Fjellet

Hva er det med disse fjella som vi har så mye av i Norge? De som har ligget der i «alle tider», som vi ser hver dag og tar for gitt. – Høye, mektige, foranderlige gjennom døgnets skiftende lys og mørke, gjennom ulike årstider. Tiltrekkende, men samtidig skremmende. Frister mange til å bestige, andre til å holde seg på avstand.

Tenk deg å sitte og la tankene fare med øynene hvilende på fjellene i det fjerne, løfte blikket fra det «timelige» i hverdagen. Kanskje kan det gi løsningen på noe du har grublet på. Eller vandre innover en ukjent sti mot en fjelltopp du ikke ser hvordan du skal klare å nå. Så finner du det ut på veien, må bare begynne å gå.

For meg er dette blitt en hjelp i livets ulike utfordringer både personlig, men også i møte med mennesker som søker hjelp og støtte i vanskelige liv. Bruke fjellet som symbol i forsøk på å mestre og finne løsninger.

Heldig har jeg vært som har vokst opp i nærheten av et av disse fjella, kunnet løfte blikket gjennom døgnets skiftene lys- og værforhold , gjennom skiftende årstider, og la øynene hvile på det, la tankene fly. Og så, tilbake som ung turnuskandidat på Stokmarknes i Hadsel etter mange år, mestre å finne veien til toppen.

Med diktet «Månen over Møysalen» sender jeg stafettpinnen over til kollega og gode studievenninne Sigrid Hensrud ved Vågsfjord Legesenter i Harstad.

Hilsen fra