Spanskesyken er 100 år i 2018: Hvordan spredte denne influensapandemien seg i Norge?

Verdens hittil verste influensaepidemi, spanskesyken, skjedde for 100 år siden. Spanskesyken var en verdensomspennende influensaepidemi, en pandemi, som til tross for navnet ikke startet i Spania. Den spredte seg i tre til fire bølger, smittet minst en tredjedel av verdens befolkning og tok livet av minst 50 millioner mennesker, de fleste i løpet av noen få høstmåneder i 1918. Siste utbrudd skjedde vinteren 1920 på isolerte steder som ikke hadde vært rammet i 1918–19. Alt i alt døde 15 000 mennesker av spanskesyken i Norge.

Edvard Munch (1863–1944) ble antakelig angrepet av spanskesyken i årsskiftet 1918/19. Da han begynte å komme seg, tegnet og malte han flere selvportretter der han er tydelig merket av sykdommen. Edvard Munch: Selvportrett i spanskesyken, 1919, olje på lerret, 150 x 131 cm. Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.

© Foto Jacques Lathion/Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. © Munch-museet / Munch Ellingsen gruppen / BONO 2010

Spanskesyken spredde seg raskt til store deler av verden fordi få eller ingen hadde immunitet mot viruset A(H1N1). En pandemi skiller seg således fra ordinær sesonginfluensa, hvor en stor del av befolkningen har immunitet, og hvor kun fem til ti prosent blir syke. Den viktigst årsaken til at mange flere dør under pandemier enn under de årlige influensaepidemiene på vinteren, er at flere blir syke. Under spanskesyken var det imidlertid også en økning i andelen av de syke som døde.

Symptomene på spanskesyken liknet på vanlig sesonginfluensa med plutselig høy feber (39–40 grader), intens hodepine, nakkestivhet, ryggsmerter, sting i brystet, katarr i øyene og luftveiene, tørrhoste og svimmelhet. I tillegg ble det rapportert om blødninger fra nese, lunge, nyrer, endetarm og livmor. Selve influensaen kunne vare fra et par dager til en ukes tid. Det var følgetilstandene, spesielt lungebetennelse og hjernehinnebetennelse, som tok de fleste liv.

Spanskesyken skilte seg kraftig fra sesonginfluensa når det gjaldt hvilke aldersgrupper som ble hardest rammet. Under sesonginfluensa er spedbarn, de aller eldste og pasienter med kroniske sykdommer mest utsatt for alvorlig forløp av sykdommen. Under pandemien i 1918-20 var det imidlertid unge, friske voksne mellom 20 og 40 år som var i størst risiko for alvorlig forløp av virussykdommen. Aller høyest dødelighet var det blant pasienter som var 28 år gamle. Vi vet ikke sikkert hvorfor dette var tilfelle, men det har blitt foreslått at unges relativt sterke immunforsvar «gikk bananas» («Cykotinstorm») i møte med viruset, med multiorgansvikt som konsekvens. I tillegg hadde befolkningen som var over 28 år vært i kontakt med H1-liknende virustyper før 1918. Eldre over 70 år hadde til og med lavere dødelighet enn forventet, det vil si lavere dødelighet enn under sesonginfluensa både før og etter spanskesyken.

Spanskesyken oppsto på tampen av første verdenskrig. Dette kan ha gjort befolkningen mer eksponert for smitte og mer sårbare for alvorlig sykdom og død. Selv om Norge var nøytralt og sto utenfor krigen, merket store deler av befolkningen at det var dyrtid, knapphet og rasjonering på en rekke matvarer, og sjømenn og deres familier ble hard rammet da Norge mistet 900 skip (50 prosent av handelsflåten) og 2000 sjømenn døde. I tillegg hadde mange unge voksne latent tuberkulose som var en risikofaktor for alvorlig sykdom og død dersom man ble smittet av spanskesyken.

Sporadiske utbrudd våren 1918

De første sporadiske tilfellene av spanskesyken i Norge kan ha oppstått i militærleirer i begynnelsen av april 1918. Det er imidlertid uklart om dette var pandemisk influensa, sesonginfluensa eller andre forkjølelsessykdommer. Liknende utbrudd skjedde i amerikanske og europeiske militærleirer, og det har vært spekulert om spanskesyken startet i USA eller i Europa. En annen mulighet er at kinesiske arbeidere, som blant annet gravde skyttergraver i Europa, brakte med seg smitten fra Kina.

Spanskesyken startet ikke i Spania. Spanjolene fikk likevel skylden for pandemien, fordi de i mai 1918 var blant de første til å innrømme at det hadde oppstått en ny og mystisk sykdom i Spania som hadde smittet både kongen, statsministeren, store deler av regjeringen og 30 prosent av befolkningen. Ettersom Spania var nøytrale og uten pressesensur hadde de ikke samme insentiver for å holde tilbake sensitiv informasjon som de krigførende landene.

Sommerbølgen i 1918

De første sikre tilfellene av spanskesyken i Norge oppsto i Kristiania 15 juni 1918, mest sannsynlig etter smitteimport fra Skottland. Sommeren 1918 spredte spanskesyken seg i løpet av to-tre uker fra sør til nord med folk som reiste med hurtigruta, fra kysten til innlandet, innover fjordene med lokalbåter, og fra de største byene og industrisentra via mindre byer og andre tettsteder til landsbygda langs de viktigste jernbane- og automobilrutene. Spredningen av viruset langs Bergensbanen kunne nærmest følges dag for dag fra hovedstaden til Bergen. Kun 10 prosent av landet unnslapp den første bølgen. Dette var spesielt rurale og isolerte fjell- og skogsområder i Sør-Norge og i Finnmark. Ifølge forfatteren Rolf Jacobsen, tok hans mor, som var sykepleier, med seg familien og rømte inn på Finnskogen. Fluktstrategien virket, for ingen i familien ble syke.

Sykeligheten på sommeren var høy i Norge og i resten av Skandinavia, men dødeligheten var relativt lav. I Bergen, hvor vi har pålitelige tall for sykelighet og dødelighet gjennom en spørreundersøkelse, ble 26 prosent syke, og 1 prosent av de syke døde.

Høstbølgen i 1918

Da spanskesyken blusset opp igjen høsten 1918 spredte den seg langsommere og trolig fra nord til sør, fortsatt fra kysten innover fjordene, men spredning fra byene langs kommunikasjonsveiene var mindre fremtredende. Ulike former for sosial interaksjon, for eksempel markeder som samlet store folkemengder, førte til eksplosive lokale utbrudd av influensa flere steder i Norge høsten 1918.

Dødeligheten av sykdommen var høyere under denne høstbølgen enn det man hadde sett på sommeren over hele verden, også i Norge. I Bergen høsten 1918 ble 13 prosent syke, og blant disse døde to prosent, letaliteten var altså dobbelt så høy på høsten sammenliknet med sommeren. Dette skyldes i hovedsak at flere utviklet lungebetennelse med høyere dødelighet enn primærinfeksjonen. To av tre som ble ofre for spanskesyken i Norge, 10 000 av i alt 15 000, døde i siste kvartal av 1918. Det har vært antatt at dette skyldes at viruset muterte, men nyere forskning har vist at viruset var uendret. Fortsatt vet vi ikke hvorfor flere av dem som var syke om høsten fikk lungebetennelse enn de som var syke på sommeren.

Tredje bølge vinteren 1919

Den tredje bølgen startet i forbindelse med familiesammenkomster under og etter jule- og nyttårsfeiringen 1918/19. På denne tiden hadde imidlertid store deler av befolkningen allerede vært syke og opparbeidet immunitet mot viruset. Influensaen opptrådte derfor spredt og sporadisk, tilsynelatende uten bestemt spredningsmønster og rekkefølge. I Bergen var sykeligheten nede i seks prosent, mens dødeligheten blant de syke fortsatt var høy, to prosent. En av dem som ble syke i denne perioden var Edvard Munch, som blant annet malte «Selvportrett i spanskesyken.»

Siste krampetrekning vinteren 1920

Spanskesyken gjorde sin siste krampetrekning vinteren 1920. Utbrudd på denne tiden skjedde typisk i svært isolerte områder som ikke hadde hatt spanskesyken de to foregående årene. Det var utbrudd i noen av kjerneområdene for samene i Skandinavia, som Arjeplog i Nord-Sverige og Enare i Nord-Finland, hvor dødeligheten var henholdsvis tre prosent og ti prosent, den høyeste registrerte dødeligheten i disse landene under spanskesyken. Den høyeste dødeligheten av sykdommen i Norge fant også sted i samiskdominerte områder av Finnmark, men dette skjedde i 1918 og ikke i 1920. I Kistrand, Karasjok og Lebesby var dødeligheten i 1918 mellom to til tre prosent, opptil fem ganger høyere enn landsgjennomsnittet på 0,6 prosent. Isolerte urfolk i Alaska, Labrador, Australia, New Zealand og på Stillehavsøyene hadde i gjennomsnitt fem til åtte ganger høyere dødelighet enn sammenliknbare urbane majoritetsbefolkninger. Det mest ekstreme tilfellet finner vi fra Brevig i Alaska, hvor 90 prosent av de influensasyke døde. Hovedgrunnen til at geografisk isolerte befolkninger ble så hard rammet, er mindre eksponering for influensa før 1918 og også mindre eksponering for de(n) første bølgen(e) under spanskesyken. I tillegg bidro fattigdom til høyere grad av eksponering for viruset, men også økt sårbarhet for alvorlig sykdom og død, blant annet gjennom høyere prevalens av samtidige sykdommer, som tuberkulose. Tilgang til helsehjelp var allerede vanskelig i isolerte områder, fattigdom gjorde dette ikke enklere.

På kirkegården Arjeplog i Sverige, er det reist et minnemonument etter at tre prosent av befolkningen døde av spanskesyken.

Konklusjon

Spanskesyken spredte seg over hele verden i løpet av tre–fire bølger i årene 1918–20. Krigen bidro trolig til den raske spredningen av spanskesyken. I Norge startet sykdommen i Kristiania og deretter fulgte viruset de viktigste ferdselsårene vestover og nordover i landet. Dødeligheten i forhold til innbyggertallet var 2,5–5 prosent på verdensbasis, en prosent i Europa, 0,6 prosent i Norge, seks prosent i India og opptil 90 prosent i enkelte strøk av Alaska. Spanskesyken tok livet av millioner av mennesker, og det var stor variasjon i både sykelighet og dødelighet mellom ulike steder i verden. Dette skyldes trolig at viruset var spesielt virulent, at de historiske og geografiske omstendighetene var preget av krig, utbredt fattigdom og tuberkulose, og at immuniteten i befolkningen varierte med alder og bosted. Norge kom relativt godt ut av det som et nøytralt land og med en befolkning som var godt knyttet til resten av verden, og som dermed hadde opparbeidet høy grad av immunitet gjennom tidligere eksponering for influensa.

Litteratur

  1. Svenn-Erik Mamelund (1998): Diffusjon av influensa i Norge under Spanskesyken 1918–19. Norsk Epidemiologi 8(1): 45–58.

  2. Svenn-Erik Mamelund (1998): Spanskesyken i Norge 1918–1920: Diffusjon og Demografiske konsekvenser. Hovedfagsoppgave levert ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi. Universitetet i Oslo.

  3. Mamelund, S-E. (2003): Spanish Influenza mortality of ethnic minorities in Norway 1918–1919, European Journal of Population 19(1): 83–102.

  4. Mamelund, S-E. (2011): Geography May Explain Adult Mortality from the 1918–20 Influenza Pandemic, Epidemics 3(1): 46–60.

  5. Mamelund, S-E, Sattenspiel, L, Dimka, J (2013): Influenza-Associated Mortality during the 1918–1919 Influenza Pandemic in Alaska and Labrador: A comparison, Social Science History 37(2): 177–229.

  6. Mamelund, S-E., Haneberg, B., Mjaaland, S. (2016): A missed summer wave of the 1918–1919 influenza pandemic: evidence from household surveys in the USA and Norway. Open Forum Infectious Diseases 3(1).

  7. Mamelund, S-E (2018): 1918 pandemic morbidity: the first wave hits the poor, the second wave hits the rich. Influenza and Other Respiratory Viruses. 12(3): 307–313.

  8. Klafstad Jacob og Hem, Erlend: Edvard Munch og spanskesyken. Tidsskr Nor Legeforen 2010; 130: 2034–5 doi: 10.4045/tidsskr.09.1506