Å samle på små perler

Det startet en våt høstdag i Bergen. En slik dag hvor man nøyer seg med ullundertøy og regnklær, fordi man uansett må skifte etter sykkelturen til sykehuset. Mer en to år med cellebiologi, biokjemi, anatomi og fysiologi var et tilbakelagt kapittel, og de aller første smakebitene av klinisk praksis var nettopp fordøyd. I auditoriet i 4. etasje på Haraldsplass hadde jeg mitt første møte med faget allmennmedisin. Dyktige forelesere åpnet en dør inn til en ny og spennende verden hvor summen av faktorene – helheten – teller mer enn de enkelte kroppsdeler, organsystemer og celler. Forelskelsen var et faktum.

Tre år med sykehusfokus fulgte, men så ble det et gledelig allmennmedisinsk gjensyn på siste semester. Som medisinstudenter på tampen av studiet ble vi utplassert i allmennpraksis, det var mye å sette seg inn i og læringskurven var bratt. Men vi rakk å sette pris på den store friheten – autonomien – som vi oppdaget i fastlegearbeidet. Allerede den gang var jeg klar for å forplikte meg. Først ventet imidlertid turnus. Da kom også usikkerheten – og valgets kvaler. Indremedisin lokket med sine mysterier og finurligheter, og både kirurgi og radiologi var morsommere i praksis enn i fagbøkene. Følelsene mine bleknet litt.

Jeg tok en kunstpause, en tenkepause – litt avstand i tid og rom. Heldigvis ville livet det slik at neste jobb ble som fastlegevikar. Enda en gang fikk jeg oppleve hverdagen med allmennmedisinen. Dypdykket i det altomfattende, ofte uforståelige, vidunderlige mennesket. Med alle sine lyter og skavanker, og den forbausende evnen til å heles i kropp og sinn. Folks uforklarlige robusthet, balansert mot de skjøreste stundene. Evnen til å leve med det man får tildelt, på sitt vis. Alt dette fikk jeg delta i, hver eneste dag. Jeg var klar for gode og onde dager i denne jobben.

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Noen år har gått, og de fleste dagene har hatt flere gode stunder enn jeg ville gjettet. Midt iblant snørr, feber og smerter i kropp og sjel har jeg samlet på små perler av opplevelser og pasientmøter, og jeg finner stadig nye: Smilet fra en toåring som klarte å sitte helt i ro og bli lyst i ørene. Latteren fra hun som har hatt det så tungt så lenge, men som nå er på vei opp av bølgedalen. Tårene fra han som endelig har klart å sette ord på hva som er vanskelig i livet. Og en vanskelig samtale som ikke ble så utfordrende likevel.

Men jeg har mer: Friheten til å sove lenge en onsdag i ny og ne, bare fordi jeg aldri har likt å stå tidlig opp. Eller det å dra fra kontoret til et pasientmøte, fordi av og til er det så godt med et miljøskifte. Adrenalinet idet alarmen uler. Gode ord eller et klapp på ryggen fra en kollega. Selv i den tyngste sorgen, der håpet har sluknet, kan det noen ganger være en liten perle. Ei lysstripe av glede i at jeg gjorde alt jeg kunne, med hele mitt hjerte. Selv om det ikke var nok, så var det godt.

For hver dag som går blir jeg bedre kjent med faget og menneskene. Pasienter, kolleger, samarbeidspartnere – symptomer, diagnoser og prosedyrer. En del er kjedelig, og mye er vanskelig. Likevel er det i dette vanlige og hverdagslige at jeg finner lykken i livet mitt som fastlege!