Fjellet
Hva er det med disse fjella som vi har så mye av i Norge? De som har ligget der i «alle tider», som vi ser hver dag og tar for gitt. – Høye, mektige, foranderlige gjennom døgnets skiftende lys og mørke, gjennom ulike årstider. Tiltrekkende, men samtidig skremmende. Frister mange til å bestige, andre til å holde seg på avstand.
Tenk deg å sitte og la tankene fare med øynene hvilende på fjellene i det fjerne, løfte blikket fra det «timelige» i hverdagen. Kanskje kan det gi løsningen på noe du har grublet på. Eller vandre innover en ukjent sti mot en fjelltopp du ikke ser hvordan du skal klare å nå. Så finner du det ut på veien, må bare begynne å gå.
For meg er dette blitt en hjelp i livets ulike utfordringer både personlig, men også i møte med mennesker som søker hjelp og støtte i vanskelige liv. Bruke fjellet som symbol i forsøk på å mestre og finne løsninger.
Heldig har jeg vært som har vokst opp i nærheten av et av disse fjella, kunnet løfte blikket gjennom døgnets skiftene lys- og værforhold , gjennom skiftende årstider, og la øynene hvile på det, la tankene fly. Og så, tilbake som ung turnuskandidat på Stokmarknes i Hadsel etter mange år, mestre å finne veien til toppen.
Med diktet «Månen over Møysalen» sender jeg stafettpinnen over til kollega og gode studievenninne Sigrid Hensrud ved Vågsfjord Legesenter i Harstad.
Hilsen fra

Mitt barndoms fjell: Møysalen
Foto: Trym Ivar Bergsmo
Månen over Møysalen
Lysene på Time Square er puslete i forhold
og Eiffeltårnet krymper
Petersplassen er bare et stoppested
og den kinesiske mur et hagegjerde
Karl Johan er en sti under himmelen
og La Scala en oppbevaringsboks
Pyramidene blir ikke mye å skryte av
og Louvre er en rammebutikk
Uansett hvor jeg befinner meg i verden
skal jeg ta beina fatt
For å se månen over Møysalen i natt
Lars Saabye Christensen