anse karrieren for over. At leger skal kunne fortsette som leger til langt opp i alderdommen trenger ikke alltid å være lurt.

På den andre siden er kjærlighet til jobben i passe dosering og med riktig utgangspunkt en forutsetning, og et virkemiddel for et langt legeliv uten for store bivirkninger. Hva øker og nører opp under en fornuftig og bærekraftig kjærlighet til jobben?

For meg er humor og trivsel på jobben en forutsetning for jobbtilfredshet. Personkonflikter, slitne medarbeidere som ikke fungerer optimalt og kolleger som ikke går godt sammen er belastende. Men desto triveligere blir det når disse tingene fungerer. Legelivet er selvfølgelig spennende og kan gi store mestringsopplevelser både med skalpell og sutur, eller med samtaleopplegg som virkelig betyr endring for pasienten; opplevelser og erfaringer som også kan gi vekst og læring for behandleren. Mange humoristiske uttalelser faller både fra pasienter og innimellom fra legen også. Som når pasienten som fikk depot-nevroleptika intramuskulært i nates hver måned ved en anledning ser ned på meg med et smil om munnen og uttaler at: «Ja, ja, Opdahl. Den som vil ha en bit av skinka mi i kveld, må regne med bivirkninger!» Eller karen som måtte svi for Trump-aktige tendenser og som ved avslutningen av samtalerekka uttalte: «No har e lært, at det farligste som finns, det e skjemte sagblad og forsmådde kvinnfolk!» Begge deler, hadde han lært, har en tendens til å føre til trøbbel.

Kjærlighet til jobben kan ellers betraktes i lys av fornuftige råd for et langvarig og bærekraftig forhold. Det er lurt at partene har noe hver for seg, og noe sammen. Hvis partene er sammen HELE tida, blir det sjeldent utvikling, tilfredshet eller kreativitet som preger relasjonen. Så de forskjellige hattene er viktige å passe på. Reseptskriving på kassalapper i butikken og henvisninger skrevet på servietter fra uteserveringa er eksempler på at legehatten iblant er vel hardt tredd nedover hodet på en.

Alle legeutdanninger har et kapittel om portåpnerfunksjonen som fastlegerollen medfører, men ikke at porten skal være åpen hele tida? At fastleger også må lære seg å uttale de tre bokstavene NEI, virker det ikke som alle husker fra studiet. Det blir utrolig slitsomt å gjøre alt for å unngå å risikere å gjøre feil. Det er vel forskning som viser at fastlegens forbruk av helsetjenester ikke henger særlig sammen med alder, erfaring eller kunnskaper, men at evnen til å leve med risiko er den viktigste faktoren. Det at legerollen vår innebar risiko for å gjøre feil lærte vi kanskje ikke så mye om i studiet. Men å ha tenkt grundig gjennom dette kan for noen bli en avgjørende faktor for evnen til å overleve som lege/allmennpraktiker/fastlege. Noen av oss kan være enig med utsagnet om at et helsevesen som aldri gjør feil er et dårlig og ikke bærekraftig helsevesen.

For mange, og i hvert fall for meg personlig, er det vel klart at å ha andre aktiviteter og hatter enn det legerollen tilbyr, er viktige beskyttende faktorer for å overleve og å forebygge for stor slitenhet – og i verste fall utbrenthet. Endorfin-produserende stimuli som fysisk aktivitet og forskjellige former for jaktutøvelse er restitusjonsfaktorer som er viktig for meg. Jeg sikter til rypejakta. Når lavvoen er reist og hundene er tatt vare på. Maten er fortært og bålet brenner. En liten Jägermeister og ølboks er servert. Da husker jeg plutselig ikke navnet på en eneste pasient! Og dette uten at kjærligheten til jobben er borte, heller tvert om.

Ellers er det etter min mening en misforstått kjærlighet til jobben å jobbe ekstremt mye, som mange overytende leger har en tendens til. Det finnes ingen aktivitet eller jobb som det er verdt å ofre helsa for. Jeg bruker å si til slitne arbeidsfolk, at dersom du ikke tror du klarer å gjøre det du gjør nå, på den måten du gjør det, til du blir pensjonist, så må du enten gjøre det du gjør nå på en annen måte eller gjøre noe annet.

Jeg lurer ellers på det med å slutte til pensjonsalder, eller i tide for den del. Jeg tror flere leger enn andre profesjoner har problemer med dette, i alle fall på en bærekraftig måte. Mange takler dette med gradvis nedtrapping av yrkesaktivitet forbilledlig. Dette gjaldt for eksempel min distriktsdyrlegefar som pensjonerte seg ved 67 års alder. Men han gjorde sine kolleger en tjeneste ved å jobbe noen somre som ferievikar forskjellige steder i Norge. Da fikk han bruke erfaringen sin i nye omgivelser, og fikk lære nye plasser i Norge å kjenne.

Jeg har fått lov til å bruke en lokal hjemmesykepleier sin historie som avslutning på dette innlegget om kjærlighet til jobben: Elin Bretten har jobbet mye og bra i hjemmetjenestene i Oppdal kommune, uten å bli for sliten. Hun har vært aktiv på mange områder ellers også. Etter oppnådd aldersgrense har hun hatt glede av å være tilkallingssykepleier for hjemmetjenestene i Oppdal. I sommer var hun fortsatt til disposisjon, i sitt 74 år. En venninne måtte imidlertid på et tidspunkt stramme henne opp litt når det gjaldt aktiviteten hennes og uttalte, at på gravsteinen til Elin Bretten skulle det stå: «Her avspaserer Elin Bretten!»