To grønne stoler og en whiteboardtavle

Jeg har jobbet i samme område i Oslo siden 1981, noen hundre meter fra der jeg gikk på skole, der mine besteforeldre og min familie bodde. Briskebytrikken hadde åpen plattform bak og barnebillett kostet 40 øre. Grøntområdet nærmest var Slottsparken.

Men nå er jeg blitt 65 og er i mitt 40. år som lege. Jeg er allmennlege i denne bydelen som først het Uranienborg, så Majorstuen, og nå Frogner. En bydel som er minst i areal i Oslo, men størst i antall innbyggere, over 55 000, og 80 000 på dagtid på grunn av mange arbeidsplasser. Legekontoret holder til i en stille sidegate til den travle Bogstadveien. Vi har fontene i bakhagen om sommeren, en pinnsvinfamilie har holdt til mellom buskene. Vi trives med våre pasienter. Vi er venner med hverandre, leger og medarbeidere. Alt dette gir en godfølelse når jeg kommer på jobb.

Men kjærlighet er mer en godfølelse og trivsel, gode vaner og vakre omgivelser. Kjærligheten kan bli litt sliten i disse fastlegekrisetider, men jeg har funnet min kilde til ekstra glede.

Jeg begynte å lære om kognitiv terapi i 2003 og gikk da på et toårig kurs. Før det hadde jeg forsøkt meg med teknikken etter flere korte kurs, men fikk det ikke til. Etter kurset flyttet jeg gynekologistolen til et annet rom og satte inn et lite rundt bord, to moderne grønne plaststoler, en tavle – i våre dager kalt whiteboard – og et vakkert bilde. Bildet viser en litt mystisk kvinneskikkelse som ser bort på oss og på de grønne stolene med sitt undrende og vennlige blikk.

Når jeg velger å jobbe spesifikt med kognitive tilnærminger/kognitiv terapi så beveger jeg meg noen meter fra skjerm og tastatur. Jeg bruker papir og blyant og skriver på whiteboard. Disse få meterne som vi forflytter oss gjør noe både med meg og pasienten. Når en pasient har vendt seg til dette nye scenari0et, så tar hun (i beste fall) opp en bok der hun har skrevet ned hva hun har tenkt på eller gjort siden sist. Det kan være en hjemmeoppgave vi sammen er blitt enige om at hun skal gjennomføre. Men det kan også være noe som har skjedd siden sist, en situasjon som har satt henne ut eller en relasjon hun strever med, hjemme eller på jobb. Vi sorterer ut hendelser, følelser, tanker. Og så begynner refleksjonen: Kan du tenke annerledes om episoden? Kan du endre på dine handlinger? Kjenner du deg igjen i andre episoder i ditt liv? Hva er verdiene i ditt liv? Hva ønsker du å oppnå? Det blir mange aha-opplevelser for henne når hun ser ord og bilder tegnet med tusj. Vi sitter skulder ved skulder og betrakter sammen.

Jeg snakket mye med pasientene mine også før jeg lærte kognitive tilnærminger. Pasienter med psykiske problemer er en stor del av fastlegens arbeid og muligheten til å henvise er begrenset. Mange har ikke nødvendigvis en psykiatridiagnose, men sliter i livet. Ofte gir det seg kroppslige utslag som selvfølgelig må sjekkes ut. De fleste ser selv at livet selv kan ligge bak mange plager.

Hva er så forskjellen før og etter at jeg lærte kognitiv terapi? Jeg deler ansvar med pasienten, jeg er ikke en passiv mottaker. Jeg har regi på rammene, men hun kommer med innholdet. Det er mye latter og morsomme replikker i mitt lille hjørne. Jeg tror jeg er blitt bedre til å lytte, ikke bare høre. Jeg tror også jeg er modigere med å utfordre pasienten, ikke bare trøste. Mange pasienter som sliter med livsproblemer, angst og depresjon opplever at de har nytte av denne måten å tilnærme seg problemene på. Mange bruker smarttelefon til å ta bilde av det som står på tavlen. De lærer teknikker som de kan bruke senere. På et julekort fra en av dem stod det: «Jeg har flere og flere interessante samtaler – med meg selv». Det er fint å kunne hjelpe pasienten til å hjelpe seg selv.

Takk til to grønne stoler og en whiteboardtavle.