Mandag morgen

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Min gode kollega Kari titter innom meg på kontoret når jeg setter meg ned med morgenkaffen. Vi drøser om livet generelt og enkeltpasienter spesielt. Utenfor kontordørene summer kjente stemmer med god morgenhilsener og diskusjoner rundt dagens oppgavefordeling, før dører åpnes og livet strømmer på.

Jeg åpner journalvinduet på PC-en foran meg. Opp titter 22 ulike navn, hvert med sine beskrivelser av dagens utfordring. Jeg tenker på Mari som var innom i går. Hun har slitt veldig med bekymring for sin tenåringssønn som ikke finner seg til rette på skolen. Bekymringene hennes blir forsterket av at eksmannen Kurt ikke samarbeider om oppfølgingen av sønnen. Hun har ingen å dele dette med, ingen andre enn meg. Jeg ser også at Ole har bestilt seg en time, han har ikke skrevet hva det gjelder. Jeg lurer på om han klarer å møte opp i dag. Han har slitt med rus og depresjon over tid, og han har vært ambivalent til å ta imot behandling. Han ender ofte opp med å bestille time for så å ikke møte opp. Hva gjør jeg om han ikke dukker opp nå?

Jeg tar en slurk av kaffekoppen og stålsetter meg for dagens første møte. Dette tapper meg ofte for krefter. Jeg har ennå ikke funnet svaret på hva jeg kan gjøre for Herdis, som de siste ni årene har levd i en vedvarende vanskelig, sårbar og smertefull livssituasjon. Jeg føler meg hjelpeløs og utilstrekkelig, og denne følelsen forsterker nok den onde sirkelen vi har kommet inn i, jeg og Herdis.

På vei ut mot døren møter jeg på herlige Oscar i gangen. Han har vært pasient hos meg siden han ble født. Med seg inn i livet hadde han et ekstra kromosom og en del andre helsemessige utfordringer som har krevd utallige sykehusinnleggelser og behandlinger. Han har vært litt reservert overfor leger og pleiepersonell de senere årene. Han forbinder oss nok med mye kroppslig og psykisk smerte. I dag er han i farten, og på veien bortover gangen stopper han et lite øyeblikk, snur seg mot meg og omfavner meg før han ser meg rett inn i øynene og sier: «Jeg liker deg!».

Slik startet mandagen på kontoret for meg. Dagene på kontoret er slik. Fulle av mennesker med deres helseplager, bekymringer og skavanker. Dagene har stor variasjon med talløse faglige utfordringer og møter med mange mennesker. Det passer meg veldig godt. Jeg er et utålmodig menneske, jeg liker å få ting gjort. Fastlegehverdagen nyter godt av denne egenskapen. Samtidig må jeg utfordre meg selv på å skynde meg langsomt, ikke vise bråhast. «Boken er ikke alltid slik som omslaget indikerer». Denne dualiteten er fin. Jeg må altså skynde meg godt. Jeg må arbeide raskt for at ting skal skje, men samtidig arbeide godt slik at det er de riktige tingene som skjer. Kjærligheten min til jobben skyldes blant annet denne dualiteten.

Kjærligheten til fastlegevirket er likevel mye mer enn dette. Jeg liker fleksibiliteten. Som mor til fire barn og med en mann i travelt arbeid trenger jeg fleksibilitet. Jeg må vite at jeg kan hente i barnehagen for så å kunne gå tilbake til kontoret senere på dagen for å gjøre papirarbeidet. Jeg kan gå i Luciafrokosten og på turnoppvisningen, jeg setter bare opp pasienter litt senere på dagen. Denne fleksibiliteten fant jeg ikke i de store institusjonene. Der måtte vi gå mye mer i takt. På fastlegekontoret forsøker jeg å gå i takt med mine pasienter. Mitt langvarige kjennskap til pasientene på min liste gjør en slik fleksibilitet mye lettere.

Kjærlighet til jobben forutsetter gjensidig respekt mellom pasientene mine og meg. Det bør være en felles erkjennelse av at vi begge må bli sett om vi skal fungere godt sammen. I jobben kjenner jeg på dette. Jeg vet at pasientene mine velger å komme til meg, forhåpentligvis fordi nettopp jeg forsøker å se dem slik de ønsker å bli sett. Jeg liker å tenke at jeg møter hele mennesket her. Mitt kjennskap til Mari og hennes forhold til eksmannen er til hjelp når hun forsøker å formidle hvorfor hun nå er så sliten. Jeg har sett utviklingen over tid. Når livet hennes butter imot var det godt at jeg visste at hun hadde litt ekstra bagasje.

Slik går dagene på kontoret.

Den ene dagen forskjellig fra den andre. Alle dagene har likevel en felles undertone av variasjon, nye og gamle relasjoner, faglige utfordringer og bratte læringskurver. Fastlegelivet er et liv hvor jeg bruker hele meg i arbeidet med pasientene og hvor tempo og arbeidsmengde ofte kan forpurre den balansen som er nødvendig å ha mellom jobb og fritid. Det er kanskje lettere for meg å akseptere denne tidvise ubalansen når årsaken er fastlegejobben min, som på så mange måter er mer enn bare en jobb.