Overraskelsen på Heath Street

Illustrasjon: Colourbox. Collage: Morten Hernæs, 07 Media

Det er mars måned i 2006: Jeg sitter i en liten leilighet i Heath Street i Brisbane, Australia. Min kone har fått en avtale med Griffith University i samme by og skal være her i seks måneder. Jeg har permisjon fra legejobben min og skal være her i tre måneder.

Jeg starter ofte dagene med å sjekke mail og følge med på et prosjekt jeg jobber med. En morgen tikker det inn en mail fra valgkomiteen i den nye fagmedisinske foreningen for allmennmedisin hjemme i Norge – Norsk forening for allmennmedisin – med forespørsel om å bli styremedlem. Det er mildt sagt en overraskende henvendelse! Jeg går flere runder med meg selv, ikke minst for å avklare om jeg ‘har noe å tilføre’. Jeg har begrenset erfaring fra legeforeningsarbeid, men jeg har vært med på en del kommunale prosjekter. Uansett er det en tillitserklæring å bli spurt – og fristende å være med på å bygge opp en ny organisasjon. Jeg takker ja, en beslutning jeg senere aldri har angret på!

Legeforeningens organisasjonsmodell med dagens fagmedisinske foreninger ble iverksatt fra 1. januar 2007. Styret i Norsk foreningen for allmennmedisin (NFA) møttes til flere helgesamlinger høsten 2006 og tidlig på året i 2007. Det var hensiktsmessig; den nye organisasjonen skulle ‘sette seg’ og styret skulle finne sin arbeidsform. Flere av styremedlemmene kjente hverandre, men noen av oss var ferske og trengte å bli inkludert.

Den andre helgesamlingen ble avholdt på hytta til Morten Laudal (†). Kombinasjonen av lange og sene diskusjoner, skiturer, bålkaffe, sang og badstu, var forløsende. Styremedlemmene ble bedre kjent med hverandre samt hverandres kompetanse og sterke sider. Det siste punktet er vesentlig. Det er mange oppgaver som skal løses; styret skal skrive høringsuttalelser og delta i debatter på en rekke områder. Det ligger i allmennmedisinens natur å mene noe om mange temaer, relatert til ulike fagområder. Derfor ble også roller og arbeidsoppgaver fordelt mellom styremedlemmene ut fra deres kompetanse og erfaring.

Enkelte store saker tok mye tid. Da departementets utkast til revidert fastlegeforskrift kom før jul i 2011, var det nesten en sjokkartet stemning i styret – som raskt ble avløst av et intenst engasjement i arbeidet med en høringsuttalelse. Både NFA og AF (Allmennlegeforeningen) arbeidet for å unngå å få en fastlegeforskrift som ville kneble fastlegene. Det lyktes, og forskriften som til slutt ble vedtatt i 2012 var markant forskjellig fra det første forslaget.

Det er et ikke ubetydelig arbeid å sitte i NFA-styret, med månedlige heldagsmøter i tillegg til andre møter som representant for NFA samt forarbeid til møtene. Jeg har stor beundring for de småbarnsforeldre som har deltatt; det til tross for at de har mindre tid enn vi andre som ikke har hjemmeboende barn.

Hva har så dette med tematikken «Kjærlighet til jobben» å gjøre? Hvorfor ikke bare skrive om noen av de mange pasientmøter som gjør jobben så interessant? Hvorfor ikke skrive om de fortellinger som har brent seg fast i bevisstheten? Forklaringen er at den tiden jeg satt i styret i NFA har vært blant de mest interessante, lærerike og spennende perioder i mitt yrkesliv. Kombinasjonen av klinisk arbeid og fagpolitisk arbeid gav meg nye perspektiver i en travel hverdag, og mulighet til å diskutere med kloke kolleger som jobbet under andre rammebetingelser og med andre populasjoner enn det jeg gjorde. At disse samme kollegene er dem jeg ser mest frem til å møte på Våruka og andre treffpunkter, er også et uttrykk for at NFA-tiden har gitt meg personlige og varige kollegiale relasjoner.

Fastlegeordningen er under press. Der er et stort engasjement i fastlegekorpset for øyeblikket. Det er veldig bra. Arbeid i Legeforeningen, hva enten det gjelder fagmedisinsk forening, yrkesforening eller lokalforening er ikke en tung plikt. Det er spennende og lærerikt. Får du sjansen, ikke nøl med å gripe den!