Verdt å leve for, mulig å leve av

Konsultasjonen gikk mot slutten, det var absolutt grunn til å gi den aldrende mannen ros for at han ikke mistet motet. Enkemann, polyartrose og alvorlig hjertesvikt, levde i et trangt husvære i en liten bygd. Tidligere matros og fisker, nå kom han seg ikke ut blant folk lenger, ei heller ut i sjarken. Innimellom fikk han besøk av familie og naboer.

Han ble tydelig glad for noen oppmuntrende ord, og kvitterte som følger: «Eg blir så lei av naboen min, han fortel om alt som feiler han. Han kjem nesten dagleg, berre syting og klaging over kor fælt han har det. I går klarte eg ikkje meir, og eg ropte til han då han gjekk; godt at du er så tjukk, så du får plass til alle sjukdomane dine».

Hun går til og fra jobb nesten hver dag, tjuefem minutters rask gange. Den fulltidsansatte legesekretæren vår er alltid i rute, frisk og opplagt. Hun betjener sentralbord og skranke, og flere av dem som tar kontakt ønsker seg timeavtale tidligere enn det vi kan tilby. Anne Lise klarer på en forunderlig og effektiv måte å gjøre pasienten fornøyd med noe annet enn det de i utgangspunktet ønsket seg. I 15–16 år har hun vært her, og har ikke vært sykmeldt en eneste dag.

Vår sykepleier har vært her i snart tjue-fire år, men hun har vært sykmeldt – én gang.

Diagnose K 90 Hjerneslag. Med pasientens informerte samtykke, her er historien: En onsdag morgen for ti år siden våkner Astri med en rar fornemmelse i kroppen, hun er ustø, den ene hånden fungerer ikke som normalt, og i speilet ser hun at ansiktet er endret. Mannen er i Nordsjøen, barna er flyttet ut, men til alt hell er en svigerdatter på overnattingsbesøk. Vekker henne, vil varsle, men taleevnen er også rammet av slaget – det blir bare mumling. Nå går alt fort; 113… og ambulanse kommer. Veien fra Astri sitt hjem til sykehuset går forbi legekontoret. Når ambulansen nærmer seg arbeidsplassen hennes drar Astri i jakken til ambulansemedarbeideren ved båren, tenker at de kan svinge bortom og gi beskjed om at hun ikke kommer i dag. Han registrerer pasientens uro, men forstår ikke hennes intensjon. Etter den diagnostiske prosedyre i akuttmottaket er hun klarert for trombolytisk vidundermedisin, og Astri får talens gave tilbake. Noe av det første hun sier til nevrologen er: «Dere må ringe til jobben min og si at jeg er syk i dag». Det gikk heldigvis bra.

Vår sist ansatte legesekretær, Aina, er «smittet» av sine kollegaer og er pålitelig og positiv i alle retninger.

Gutten hadde hatt feber og vært slapp i tre dager. Nå kom han til kontoret i følge med sin mor, og hun er godt forberedt til undersøkelsen her. Han er hennes fjerde barn, og mor vet alt om barn og luftveisinfeksjoner og har vært her mange ganger før. I hånden har hun et tettskrevet A4-ark, detaljert som en gammeldags sengejournal på intensiven, feberkurve, dose/respons-diagram for paracetamol, antatt væskeinntak pr. døgn osv. Pasienten setter seg tilbakelent i stolen nærmest meg, moren setter seg tett inntil, på stolen ved siden av. Hun er fremoverlent, sitter ytterst på stolkanten og er klar til å avgi rapport. Først håndhilse på pasienten, så sikre god øyekontakt og anamneseopptaket kan begynne. Han har godt språk, er tillitsfull og synes etter hvert å glemme at moren er der. Han hjelper til med å feste trakten på otoskopet og løfter selv opp genseren for auskultasjon over hjerte og lunger. Gaper høyt når svelget skal inspiseres, men ikke fullt så høyt som moren. Det avklarer seg fort, viral ØLI, trenger verken ta CRP eller strep-A, kan sikkert gå i barnehagen i morgen. Han ønskes god bedring, virker fornøyd når han går ut av kontoret, og morens skriftlige dokumentasjon kom ikke til anvendelse. Om hun var mest stolt over sønnen sin, eller mest frustrert etter å ha blitt ignorert av doktoren vites ikke, men hun var flink til å gape. En herlig stund, et nært og personlig møte, et viktig møte, et papirløst møte.

Hvordan hadde arbeidsdagen vært uten turnuslege på nabokontoret? De siste tolv årene har det vært en berikelse å få bli kjent med entusiastiske, arbeidsomme, ydmyke og nysgjerrige unge leger – og å få være tett innpå dem i en periode der de gjør noen viktige valg for sitt senere legeliv. Det er imponerende å observere hvor fort de tar seg frem på nettet, henter opp instruksjonsvideoer og pasientinformasjon på et øyeblikk og finner best mulig støtte og evidens for sine kliniske beslutninger. Det er spennende å få eksponere den allmennmedisinske virkelighet for turnuslegen, og legge til rette for at hun/han får den fine opplevelsen av å være en fullt ut ansvarlig og selvstendig lege. Håper de ikke bruker for mye tid på Eyr eller liknende debattfora, og dermed risikerer å miste lysten til å bli primærlege.

Han var i femtiårene da nakken ble langsomt stivere og han fikk begynnende tremor i hendene. Hans store lidenskap, hagearbeidet, gikk lenge ganske greit. Symptomene utviklet seg, og etterhvert ble det klart: morbus Parkinson. Noen år er gått, nå er han 100 prosent ufør. Han kommer seg fortsatt ut i hagen, men det er vanskelig. Han forteller:

«Det er ikkje kjekt å arbeide i hagen i lag med Mister Parkinson. Han lusker rundt meg, ein dag gav han meg ein dytt i ryggen, eg sprang med små steg framover, men gjekk på trynet. Ein annan dag dro han meg brått bakover, eg havna på ryggen i bedet med spaden over meg.»

Ikke alt går etter planen hos oss. I enkelte tilfeller manglet vi plan, andre ganger gikk alt som planlagt, men planen var dårlig. Mange år med systematisk registrering av små og store uønskede hendelser har gjort oss bedre. Vi holder sammen i tykt og tynt, og internkontrollen avslører at noe har vært tynt. Heller ikke de medisinsk-faglige beslutninger har alltid vært de klokeste valg, og noen tiltak har kommet i seneste laget. Rekkefølgen for rekvirerte polikliniske undersøkelser burde enkelte ganger vært en annen, sett i etterkant. Sykdommer og tilstander kan presentere seg veldig rart og er dermed vanskelige å kjenne igjen. Noen har fått for stor dose av sin medisin, andre ble underdosert. Enkelte prøver skulle aldri vært tatt. Mye er vanskelig å forstå. Pasienten forventer ikke ufeilbarlighet, men åpenhet og ærlighet. Like greit å innrømme det overfor pasienten, «Vi gjorde en feil med blodprøven din som ble sendt til laboratoriet», «Den undersøkelsen kunne jeg bestilt tidligere», «Medisin-dosen du fikk var for høy for deg, vi skulle gått mer forsiktig frem». Tilgivelsens kraft er en undervurdert energikilde.

Det er for få fysioterapeuter med videreutdanning i psykomotorisk behandling. Hun som vi helst henviser til har svært lang erfaring og er god for pasienter med kroniske muskelsmerter og lettere psykiske plager. Hun har lært oss noe viktig; kartlegg alltid pasientens endringspotensial før du bruker mye tid på vedkommende.

Apropos endring; da den rundt seksti år gamle mannen med lettere psykisk utviklingshemming fikk påvist type 2-diabetes, fryktet vi at dette kunne bli vanskelig. Vår frykt ble grundig gjort til skamme. Med støtte fra en entusiastisk vernepleier er mannen blitt utrolig sunn og sprek. Har gjort total omlegging av kosthold, han mosjonerer regelmessig, er mange kilo lettere og følger sitt program til punkt og prikke. Det er bare én ting han ikke forstår; «Koffor gjørr ikkje alle sukkersyke sånn så eg, det è jo så lett».

Oppsummert: Pasientenes mestring, medarbeidernes offervilje, yngre legers forventning, de medisinske og digitale fremskritt samt egen oppriktighet i møte med den syke – det er ikke mer enn det. Og la de små barn komme…

Du skal ikke ville det hele

Du skal ikke ville det hele.

Du er kun en enkelt del.

Du ejer en verden i verden.

Dén skal du gøre hel.

Een eneste vej skal du vælge,

og være identisk med dén.

De andre veje må vente.

Vi kommer altid igen.

Du skal ikke spare din møje.

Men ofre den nu og her.

Det er netop endeligheden

som gør det altsammen værd.

Det er dette Nu du skal være,

skal virke og gi dig hen.

Dét er uendeligheden.

Vi kommer aldrig igen.

Piet Hein