PKO – et samhandlingsverktøy med behov for revitalisering

Dagens helsetjenester stykkes opp. Det fører til flere og ukjente samhandlingsflater mellom første- og andrelinjetjenesten. Utfordringer med å etablere stadig nye relasjoner til samarbeidende parter oppstår. Dette vanskeliggjør ikke minst fastlegens portnerfunksjon og rolle som koordinator.

iIlustrasjonsfoto: Colourbox

Vi vet at gode pasientforløp på tvers av linjer og etater er kostnadseffektivt for samfunnet og gagnlig for pasientene. Godt samarbeid skaper gode forutsetninger for kvalitetssikret utredning og behandling av pasienter. Det overføres oppgaver fra sykehus til et allerede presset fastlegekorps og til pleie- og omsorgstjenesten i kommunene. Overføring av oppgaver må planlegges, ha en solid forankring i begge leire og gjennomføres mellom likeverdige parter. Det forventes i den sammenheng at sykehusene utøver sin veiledningsplikt.

Praksiskonsulentordningen (PKO) har mer enn 20 års erfaring med kvalitetsforbedring av samarbeid mellom første- og andrelinjetjenester. PKO er forskjellig organisert og dimensjonert ved de ulike helseforetakene i Norge. Ordningen har tradisjonelt vært bygget opp ved det enkelte helseforetak (HF) på en slik måte at praksiskonsulentene (fastleger og ved enkelte HF også sykepleiere) har forholdt seg til en klinisk avdeling i mindre deltidsstillinger på 10–20 prosent. En PKO-leder (tidligere praksiskoordinator), med noe høyere stillingsbrøk, har hatt lederansvaret for PKO-arbeidet ved det enkelte HF. På HF-nivå har PKO hatt sitt forankringspunkt i sykehusledelsen, representert ved samhandlingssjef eller fagdirektør. Ved enkelte HF har man valgt en noe annen organisatorisk modell, der PKO er integrert i sykehusets forskningsavdeling og der arbeidet har vært organisert mer prosjektorientert – på tvers av kliniske avdelinger (Haukeland sykehus). Ved to større HF i Oslo-området (OUS og Ahus) er det en fulltids engasjert samhandlingsoverlege som har PKO-ledelse som deler av sin arbeidsportefølje. Avlønningen av praksiskonsulentene er tillagt det enkelte HF.

PKO-arbeidet tilstreber en kontinuerlig forbedring av helhetlige pasientforløp ved å bedre organiseringen av samarbeidet mellom ulike ledd i helsetjenesten. Et annet hovedfokus er å bedre faglig kvalitet i prosessene med utredning, behandling og oppfølging av pasientene. PKO er et nyttig samhandlingsverktøy i disse prosessene. Hvert 2. år arrangeres en nasjonal PKO-konferanse, sist gang i Svolvær 6.–8. juni 2018. PKO-lederne i Norge har forut for selve konferansen et ledermøte der de blant annet velger et arbeidsutvalg, som skal koordinere PKO-arbeid på nasjonalt plan fremover. Det koordinerende nasjonale arbeidsutvalget skal i sitt arbeid ha hovedfokus på:

  • Videreutvikle og forankre PKO nasjonalt

  • Ansvar for årlige PKO-ledersamlinger

  • Peke på aktuelle arbeidsoppgaver for PKO

  • Utgjøre en nasjonal ressursgruppe for PKO og bistå PKO-ledere lokalt og regionalt etter behov

Arbeidsutvalget for PKO i Norge har i inneværende år utarbeidet et «grunnlagsdokument» som vi håper kan danne grunnlaget for en ekstern evaluering av ordningen. En slik prosess vil kunne skape de beste forutsetninger for en videreutvikling av PKO i møte med morgendagens utfordringer i norsk helsevesen. Grunnlagsdokumentet er sendt til avtalepartene i «Rammeavtalen om PKO fra 2005»; Den norske legeforening og de regionale helseforetakene. Dokumentet vil bli gjenstand for en intern prosess hos begge parter og beslutninger vil bli fattet på høyt nivå i begge leire.

Visjoner og fremtidige mål

PKO er en enkel og bærekraftig modell som er nyttig for å fremme samarbeidet mellom fastleger og sykehusleger. Uten visjoner om ordningens fremtid kan man risikere at den stagnerer og i verste fall forsvinner. Vi ser at PKO kan bli en salderingspost når økonomihensyn styrer aktiviteter i sykehus og kommuner.

Visjoner og fremtidige mål for PKO er:

  • All PKO-aktivitet forankres og organiseres som en del av norsk offentlig helsetjeneste.

  • PKO utvides til alle norske sykehus og dimensjoneres etter arbeidsoppgavene.

  • Arbeid som praksiskonsulent erkjennes avtalemessig som offentlig allmennmedisinsk legearbeid.

  • Sikre fastlege-representasjon (eventuelt igjennom PKO) på allerede etablerte samhandlingsarenaer mellom sykehus og kommuner.

  • Etablere og forankre PKO på regionalt HF-nivå og nasjonalt.

  • Vurdere om PKO-modellen kan etableres på kommunalt nivå for å bedre praktisk samhandling mellom ulike yrkesgrupper i primærhelsetjenesten.

  • Vurdere å utrede en modell for likeverdig eierskap av PKO mellom kommuner og sykehus.

  • Systematisere organiseringen av PKO slik at variasjoner mellom regioner og HF-områder blir mindre.

PKO er et levedyktig samhandlingsverktøy som nå må evalueres og revitaliseres.

Ordningen har de siste årene vist seg som en nyttig «katalysator» i utviklingen av samhandlingsfora mellom kommunal og statlig drevet helsetjeneste. Møteplass Oslo og samarbeidsutvalget for fastleger (SUFF) i Østfold er eksempler på dette.

PKO har lenge vært drevet frem av entusiastiske leger. Pionertiden er over. Vi trenger en bærekraftig organisasjonsmodell med solid forankring høyt oppe i norsk helsevesen.

Det er nødvendig at helsemyndighetene blir involvert i denne prosessen, og at Legeforeningen engasjerer seg på nytt.

Praksiskonsulentordningen må tilpasses dagens samhandlingsutfordringer. Den må revitaliseres slik at den bedre kan ivareta utfordringene i morgendagens helsetjeneste.