Fastlege i mitt hjerte

Det stormer rundt fastlegeordningen. Det ropes etter bedre arbeidsvilkår og flere fastleger. Fastleger slutter. Selv har jeg sluttet på ordentlig – én gang. Jeg forlot jobben som fastlege til fordel for en jobb som LIS på lokalsykehuset. Jeg var lei av å jobbe overtid hver dag, aldri være à jour med arbeidet, alltid ha dårlig samvittighet og alltid ha dårlig tid. Det slet meg ut fysisk og etter hvert også psykisk. Jeg gråt av fortvilelse over å måtte håndtere en stadig voksende arbeidsmengde – og hele tiden forsake familien.

På sykehuset møtte jeg gode kollegaer, dyktige medarbeidere og et mer regulert arbeidsliv. Det var armer og bein og travle dager, men da jeg gikk hjem klokken 16, skulle jeg ikke på jobb før neste morgen. Det ble plutselig rom for alt jeg ikke hadde rommet, og jeg følte meg som en mor med masse tid til mann og barn. Det ble middager på hverdager, og mor var plutselig med som både klassekontakt og lagleder.

Jeg møtte også pasientene «mine». De jeg hadde vært fastlege for, ble tidvis innlagt på avdelingen på grunn av nyoppstått sykdom eller forverring av en kronisk lidelse. Den gjensynsgleden som avspeilet seg i ansiktet til pasientene «mine», og de inntrengende spørsmålene om jeg kom tilbake som fastlegen deres, var like intense som min egen erkjennelse over å ha forlatt noe viktig. Det forundret meg at jeg fortsatt spilte en rolle i livene deres, og det forundret meg at jeg sørget over å ikke kunne følge dem opp etter sykehusoppholdet. «Fastlegen» i meg var med på visittene. Hver eneste pasient jeg skrev epikrise på, ønsket jeg at jeg selv skulle følge opp i hverdagen deres.

Det tok ikke lang tid før jeg skjønte at gleden med jobben ikke lå i mer fritid, regulert arbeidsdag, og ordnede syke- og pensjonsordninger. Nei, ikke for meg. Gleden ligger i mangfoldet, i de personlige relasjonene og i den livslange oppfølgingen. Det å få delta i andre menneskers liv på godt og vondt – år etter år – er det som gjør at jeg i dag er tilbake i allmennpraksis. Jeg fikk tilbake jobben som fastlege, og jeg gir den aldri fra meg igjen.

Jeg tar meg selv i å glede meg til hva neste pasient har på hjertet i dag, og hva jeg kan bidra med for å gjøre dagen, og kanskje uken, litt lettere å bære. Kan jeg behandle en akutt infeksjon, en hudlidelse som har gitt plager i flere uker, eller være mottaker for bekymringer og sorg, eller optimisme og glede? En gang iblant hender det jeg føler at jeg redder liv også. Men ikke alltid med hjertekompresjoner, assistert ventilasjon og antibiotika intravenøst. Man kan også redde liv med ord, med omsorg, og med tilstedeværelse. Jeg jobber igjen mye overtid, er fortsatt forsinket med det meste, og kan fortsatt føle meg utslitt. Men jeg vet at gresset ikke er grønnere noe annet sted i verden. Jeg skal fortsatt få lov til å ta vare på «mine» pasienter, og være en del av livet deres, år etter år, i mange år til.