Drømmejobben

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Det var ingen overraskelse for noen andre enn meg selv at jeg skulle bli lege – eller fastlege. Jeg er tredjegenerasjons lege, med økende antall leger for hver generasjon, deriblant mange allmennpraktikere. Jeg hadde karakterene som behøvdes, opplevde eufori av effektivitet og multitasking, foruten dette er jeg nokså traust..

Kanskje var det nettopp derfor jeg kjente behovet for å utdanne meg til noe helt annet. Gjøre noe litt sprøtt, for en gangs skyld. Jeg leste tykke bunker med studiekataloger, og vurderte så seriøst jeg kunne alt fra rørlegger og historielærer til byggingeniør. Det kunne vel fungere? Men så var det disse sidene om medisinstudiet i katalogene som hver gang lyste mot meg. Det å lære så mye som mulig om hvordan kroppen fungerer – og så bruke kunnskapen til å hjelpe mennesker. Eller egentlig til hva som helst. Det måtte være drømmejobben.

Da jeg endelig turte å fortelle om valget mitt, fikk jeg størst motstand fra uventet hold. Mine foreldre, som på den tiden begge jobbet døgnet rundt som fastleger og var fembarnsforeldre, presset meg til tårene rant – vil du virkelig dette? Du ser jo hvor mye vi jobber; vakter kveld, natt, helg, julaften. Findus til middag, tilbake på jobb om kvelden. Telefoner. Alltid en legeerklæring, alltid noe som haster, noen som trenger oss. Du kan bli hva som helst, vil du ikke heller finne på noe annet? Ha en «normal» arbeidstid?

Den siste tiden har arbeidspresset, byrdene og ansvaret vært et viktig tema både i media og oss fastleger imellom. Det er altfor mye å gjøre, tiden strekker ikke til. Å følge alle faglige retningslinjer og anbefalinger, være tilstrekkelig tilgjengelig og samtidig ha kort nok ventetid er en utopi. Forventningene til fastlegen går rett og slett ikke overens med antall timer i døgnet, antall fastleger og antall innbyggere i landet. Der det også finnes en familie, og i verste fall en hobby eller to, blir det enda mer kluss i likningen. Likevel har vi, her i Kirkenes, så langt vært heldige – det har vært høy stabilitet, alle hjemler er besatt og vikarbyrå er et fremmedord.

Jeg tror utfordringene delvis var de samme da foreldrene mine jobbet som allmennleger i Sør-Varanger på 80- og 90-tallet. Det var vel rundt halvparten så mange allmennleger i kommunen på den tiden. Det er en grunn til at antallet nå er doblet; det var for travelt. I generasjonen før mine foreldre jobbet farfar som eneste lege i Kautokeino, en kommune på størrelse med Rogaland fylke. Jeg tror han kunne kjenne på at han ikke rakk over alt. Men de brukte nok også mindre tid til dokumentasjon og papirarbeid, i alle fall etter gamle journaler å dømme.

Jeg har tre små barn og mann som er lege – det er klart at jeg også kjenner daglig på tidsklemma. Kan jeg forsvare å fortsette med denne jobben?

Likevel er det dette fantastisk spennende yrket, håndverket, som jeg får lov til å utøve og lære. Gleden jeg kjenner av at det jeg gjør faktisk innimellom virker. Tillitsforholdet som etter hvert skapes mellom meg og pasientene mine. Den barnslige gleden av at såret jeg sydde i forfjor er blitt så pent, tilfredsstillelsen av å drenere en abscess, legge en spiral – gjøre det selv i stedet for å henvise. Magien i en konsultasjon hvor tanker og handlinger ble utforsket, som måneder og år senere viste seg å gjøre en forskjell. En kroniker som endelig opplever seg sett. Utrykninger på legevakt hvor jeg hadde ansvaret, og tenk – vi løste det! Når det er skikkelig travelt, og jeg kommer i flytsonen, føler jeg at kan løse hva som helst, fordi det bare må løses. Forholdet til pasientene jeg har feildiagnostisert eller feilbehandlet, men fått skværet opp med. Tillitserklæringen når de deretter kun vil gå til meg. Og ikke minst, et legesenter fullt av støttende, kloke, lune kollegaer og medmennesker. Humor, faglig veiledning og gode råd, en klapp på skuldra eller en klem når det trengs.

Finnes det noen annen jobb hvor jeg kan være med på alt dette?

I oppveksten har jeg hatt gode rollemodeller som har vist at det går an å være både allmennleger og kjærlige, tilstedeværende og nære foreldre til en barneflokk. Tross alvorlige advarsler har jeg så langt ikke angret på valget mitt, også krysser jeg fingrene for politiske grep så fastlegeordningen kan være bærekraftig fremover. For helt objektivt – dette er drømmejobben!