Fjellet

Hva er det med disse fjella som vi har så mye av i Norge? De som har ligget der i «alle tider», som vi ser hver dag og tar for gitt. – Høye, mektige, foranderlige gjennom døgnets skiftende lys og mørke, gjennom ulike årstider. Tiltrekkende, men samtidig skremmende. Frister mange til å bestige, andre til å holde seg på avstand.

Tenk deg å sitte og la tankene fare med øynene hvilende på fjellene i det fjerne, løfte blikket fra det «timelige» i hverdagen. Kanskje kan det gi løsningen på noe du har grublet på. Eller vandre innover en ukjent sti mot en fjelltopp du ikke ser hvordan du skal klare å nå. Så finner du det ut på veien, må bare begynne å gå.

For meg er dette blitt en hjelp i livets ulike utfordringer både personlig, men også i møte med mennesker som søker hjelp og støtte i vanskelige liv. Bruke fjellet som symbol i forsøk på å mestre og finne løsninger.

Heldig har jeg vært som har vokst opp i nærheten av et av disse fjella, kunnet løfte blikket gjennom døgnets skiftene lys- og værforhold , gjennom skiftende årstider, og la øynene hvile på det, la tankene fly. Og så, tilbake som ung turnuskandidat på Stokmarknes i Hadsel etter mange år, mestre å finne veien til toppen.

Med diktet «Månen over Møysalen» sender jeg stafettpinnen over til kollega og gode studievenninne Sigrid Hensrud ved Vågsfjord Legesenter i Harstad.

Hilsen fra

Bibbi Aamodt

Mitt barndoms fjell: Møysalen

Foto: Trym Ivar Bergsmo

Månen over Møysalen

Lysene på Time Square er puslete i forhold

og Eiffeltårnet krymper

Petersplassen er bare et stoppested

og den kinesiske mur et hagegjerde

Karl Johan er en sti under himmelen

og La Scala en oppbevaringsboks

Pyramidene blir ikke mye å skryte av

og Louvre er en rammebutikk

Uansett hvor jeg befinner meg i verden

skal jeg ta beina fatt

For å se månen over Møysalen i natt

Lars Saabye Christensen