Bekjennelse fra den offentlige lege

Illustrasjonsfoto: Colourbox. Collage: Morten Hernæs, 07 Media

Forespørselen om å skrive noen ord om kjærlighet til arbeidet både gledet og overrasket meg. For en som mest av alt styres av arbeidets plikter i sann protestantisk ånd, ble jeg forundret over denne henvendelsen. Oppdraget tyder på at jeg, i hvert fall glimtvis, kan gi et inntrykk av å trives med arbeidet.

De som forventer en oppskrift eller gode råd om veien til arbeidsglede vil bli skuffet, de som er forsynt med den slags kan beroliges. Vær også overbærende med at innlegget kan være selvmotsigende og inkonsekvent, slik også livet kan oppleves for noen hver.

Vi skal ikke bevege oss langt i tid eller rom for å se at arbeidet for mange i bunn og grunn dreier seg om å få endene til å møtes med den hensikt å brødfø seg og sine. Om arbeidet gir mening, glede og selvrealisering under slike forhold er en uaktuell problemstilling. Arbeidet er en tvingende nødvendighet, og det vesentligste spørsmål er om det er tilgang på arbeid.

Vi lever i en privilegert tid i et rikt samfunn når den enkelte av oss i tillegg til lønningsposen, forventer at arbeidet skal gi oss glede, mestring og mening samt bidra til å fullbyrde vårt potensial og våre evner. Arbeidet blir en del av enkeltindividets selvrealiseringsprosjekt og tilhørigheten til et arbeidsfellesskap med et felles mål kan bli underordnet.

Tor Jonsson sier i diktet Kjærlighet: «Nærast er du når du er borte. Noko blir borte når du er nær. Dette kallar eg kjærleik. Eg veit ikkje kva det er». For noen av oss er terskelen svært høy for å ta ord som kjærlighet i vår munn, og som Tor Jonsson er vi usikre på hva som ligger i ordet. Jeg tror jeg konkluderer med at jeg verken har eller ønsker å ha et kjærlighetsforhold til arbeidet. Arbeidsglede, derimot, kan jeg kjenne på iblant.

En forutsetning for å trives på sin arbeidsplass er å kjenne sin arbeidsidentitet og å være stolt av den. Som samfunnsmedisinere er vi fagpersoner og byråkrater, men først og fremst byråkrater. I vårt daglige strev er det rettsregler, vedtak, saksbehandlingsrutiner og samarbeid med andre byråkrater og politikere som fyller tiden. Et ekstra «kick» kan vi oppleve i en smittevernsak som krever særlig medisinskfaglig kunnskap, men det blir for sjeldent til at det er denne unike kunnskapen som skal gi mening og legitimitet til vårt arbeid.

Jeg er stolt av å være «den offentlige lege» i en stor norsk kommune. Jeg liker betegnelsen kommunelege som så tydelig får fram at vi er kommunens lege og er ikke like begeistret for den mer utydelige kommuneoverlegetittelen. For meg er byråkratiet et helt nødvendig verktøy for å sette vårt demokrati ut i livet, og det er tilfredsstillende å være en av de offentlige leger som bidrar til å gjennomføre og tolke både nasjonale og lokale politikeres vedtak. Denne grunnleggende bevissthet om samfunnsmedisinerens rolle er en nødvendig forutsetning for trivsel på arbeidet, men ikke tilstrekkelig.

Minst like viktig er et godt arbeidskollegium. I min kommune er jeg prisgitt å arbeide i et samfunnsmedisinsk miljø der vi er tre kommuneoverleger som samarbeider tett og konstruktivt og der vi kan spille på hverandres ressurser. I tillegg sitter jeg sammen med en høyt kvalifisert tverrfaglig stab som utgjør et viktig sosialt og faglig fellesskap og der humor og samfunnsengasjement er viktige ingredienser for å skape arbeidsglede.

Det viktigste for kommunelegen skiller seg lite fra det som er viktig for alle ansatte: Å bli sett. Det er ubeskrivelig tilfredsstillende når min samfunnsmedisinske kompetanse blir verdsatt, etterspurt og brukt. Det gjelder om det er henvendelser fra ledelsen, ansatte i kommunens helse- og ´sosialtjenester, barnehagesektoren eller teknisk etat. Og ikke minst er den direkte kontakten med befolkningen viktig og givende. Det kan være muligheten til å bistå fortvilede pårørende ved alvorlig psykisk lidelse, eller at møtet med publikum skjer gjennom foredrag på eldresentrene.

Jeg lovet innledningsvis at jeg ikke ville komme med velmente råd, men min forgjenger som bydelsoverlege i St. Hanshaugen-Ullevål bydel, Ellen Scheel, hadde en avskrift av første vers i Sinnsrobønnen liggende på skrivebordet, som jeg overtok. Denne bønnen ble skrevet av teologen Reinhold Niebuhr i 1951 . Jeg lot avskriften bli liggende på skrivebordet, og den har inspirert meg på gode dager og trøstet meg på ikke så gode dager:

Gud, gi meg sinnsro til å akseptere

de ting jeg ikke kan forandre

mot til å forandre de ting jeg kan

og forstand til å se forskjellen.